Medmenneskelige relasjoner i dag.

(Fritt gjengitt etter seminar i Normisjon ved Inge Flaat; Nedenes Bedehus)

1) Et samfunn i forandring

I Norge har vi en historie med store vekkelser. Hele bygder og byer ble forandret i disse store vekkelsene. Det er alvorlig at vi må over 50 år tilbake for å snakke om landsvekkelser. Enkelte steder og evangelister har opplevd vekkelser senere også, men de siste tiårene har svært få blitt kristne gjennom slike aksjoner.

ulydighetHele kulturen i landet vårt har også endret seg mye de siste tiårene. Det har skjedd et åndsskifte i vårt samfunn. Samfunnsforskere kaller det et paradigmeskifte. Folk flest tenker radikalt annerledes om en del ting i forhold til noen tiår tilbake. Et eksempel er syn på autoriteter: Før var det helst noe en lyttet til og rettet seg etter. En ønsket tydelig veiledning. Ikke minst i skolene har vi merket hvordan dette har endret seg. Autoriteter er blitt et negativt ord. Det enkelte individ skal ha større frihet, og da vil jeg ha meg frabedt at noen bestemmer over meg.

 

spørsmålstegnDette åndsskiftet får også store konsekvenser når det gjelder synet folk har på Gud og det å tro å gjøre. Å formidle at Gud er vår største autoritet, byr på helt nye utfordringer. Å holde fram absolutte sannheter er også vanskelig i dag. I tillegg er bibelkunnskapen i folket svært liten i forhold til en generasjon tilbake. Dette må føre til at vi som kirke ikke kan bruke en hel del av de virkemidlene som ble brukt tidligere.

HåpSamtidig har vi et budskap og en nyhet som er høyaktuell også i vår tid: I en større undersøkelse for få år tilbake, ble folk bedt om å krysse av ord som representerte noe avgjørende viktig for dem. Blant mange, mange begreper var det tre som scoret desidert høyest: Å bli sett - tilgivelse - håp. Dette var ikke en spesielt religiøs undersøkelse. Men behovene til moderne mennesker kunne nesten ikke treffe bedre det som er hovedsaken i vår tro. Vi har funnet det alle mennesker trenger. Og det som mange i vårt land søker etter: En som alltid ser oss - tilbyr oss tilgivelse og håp!

Som kristne fellesskap står vi overfor store utfordringer: Hvordan skal søkende mennesker i dag forstå at det de søker, finnes i den kristne tro og det kristne fellesskap? Hvordan kan den kontakten vi faktisk har med søkende mennesker formidle at troen på Jesus er det vi trenger og at kristentroen dermed er relevant for dem?

2) Inkarnasjonen som modellJesu yppersteprestelige bønn

Joh. 17,14-18 og 21.: 'Jeg har gitt dem ditt ord. Men verden har lagt dem for hat, for de er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden. Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden. Hellige dem i sannheten; ditt ord er sannhet. Likesom du har sendt meg til verden, har jeg sendt dem til verden... Jeg ber at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.'

A) Vi er ikke av verden

Vår identitet er i Kristus. I hva Han har gjort med oss, i den enhet vi har med Ham og gjennom Ham, enheten med alle andre kristne. Dette må pleies, styrkes og vokse, ellers har vi ikke noe å bidra med til 'verden'.

Jesu hånd gir styrkeB) Vi er sendt til verden

Vi har et oppdrag i og et budskap til verden. Vi er sendt til verden liksom Gud vår Far har sendt Sønnen. Sønnen hadde sin identitet i forhold til Faderen. Samtidig var han så til de grader i verden at han var å regne som et menneske blant medmennesker. Det var simpelten hans metode: Å bli som en av dem!

Om Han ble det sagt: Han er synderes og tolleres venn. Han spiser sammen med dem. Han møtte deres behov, han delte deres sorg og glede. Snakket deres språk og forsto deres verden. Derfor forsto de Ham: 'Tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham.' (Luk 15,1)

3) Hvorfor relasjoner

A) Skapt til fellesskapensom i storby

Å speile vårt liv i en annens, er en side av vårt gudsbilde. Vi er sosiale vesener som trenger fellesskap. Vi trenger vennskap. Vi trenger folk å snakke med om alminnelige ting, dele gleder og sorger med,spørre til råds, diskutere med etc. Men vi lever i en individualistisk kultur hvor mange har nok med seg og sitt. Ofte er folk mer ensomme enn de ønsker eller vil være ved. Å bygge relasjoner, vil derfor være et svar på behov mange føler på, både innenfor og utenfor kristne miljøer. Behovet kan riktignok variere mye fra person til person. Noen vil ha mange venner og har lett for å få fortrolig kontakt.Noen vil helst ha noen få og nære venner. Noen bærer på skuffelser, sår og brutte vennskapsforhold, og vil vegre seg mot å knytte nye kontakter. Noen ønsker ikke å forholde seg til andre og trives best i sitt eget selskap. Nettopp fordi så forskjellige behov og mennesketyper er representert både innenfor og utenfor det kristne miljøet, kan vi ikke anbefale en modell eller kun en måte å bygge og ivareta relasjoner på. Men vi har god grunn til å tro at svært mange ønsker å utdype overflatiske bekjentskap og/eller få nye venner. Og noen, ikke minst i storbyene har en dyp lengsel og et stort udekket behov for gode og nære vennskap.

vennskapB) Vennskap en vei til tro

Det er gjennom personlig vennskap og fellesskap de fleste kommer til tro. Statistikken forteller at 70-80% blir kristne gjennom venner. Ønsker vi å dele de gode nyhetene i evangeliet med folk som ikke kjenner ham, må vi også være villige til å bygge gode relasjoner med dem. Her bør vi være klar over våre egne motiver og holdninger: to grøfter å passe påVennskap må ikke bli et middel for evangelisering. Venner må ikke bli redusert til objekter, mottagere for vår misjon. Vennskap er en verdi i seg selv. Venner er verdifulle om de tror på Jesus eller ikke. Også her er to grøfter å unngå: Den ene er å gjøre det så privat at vi ikke vil eller tør dele evangeliet med den andre. Den andre grøfta er at vi holder på vennskapet bare så lenge vi har håp at den andre skal bli kristen og ikke verdsetter våre venner for det de er. Når vi underviser om vennskap på alpha-konferansen spissformuleres det slik: Jeg blir ikke vennen din fordi du skal bli en kristen. Jeg er vennen din fordi jeg er en kristen.

fryktelig reddC) Vennskap en vei inn i fellesskapet

fryktGjennom personlig kjennskap kan vi få med oss nye inn i et kristent fellesskap. De fleste av oss vil antagelig føle oss usikre når vi skal inn i ukjente sammenhenger.. For kristne kan det være uvant, ja kanskje skremmende å gå på firmafest, dra på hyttetur med trimgruppa eller gå inn på en bar. Det burde derfor ikke være vanskelig å skjønne at også kan være mye som hindrer møteuvante å komme til kristne møter. Det ene er usikkerhet på selve innholdet i 'klubben vår'. Hva er det egentlig de er opptatt av der inne? Det andre er usikkerhet med hensyn til de sosiale koder, hva forventes eller hva passer seg? Blir jeg beglodd hvis jeg dukker opp etc. De oppfatninger mange har av kristne og det kristne fellesskapet kan være både riktige og gale. Det ukjente gjør de fleste utrygge, hvis forventningene i tillegg er negative, med eller uten grunn, vil nok de fleste holde seg borte. Dessuten er nordmenn flest tilbakeholdne og sjenerte når det gjelder tro og personlige livsholdninger. Og er det noe de vet om kirke og bedehus, så er det at det dreier seg om nettopp det.

D) Vennskap - avgjørende for å bli i et fellesskap

Selv om møteuvante skulle våge seg inn i en kirke eller lignende, ville han fortsette å komme? John Wimber setter det på spissen når han hevder at det kan være mange grunner for å komme til et fellesskap, men bare en grunn til å bli værende: at man får venner der! Det er de som allerede tilhører fellesskapet som har hovedansvaret for å inkludere nye og vise i handling at de tilbyr mennesker en tilhørighet, en personlig relasjon.

4) Kvaliteter i de gode relasjoner

Kvantitet eller kvalitet

Som så ofte ellers er det slik at det er kvalitet ikke kvantitet som trengs for å bygge dype relasjoner.

A) Gjensidig toleranse

Et gjensidig vennskaps og tillitsforhold betyr ikke at en må være enige om alt, heller ikke om tro- og livsspørsmål. Vi presiserte ovenfor at venner verdifulle som dem de er, ikke som dem vi ønsker at de skal bli. Toleranse innebærer en vilje og evne til å tåle andres oppfatninger og deres rett til å hevde dem. Det kan oppleves utfordrende å bygge vennskap med folk vi er dypt uenige med. Det kreves vilje og evne til å lytte og forstå hverandres tanker, følelser og oppfarninger. Hva er det som gjør at den andre mener det han mener, eller hvorfor har hun slik motvilje mot prester og predikanter? Det gjelder begge veier: jeg må også kunne forvente at venner ønsker å forstå og bli kjent med det som betyr mest i livet mitt. Det betyr ikke at det er forbudt å påvirke eller argumentere for det vi mener er rett og godt. Men vi har ingen rett til å presse våre oppfatninger på noen. Grunnholdningen må være at de er viktige og verdifulle som våre venner, slik som de er.

B) Gjensidig støtte

I et vennskapsforhold bør det ikke være bare den ene som tar initiativ, gir støtter og lytter. Som kristne behøver vi heller ikke late som vi er verdensmestre i livskunst. Vi trenger også et lyttende øre fra venner, støtte og forståelse når noe floker seg til. Vi må våge å være oppriktige og vedstå oss vårs svake sider og smertelige erfaringer. Da blir vi mindre "farlige".. Ved å vise at vi selv trenger andre, kan det gi mot til andre når de trenger oss.

Det er nok en generell oppfatning av de kristne at de er de "heldiges og de vellykkedes forsamling". Men vi er kalt til å være sanne og ekte, verken tilgjort, stakkarslige eller perfekte. Vi kan i det minste prøve endre våre venners oppfatning av meg som kristen, i vår relasjon.

Kanskje vil vi erfare at vi er likere våre venner enn vi trodde. Vi er i samme båt på mange måter og kan møte mange av de samme utfordringer. Det kan gjelde økonomi, krav på jobben, barn med problemer eller sykdom. Troen er ikke noe panser mot livets harde realiteter. Men den er hvile i at vi er elsket, at Gud er med oss under alle omstendigheter og at vi har et håp. Slike sannheter formidles best gjennom personlig kjennskap og fortrolighet. Kanskje kan det skapes nysgjerrighet og lengsel. Skal et vennskap utvikle seg og bli trygt og varig, er det viktig å være oppriktig og pålitelig i alle forhold. Vi må være til å stole på. Men alt dette er med på å gjøre troen relevant, man ser den nemlig i et liv som ikke er så forskjellig fra sitt eget når det kommer til stykket.

C) Størst er kjærligheten

den andre milaJesus gav sitt livDen viktigste av alle kvaliteter er likevel kjærligheten. Kanskje oppleves det stort og litt skremmende å snakke om kjærlighet i et vennskapsforhold. Men kjærlighet i bibelsk forstand er ikke romantiske følelser, men et ønske om alt godt for et medmenneske. Samt en vilje til å gjøre alt jeg kan for at dette skal skje. Kjærligheten innebærer både empati, besluttsomhet og handling. Ingen lærer oss mer enn Jesus som gav sitt liv for våre venner. Om ikke det blir krevet av oss, kan det i perioder være aktuelt å 'gå den annen mil' (Matt. 5,41) Det betyr å gjøre mer og holde ut mer enn det som synes rimelig. Siden vi alle kan såre og skade hverandre følelsesmessig, må venner være innstilt på å tilgi, vise storsinn og oppgi hevntanker.

D) Slippe prestasjonskravet

hjelpende håndflyttesjau

Mange opplever at livet er fullt av krav, det skal presteres så mye i alle sammenhenger. Det er ikke ofte vi tilbys noe uten å ha vist at vi fortjener det. Og får vi noe, føler vi lett på forventningen om at vi må gjøre gjengjeld. I et godt vennskapsforhold skal vi kunne senke skuldrene, slappe av og akseptere hverandre. Vi skal kunne gi og få uten tanke på prestasjoner, krav eller fortjeneste. Det ligger i kjærlighetens natur å gi fordi en vil gjøre noe godt for den andre, ikke for å få gjengjeld. I et vennskapsforhold kan det gjelde tjenester (flyttesjau, dataproblemer, barnepass, skyss etc.) eller tid til å lytte eller vise solidaritet i en vanskelig situasjon.

 

E) Ser og oppmuntrer

blomsterhilsenPaulus skriver i Rom. 12v10: "Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv." Vi trenger å bli sett, annerkjent og bekreftet. Vi trenger oppmuntring. Det er ofte mye som vil gjøre oss mismodige og gi oss følelsen av utilstrekkelighet. Å være i et miljø hvor det er kultur for å oppmuntre, vise at en setter pris på hverandre, med eller uten blomster, gjør godt og det gjøre også oss mer gode. Vi vil gjerne gjøre vårt beste. I et vennskapsforhold kan det skapes slike verdier.

5) Hvordan bygge relasjoner?

A) Holdninger

Først må vi bevisstgjøre våre holdninger. Bak all ekte relasjonsbygging må det ligge en ekte interesse for den andre. Så kan en spørre seg: 'Hvem er det naturlig for meg å satse på å bli venner med?' Svært ofte er det folk vi har noe felles med, for eksempel barn på samme skole, samme nabolag/borettslag, folk vi treffer i hobbyklubb, idrettslag eller foreldregrupper etc.

vennlighetSå må vi våge innlede en samtale, vise interesse og vennlighet. Hvis vi blir møtt med en kald skulder eller bare høflig kjølighet, er det ikke noe vi kan gjøre med det. Vi har i alle fall forsøkt! Det vil si: vi kan fortsette å være vennlige. En av Åndens frukter er vennlighet (Gal. 5,22) Den vil vi trenge, særlig i den første fasen i et vennskapsforhold. Så får det vise seg om det blir mulighet for nærmere kontakt. Men vi kan også oppleve at den andre viser at han/hun er glad for kontakt, og det kan utvikle seg til et nærmere bekjentskap, kanskje vennskap. Det å bygge en relasjon, skjer gjerne i flere faser: førsteinntrykket, initiativet/kontaktfasen, fordypingsstadiet, fortrolighetsstadiet, identifikasjonsstadiet.

B) Mange måter.

kaffekosDet er utrolig mante måter å bygge en relasjon på.. Noen ganger kan det gå fort: Vi kommer i prat om barnas skolesituasjon, deler bekymringer, får fortrolig kontakt, treffes, samtaler..(førsteinntrykket - kontaktfasen) Kanskje må det til å komme på "deres banehalvdel": en kopp kaffe etter dugnad i velforeningen, kino/teater, men også invitere de til "vår banehalvdel": førjulskonsert i kirken etc...

Kanskje kommer noen over til fordypingsstadiet. For å få til samtaler om tros/livs - spørsmål kan det hende vi må bruke fantasien og sette inn viljen. Mulighetene er mange også her.

C) Bønn om ledelse

Det sies ofte og det må stadig gjentas: Vi må snakke med Gud om et menneske, ikke bare snakke med mennesker om Gud.

Vi kan be alene eller i fellesskap, om at Gud må vise oss, minne oss om mennesker. Han kjenner alle, men han kan bruke oss i en lang rekke av faktorer som virker inn på et menneske. Vi kan få oppleve å komme i nærkontakt med noen som Gud har forberedt. Men vi bør være innstilt på at relasjonsbygging ofte tar tid. Derfor trenger vi tålsomhet - som også er en Åndens frukt.

 

menneskers hjerteD) Omprioritering

Vi har presentert mange gode grunner til å bygge relasjoner med folk utenom det kristne fellesskapet. Dette tilsier at vi kanskje må øve oss i å tenke og handle på andre måter enn vi har vært vant til. En viktig forutsetning er at vi ser på hele livet som en tjeneste og forvaltning for Gud. Vi er alltid og alle steder hans barn og hans forvaltere. 2. Kor 3,3: "For dere fremtrer som et Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste. Det er ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på tavler av stein, men i menneskers hjerter."

I det perspektivet blir vårt liv på arbeidsplassen, i foreldregruppen og i politisk aktivitet umåtelig viktig. Men de fleste av oss føler tidspresset, vi kan ikke gjøre alt og være alle steder. Derfor må vi prioritere! Å si ja til noe, er også å si nei til noe annet. Det kan oppleves konfliktfylt. Vi vil gjerne fortsette, ja øke innsatsen i menigheten eller på bedehuset. Samtidig vil vi bygge relasjoner. Tenk hvis vi kunne se fellesskapets ressurser relasjonsbyggingsom en helhet og dele innsatsen ut fra livssituasjon og nådegaver. Vi trenger å hjelpe hverandre til bevisst prioritering, nettopp ut fra et helhetsperspektiv på livet og tjenesten. Alt gjøres ut fra Jesu befaling om å gå ut og gjøre disipler.

Men fordi det alltid er lettest å fortsette i samme spor, må det satses bevisst og målbevisst på relasjonsbygging. Jesus søker og lengter etter dem som ikke kjenner ham. Det må ikke overlates til fromme drømmer, da kommer relasjonsbygging nederst på prioritetslisten. Lever vi nær Jesus, vil hans lengsel bli vår lengsel. Da kan relasjonsbygging komme øverst på prioritetslisten, i hvert fall for noen.

6) Gode møteplasser

A) Felles ansvar

Kom til megMange av oss har folk rundt oss som ikke bekjenner en tydelig tro. De vet hva vi står for, og vi har snakket med dem om det vi tror på. Men å utfordre dem til å ta det avgjørende steget i retning av Jesus, synes vanskelig. Så stopper det opp og årene går..

Her er det fellesskapet kommer inn. Menigheten har ansvar for å lage gode møteplasser. Møteplasser der folk blir tatt imot på en god måte. Spesielt viktig er det at de får møte Bibelens Jesus, slik at de kan kommer nærmere Ham. Samt at de på sikt blir utfordret til å tro. Da ligger hovedansvaret for evangeliseringen på fellesskapet. Mitt ansvar som kristen er å knytte gode relasjoner med dem 'utenfor' og invitere dem inn, når tiden er moden for det. Det betyr at mine venner ikke bare er mine gjester, men våre. Sammen skal vi møte dem, slik Gud gjør og Jesus viste oss.

B) Kommunikasjons sensitiv

uforståendeNoen har gjennom årene hatt tatt med "fremmede" til kristne samlinger med vekslende hell. Mange gudstjenester og møter lider under dilemmaet: Hvem skal vi nå? Det er heller ikke heldig å forkynne til omvendelse når det kun er kristne til stede, selv om den daglige omvendelse er noe alle trenger. En annen ting er språkformen og vokabularet som benyttes. Paulus talte annerledes på Aeropagos - til hedninger enn han gjorde til de eldste i Milet (Apg. 17,22.. og 20,17..). Dette gjelder både form og innhold.

Vi har gjennom en lang tradisjon vendt oss til en kultur og et språk samt sosiale koder som vi er trygge på og som er meningsfulle for oss. Det er ikke sikkert det er det for alle. For evangeliets skyld, for kjærlighetens skyld er det viktig at vi er følsomme for hvordan vi kommuniserer. Dette er en verdi Paulus hadde tilegnet seg:

1 Kor. 14,23: 'Om nå hele menigheten kommer sammen, og alle taler i tunger, og det så kommer inn noen som ikke er fortrolig med dette eller ikke er troende, vil de ikke si at dere er gått fra forstanden?'

Her gjelder det tungetalens virkning på ikke-kristne mennesker, som ikke er kjent med fenomenet. Men hovedpoenget er at vi spør: Hvordan vil dette bli forstått? Virker dette fremmed, skremmende, internt eller uforståelig? Mange av våre møter har nok vært preget av Kanaans språk, som har mange uforståelige gloser - etter som bibelkunnskapen avtar blant det brede lag av folket.

Jesus underviserUtfordringen kan også gå på vinkling og innhold: For om noen møter er trygge, forståelige og forutsigbare når det gjelder rammer og form, kan de være livsfjerne når det gjelder forkynnelsen. Jesus er det store forbildet her: for Ham stemte både vinkling, bilder, poenger, ekthet og overbevisning. Luk. 15,1: 'Tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham.'... 'Da Jesus var ferdig med å tale, var folket slått av undring over hans lære.' (Matt. 7,28) Det er tydelig at folk forsto hva han sa og kjente seg utfordret.

Om forkynnelsen har den spenst som gjør at vanlige folk kjenner seg utfordret henger sammen med forkynnelsens sikte. Vårt oppdrag er ikke å gi folk nye religiøse teorier, vi er heller ikke i underholdningsbransjen, men vårt mål er å forandre deres liv: Gjøre dem til disipler, lære dem å holde alt..(Matt. 28.20) Det innebærer at det skal være en smak av "ekte vare". Det skal ikke oppleves arrangert eller bare være en forestilling.

fremmed for kristne møterVi må også være bevisst hvem dette møtet er for og hva slags møter vi inviterer folk inn til.: Vi trenger møter der troens bekjennere er i fokus og samlinger som sikter på dem som ennå ikke bekjenner. Men er det så farlig om en ikke-bekjenner dumper inn på et vitnemøte eller bibeltime? Nei, langt i fra, men vi skal ikke ta det for gitt at det bringer ham i riktig retning. Dersom møtet preges av floskler og fjernhet fra det vanlige livet, bidrar det sannsynligvis bare til at "teorilageret vokser", både for møte- uvante og - vante.

Når det gjelder former, skal vi være klar over at 'det man ser' spiller større og større rolle i møte med mennesker. Hele vår TV og PC-hverdag er jo mye basert på det. Forandret liv og levd liv taler langt sterkere enn dype tanker om livet.

Musikkstil betyr utrolig mye for om mennesker kjenner seg hjemme og slapper av. Det er betimelig i noen sammenhenger å spørre: Må jeg like orgel for å bli en kristen? Den Hellige Ånd er ikke bundet til 3/4 takt, selv om mange av våre møteformer er det.

Ut fra dette er det viktig å forberede grundig åpne møter, hvor kirkefremmede spesielt inviteres.

trygghet og trivselC) Trygghet og trivsel

At folk føler seg vel i våre fellesskap er helt avgjørende for hva de opplever der og om de kommer igjen. Skal folk ha positivt utbytte av vårt program, må de først kjenne seg trygge på at vi vil dem noe godt. Vi kan ha verdens beste programposter, men om folk er utrygge får de lite utbytte av det. Det betyr at vi alltid må være bevisst på å skape trygghet og trivsel på alle våre arrangement. Spesielt viktig er det der vi har gjester som er uvante med kristne samlinger.

D) Et godt førsteinntrykk

dårlig luft innendørsEt godt utgangspunkt er å tenke på hvordan vi gjør det når det kommer gjester i vårt hjem. Det kan være en god mal her. Hvordan forbereder vi oss med hensyn til pynting, mat, plassering, musikk etc? Førsteinntrykket er viktig, det kan ikke gjøres om igjen. Her er mye å hente. Møtes vi av innestengt, dårlig luft med selvopptatte mennesker uten sans for annet enn dem selv og det de holder på med i sine nærmeste omgivelser? Når vi får besøk er det naturlig å møte dem i ytterdøren, hilse og vise dem inn. Også på våre samlinger er dette viktig. En følger dem inn, prater gjerne med dem til programmet begynner, mens andre tar seg av nye folk ved døren.

 

E) Vi er vertskap

vennlig velkommenVi som går fast i fellesskapet er de som kjenner møtelokalet. De som er uvante med våre møter er våre gjester. Fellesskapet er vårt hjem. Da må vi ikke oppføre oss som gjester i eget hus. Hvem skal da ta seg de nye som måtte komme? Det er for mye for en person som kanskje er opptatt med forberedelser som møteleder eller predikant. Jesus ønsket å favne de bortkomne som kom hjem. Vi er hans kropp og kalt til å følge i Hans eksempel. La oss ta mot nye som kommer inn slik at de føler seg velkommen og ønsket!

I noen forsamlinger har de innført en forkortelse som skal prege alle medlemmer. Bokstavene er BOB og står for: Blikk, Ord og Berøring. Tanken er at alle skal ha en bevissthet i bakhodet. Under dette møtet skal jeg være en BOB.

Blikk. En som ser de som kommer. Å bli sett er det mest grunnleggende behov alle mennesker har. Min oppgave som hjemmehørende er å se noen av de som kommer. Møte blikket, stoppe opp og gi oppmerksomhet til noen.

Ord. Prate med en eller flere. Si noe fint, oppmuntrende. Ikke til alle, men hver gang til noen.

Berøring. Her er kulturene forskjellige. Noen håndhilser, andre gir et kameratslig klapp på skudleren. I noen miljøer er det naturlig å gi hverandre en klem. Poenget er at en trygg berøring formidler varme og akseptasjon. Å utvikle en slik atmosfære, krever en bevissthet som må gjentas jevnlig i fellesskapet over tid.

møte med kjærlighetF) Omgivelsene

En annen side som er avgjørende for å skape trivsel og trygghet er omgivelsene vi er i. Det handler om hvordan rommet er innredet og om vi er bevisst på at mennesker kan ønske nærhet også her.. Om vi sitter på rekke og rad og noen 'sperrer inngangene', hvordan skaper vi da mulighet til å komme til og prate med hverandre. Det handler også om pynting og evt. servering. Det viser om noen har lagt ned arbeid for at vi skal ha det bra. Litt mat kan skape mye fellesskap, men det kan også skape kø og ta fokus vekk fra våre gjester, og over på maten. Poenget er igjen at hele Jesu legeme med de mange lemmene til sammen favner nye som kommer.

G) KroppsspråkJesu velkomst

Jesus har ikke bare en stor munn som forteller at Han elsker dem. Hele kroppen til Jesus viser det. I alle sammenhenger er vårt kroppssråk viktig. Om vi sier til noen at vi er glad for å se dem, men står halvveis med ryggen til og haster videre er det ikke så sikkert de legger all verden i det. Det sies at minst 80% av vår kommunikasjon er non-verbal. Det er også en utfordring for vårt fellesskap. Vi skal fortsatt anstrenge oss gjennom taler, sang og vitnesbyrd på å vise folk at Jesus er glad i dem og at de er verdifulle for Gud. Dersom de da i tillegg opplever den samme varmen i fellesskapet som det som omtales fra talerstolen, er sjansen for at det blir tatt i mot større!

H) Vårt indre fellesskap

Det er viktig å se hvordan vi har det innad i fellesskapet. Vi må ha et grunnlag av indre trygghet innbyrdes kjærlighetog kjærlighet i vårt fellesskap for å kunne møte de utenfor på en god måte. En kropp som plages av indre spenninger og dårlig selvbilde har vanskelig for å se andre enn seg selv. Et fellesskap der folk får bruke sine nådegaver og er opptatt av å gjøre hverandre gode - blir mer utadvendt. Derfor er det viktig at den enkelte får tjene der han har sin hovedutrustning. Og at vi stadig må oppmuntre hverandre. Da kan kroppen bli sunn og frisk og tjene andre. Jesus gav oss et tydelig bud: Joh. 13,34-35: 'Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.' Det er et sterkt vitnesbyrd for verden.

7) Inkludere er krevende

Å inkludere nye kan handle om å gi avkall på noe. Jeg må bry meg om andre, ofre mye tid, oppmerksomhet, egne interesser, aktiviteter, venner - sammen med nye..Vi minner igjen om utsagnet: 'Det kan være mange grunner for å komme til et fellesskap, men bare en grunn til å bli værende: at man får venner der!' (John Wimber). Det betyr at dersom vi på alvor ønsker at flere kommer til tro, får det en del praktiske konsekvenser for oss. Vi må være villige til å utvide vår vennekrets.

Det kan bety å endre noen av våre faste vaner. Det kan handle om å invitere noen til våre samlinger, noen som ikke går der så mye. Tilby oss å gå sammen med dem, evt. hente dem etc. Vi setter oss bevisst sammen med disse, introduserer dem for andre. Ber dem evt. med hjem, eller gjør noe annet hyggelig sammen. Tar en telefon i ny og ne, inviterer på kaffe/te, selskap. Rett og slett bryr oss om dem! Noen kan ha blitt kristne i en livskrise og det kan ta mye tid med oppfølging. kristen vekst

Vi aner utfordringen: "liksom Faderen har sendt meg.." Jesus forlot mye, men det var for at vi og Gud skulle bli venner. Vi ser ting henger sammen her. Skal vi bli mennesker som er opptatt av å vinne mennesker i dag, må det skje noe med mine holdninger, mine kontakter. For noen kan hovedproblemet være at man er så etablert, at en ikke har plass til flere. Jeg må leve i en prosess der jeg får vokse som kristen. Og skal jeg være en som vinner andre med liv og ord, trenger jeg opplæring (se f.eks.: Illustrasjoner ) og gode forbilder. Forhåpentlig kjenner vi noen, eller har gjort det. Det beste forbildet er Jesus selv.

Hvorfor skal vi gjøre alt dette? Hvorfor anstrenge oss for å bygge nye relasjoner, kommunisere forståelig med form og innhold? Hvorfor arbeide endog med våre egne vaner og vår karakter? Jo, for å vinne en mer for Kristus! Det er verdt det.