Barnet i oss

(Utdrag fra: "Femåringen i oss" av G. Elstad)

Uansett hvor gamle vi blir, bor det fremdeles en liten gutt eller lita jente i oss alle. Femåringen har tre spørsmål som er viktigere enn alle andre spørsmål: 1. "Er du glad i meg?" 2. "Vil du leke med meg?" og 3. "Får jeg lov til å hjelpe deg?" Så lenge disse spørsmålene i rimelig grad blir besvart med "ja" har femåringen det godt. Dessuten er det viktig at femåringen blir sett og hørt og får en følelse av å kunne mestre noe. Da utvikler det seg etter hvert en trygg selvfølelse.

barnslig voksenVi er antagelig voksne nok når det gjelder tankegang og fornuft, og det er som det skal være. I 1 Kor. 14,20 sier Paulus: "Søsken, vær nå ikke uforstandige som barn! Vær små i ondskap, men fullvoksne i forstand!" Det er noe vi har misforstått, dersom vi tror det er fromt å være barnslig. En treåring kan være ordentlig sjarmerende. Men det er ikke sjarmerende å møte en tjueåring eller en sekstiåring som fremdeles befinner seg på treårs-stadiet. Det som var sjarmerende hos treåringen, blir tragisk og litt skremmende hos tjueåringen. Det er heldigvis normalt at vi utvikler oss, både når det gjelder fornuft og modenhet. Og det burde være like normalt at vi vokser i åndelig modenhet.

avhengig av Ham!Men på noen områder skal vi bevare det barnlige: Blant annet når det gjelder tilliten til Gud og avhengigheten av Ham. Der skal vi forbli barnlige, uansett hvor gamle vi blir. I denne sammenhengen er det spesielt viktig at vi legger merke til at følelsene våre i stor grad forblir på barnestadiet. Forhåpentlig lar vi oss ikke styre av dem på samme måte som barn, men vi har de samme basisfølelsene som et barn og reagerer i forbausende grad på samme måte. Vi kan for noen si at de blir mer i stand til å hykle når de blir voksne. Men følelsesmessig bor det en liten femåring i oss alle. Behovet for kjærlighet, fellesskap og betydning ligger der latent i oss alle.

behov for troest!Det er ikke galt å ha behov for oppmerksomhet. Dersom vi fikk dette behovet dekket på en sunn og naturlig måte mens vi var barn, blir vi gjerne mer avslappet og trygge på oss selv som voksne. Da har vi ikke lenger samme behovet for å bli bekreftet eller stå i rampelyset hele tiden. Da blir vi også friere til å rette oppmerksomheten bort fra oss selv og ut mot andre. Vi trenger mennesker som ser oss. Særlig viktig var det at mor og far så oss og smilte til oss, beundret eller var stolte av oss - om de var det. Hvis de gjorde det, har vi fått med oss en umistelig skatt i livet. Har vi ikke det, bærer vi på et savn. Da er det viktig at følelsene blir tatt i mot av noen! Sml. femåringer som slår seg, men ikke gråter før de nærmer deg hjemmet. Det er ikke primært for å få sympati uten grunn, men fordi det er vanskelig å slippe følelser løs før en kjenner at de blir tatt i mot!

Aronittisk velsignelseDersom det ikke var noen som tok imot dine følelser og viste respekt for dem da du var barn, da sluttet du antagelig å vise dem ganske tidlig. Kanskje du fikk signal om at du ikke skulle være sint når far var urettferdig, at du ikke måtte være redd den store hunden eller at store gutter ikke gråter. I så fall trenger du noen som kan ta imot deg nå. Det er ofte det sjelesørgere og terapeuter gjør. Men det finnes også legfolk som kan ta imot oss slik at gamle følelser får komme ut og bli tatt på alvor.

Uansett hvilke erfaringer vi bærer med oss når det gjelder å bli sett: Gud ser på oss med varme og kjærlighet. Den aronittiske velsignelsen minner oss om det: 4 Mos. 6,24-26: "Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!"

Omsorg for hverandre

(Fra Hjelp til kristenlivet i "Grunnleggende sjelesorg" av G. Elstad; Lunde forlag)

Mark. 14,38: "Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak."

Som kristne har vi fred med Gud. Men i forhold til djevelen, verden og vår syndige natur er det ikke fred, men krig! Derfor sammenligner Bibelen oss med soldater som både må tåle feltlivets strabaser og trekke i full rustning.

RøykteppeOverfor hverandre snakker vi sjelden konkret om denne kampen. Vi nøyer oss ofte med å si at vi er "store syndere" og lar være å innrømme at vi har problemer både med andaktsliv og vitnetjeneste. Hvilke store synder vi sliter med, vil vi ofte ikke ut med. Og ofte må vi presses før vi innrømmer at vi kan rammes av tvil fra tid til annen. Vi har altså en uvane med å røyklegge kampområdet. Fienden blir ikke særlig hindret av dette. Tvert imot. Det er våre medsoldater som får vanskelig med å finne oss og komme oss til hjelp når vi er såret.

Det er en oppgave vi som kristne har overfor hverandre: få røykteppet til å løse seg opp, finne den sårede og få ham til behandling på feltsykehuset. Målet for behandlingen er at den som er såret, skal bli stridsdyktig igjen - så snart som mulig.

Såret må rensesSynden må få navn: Vi blir ofte motløse og fortvilte når vi ser at synden ikke begrenser seg til spesielle områder av livet, men preger alt vi tenker, gjør og sier. Synd er som isfjell. Ikke før har vi fått kuttet vekk toppen, før nye ismasser flyter opp. Vi kan trenge hjelpe hverandre til å se at Bibelen viser at vi trenger tilgivelse, ikke bare for det vi gjør, men også for det vi er. "Men der synden ble stor, ble nåden enda større."(Rom 5,20) Selv om synden er stor og bunnløs, består den likevel av enkeltsynder. Ofte er det disse enkeltsyndene som skaper dårlig samvittighet. Problemet er at det gjør vondt å sette navn på dem. Det er såpass vondt, at vi ofte flykter unna. Men bare dyrleger mestrer en situasjon hvor det er klart at pasienten har det vondt, men ikke kan si hvor det er vondt. Vi må våge innrømme at vi er "små" løgnere, baktalere, tyver eller ekteskapsbrytere - i stedet for "store syndere". Kanskje må vi også være mer konkrete: si hvordan vi løy, hvem vi baktalte eller hva vi stjal. Poenget her er å gå tilstrekkelig dypt til at noe av det som skaper vond samvittighet ikke er unevnt og fortsetter å uroe samvittigheten. "Såret skal renses, før det settes plaster på".

Vi kan som kristne hjelpe hverandre å "leve i lyset". Folkeeventyrene forteller om troll som sprekker når sola går opp. Troll tåler ikke lys, og synden tåler ikke å få navn. Den lever i beste velgående så lenge den er navnløs. Den svekkes og dør når den ikke lenger får være anonym. Lyset får det til å spire og gro. Det er vondt å måtte bekjenne synd, enten det er for Gud eller mennesker. Men det gir Jesu stedfortredende lidelseliv og fornyelse!

Evangeliet må forkynnes. Der synden er bekjent konkret, kan også evangeliet forkynnes konkret. Evangeliet gir god samvittighet og mot til å kjempe videre.

 

Mange tror dessverre at vi først må oppleve seier og fremgang i kristenlivet, før godt tre bærer god fruktvi kan være sikre på at vi er kristne. Det forholder seg faktisk omvendt: Vi skal først få lov til å være trygge på at vi er Guds barn, før vi begynner å tenke på hvordan vi skal seire over synd. Det er like selvsagt som at det må være grener på et tre, før det kan være snakk om å bære frukt! Frelsesvissheten skal ikke være belønning for et seirende kristenliv. Den er grunnlaget for det. Det gjelder også for de med vanesynder, som de har slitt med i lengre tid.

Seier oppleves bare i samfunn med Jesus. Jesus har lovet å være oss nær i Ordet, bønnen, fellesskapet og nattverden. Når vi gjør bruk at disse nådemidlene, styrkes det nye livet. At noen har opplevd dette som tvang, som kan ha gitt avsmak er en sak å være klar over.

helsetrøyeDet gamle mennesket skal være bundet. Helliggjørelsen består i at det gamle menneske daglig skal dødes, mens det nye livet skal styrkes. Samtidig som samvittigheten skal være fri- puste åpent som en helsetrøye, skal den gamle naturen fortsatt være bundet - som av en tvangstrøye. Denne dobbeltheten er det vi lever i: "For det kjøttet vil, står imot Ånden, og det Ånden vil, står imot det kjøttet vil. Disse ligger i strid med hverandre, så dere ikke er i stand til å gjøre det dere vil." (Gal. 5,17)

Vår gamle natur kommer aldri til å like verken personlig andaktsliv, vitnetjeneste eller omsorg for vår neste. Vår gamle natur må tvinges. Det er aldri snakk om noen evangelisk frihet for den! Til ulike tider, trenger vi ulike råd: Noen ganger når samvittigheten er bundet, trenger vi først og fremst å høre evangeliet. Når derimot "vårt gamle menneske" har tatt seg friheter, trenger vil høre at det skal være bundet. For å si det kort: "Noen ganger trenger vi et vennlig klapp på skulderen, andre ganger trenger vi et spark bak." For å vite hvem som trenger hva, trengs erfaring og menneskekunnskap. Det gamle mennesket holdes også nede ikke bare ved å bekjenne våre synder, men også ved at det presses til å følge de ti bud. Tanken er ikke at de ti bud skal gjøre oss frommere. De skal holde oss i sjakk. De skal gi det gamle menneske minst mulig spillerom.

Kampen mot synden kan være hard. Det må ikke skjules for den som søker hjelp. Da må en heller peke på at vi må tåle noen påkjenninger, i alle fall når det er gått opp for oss hva vi kjemper fram mot. " Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid, om så må være, har det tungt i mange slags prøvelser. . for dere når troens mål: frelse for sjelenefrelse for deres sjeler." (1. Pet. 1,6;9)

Det er dessverre ikke slik at om vi bare har et nært og godt forhold til Jesus, kommer helligjørelsen automatisk (kvietisme*). Vi må heller ikke forkynne Guds kraft bare som et slags supplement til våre egne anstrengelser(moralisme**).

De gode gjerninger skal ha rett adresse. Selvsentrerte mennesker trenger lære å gjøre gode gjerninger, ikke for sin egen del, men til gagn for andre.

En kristen er annerledes. Evangeliet fritar oss ikke fra utfordringen å leve annerledes. " For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig." (1. Pet. 1,16) Det er noe alvorlig galt, dersom en omvendelse ikke fører til endret livsførsel. Fordi en er frelst, gjør en gode gjerninger. En gjør ikke gode gjerninger for å bli frelst.

Fra teori til praksis. Det største behovet er ofte ikke å høre at "noe må gjøres". Det største behovet er å få hjelp til å gå det første lille skrittet i riktig retning. Kan hende er det også et behov å ha noen å gå sammen med.

-------------------------------------------------------------------- O ------------------------------------------------------------------------------------

 

kvietisme*(av lat. quies, ro), mystisk preget fromhetsretning innenfor den rom.-kat. kirke på 1500- og 1600-tallet, som forkynte en tilbakeholdende og passiv væremåte, og som la vekt på menneskets viljeløse hengivelse til Gud

Moralisme** = å påtvinge andre din moral

(Moral = en oppfatning av rett og galt, eller et sett av normer, verdier og holdninger som hevdes og praktiseres av et individ eller en gruppe. Moralnorm = en indikasjon på, eller lov om, hvordan enkeltmennesket burde bruke sin frihet )