Guds forvaltere

(Tilpasset etter utdrag fra boka: 'Bønn framfor alt' bønn for 'Verden'; av Oddvar Søvik)


Gud er jordens skaper og historiens Herre. Han holder hele verden i sin hånd. Men han har innsatt oss mennesker til å forvalte "hans henders verk". David uttrykker dette ansvaret slik:
Sal 8v6-7: Du gjorde ham lite ringere enn Gud og kronet ham med ære og herlighet. 7 Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter
Vi er satt under Gud, over det skapte og sammen med våre medmennesker. Men vi har vært utro og ukloke forvaltere. Gud er blitt avsatt, vi har dyrket det skapte framfor Skaperen og våre medmennesker har blitt våre konkurrenter istedenfor kompanjonger og medarbeidere. Er det rart at vår verden er på vei mot kaos og undergang?


Forurensing av luft og hav, drivhuseffekt, nedbryting av ozonlaget, utnytting og utbytting, rovdrift på ressurser som ikke kan erstattes, det er den uhyggelige virkelighet vi stadig blir minnet om i media. Krig og uro, sykdom og lidelse, fattigdom og sult, flyktninger og forfølgelse er det som nå kjennetegner den verden som Gud skapte "overmåte god" (1.Mos1v31).
Kan det i det hele nytte å gjøre noe? I hvilken grad skal vi som kristne engasjere oss? Er ikke denne verden et falleferdig fraflytningsprosjekt, som snart skal saneres likevel? Gud skal jo skape en ny himmel og ny jord, så hvorfor bry seg? Slik tenker noen, men Guds Ord sier: Sal24v1b: Jorden og det som fyller den, verden og de som bor i den, alt hører Herren til.


Derfor må vi forvalte jorden til Guds ære og til menneskers beste, og gjøre jorden til et så godt bosted som mulig så lenge vi er her. Dessuten er det denne jord som en dag skal omskapes og fornyes. "Dere skal arve jorden," sier Jesus i Bergprekenen (Matt5v5). Vi skal ta hele skaperverket med inn i forløsningen, og det skapte skal frigjøres fra forgjengeligheten. Rom 8v20-22: For det som er skapt, ble lagt under forgjengelighet, ikke frivillig, men på grunn av ham som gjorde det slik. Likevel var det håp, 21 for det skapte skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få del i den frihet som Guds barn skal eie i herligheten. 22 Vi vet at alt som er skapt, stønner og lider som i fødselsveer helt til denne dag.
Vår forvaltning her skal være et tegn på den forvaltning vi skal utføre når Gud oppretter sitt rike på den nye jord. Vissheten om dette utfordrer oss til bønn for vår verden, og denne bønnen bevisstgjør oss vårt ansvar for den jord vi bor på.

Be om rett fordeling, frihet og fred

Vi kristne som lever i det rike Vesten har et spesielt ansvar for å be om og arbeide for en mer rettferdig fordeling av materielle goder. Kløften mellom rike og fattige land blir bare større og større. I 1960 var inntektsforskjeller mellom den rikeste og den fattigste femteparten av jordas befolkning 30:1. Ca. 50 år senere var den sunket til 60:1. De fattigste har fått redusert sin del av verdens inntekter fra 2,3% til 1,4% i løpet av 30 år, mens de rike har økt sin andel fra 70 til 83% i samme periode. Siden 1950 har de rike landene forbrukt mer ressurser enn alle generasjoner før oss til sammen. (Worldwatch Institute, State of the World, 1994). De 225 rikeste personene i verden eide da like mye som 2,5 milliarder mennesker -nå er situasjonen at de 85 rikeste eier like mye som de fattigste 3,5 milliarder mennesker.

For bare 1/5 av fjorårets overskudd kunne vi sikker ha gitt hundrevis av millioner mennesker rent vann og mat nok til å spise seg mette. Men vi gjør det ikke. Fellesskap, solidaritet, omsorg og viljen til å dele er ikke der lenger. At noen i folket vil det, er sikkert nok. Men det får ikke gjennomslag i politikken. Når toppolitikere er mest opptatt av innslagspunktet for toppskatten, blir vi også innsnevret. Ledere som byr på små tanker, får små mennesker å lede.. Vi øker innslaget for toppskatten, men krymper som mennesker. Vi moderniserer fylkeskommunen, men går baklengs som nasjon. Vi går ikke ut i verden og forandrer den, i stedet lagrer vi vårt velferdsoverskudd til vi blir gamle. {Håper ikke kaken blir for fristende for andre å forsyne seg av -står for undertegnedes regning}.

Under kirkedagene i Fredrikstad i 1993 talte den sørafrikanske teologen Stian Van der Merwe om den urett vi i Vesten har gjort oss skyldige i med vår livsstil. Han sa blant annet følgende: "Det Gud kommer til å spørre oss om på dommens dag, er ikke om vår tro ga oss gode følelser. han kommer til å spørre oss: "Hvordan levde du ditt liv?" Det vi lever er kjetteri. Det vi lever er avgudsdyrkelse. Det er dyp vantro midt i vår vakre teologi. Med våre liv setter vi evangeliets troverdighet på spill. Vi må ikke bare bekjenne skyld, vi må gjøre noe som sitter enda lenger inne: Vi må bekjenne tro. Hvilken Gud er det vi tror på? Hvilket gudsbilde viser vårt kristne liv? Regner vi med en Gud som skaper global urett og fattigdom? Eller en Gud som legger sitt skaperverk øde?

 

Bare Gud kjenner sannhetens landskap, i og utenfor våre hjerter. Men er vi villige til å la kallet til omvendelse gjennomlyse oss? Tør vi for alvor å konfrontere vårt haltende hjerte med de to store bud, og med Gud? Da kan vi i bønn appellere til Ham, som har lovet å sørge for sine. Og så må vi være villige til å bære omkostningen med å bli bønnhørt. La oss også be om frihet for alle undertrykte, og alle som sitter i fengsel for sin overbevisning, enten den er politisk, religiøs eller kulturell. Budskapet om frihet i Kristus og fred med Gud, som vi er kalt til å formidle, står ikke i motsetning til arbeidet for frihet og fred i verden. Her må vi skjelne, men ikke atskille. I Lausannepakten ยง5 om kristent sosialt ansvar, sies det slik: "Vi fastholder at Gud både har skapt alle mennesker og skal dømme alle mennesker. Vi skulle derfor dele hans omsorg for rettferdighet og forsoning i hele det menneskelige samfunn, og for frigjøring av mennesker fra enhver form for undertrykkelse.

Fordi mennesket er skapt i Guds bilde, har alle, uansett rase, religion, hudfarge, kultur, klasse, kjønn og alder et menneskeverd som skal respekteres og ikke utnyttes. Forsoning mennesker i mellom, er ikke det samme som forsoning med Gud, sosial omsorg er ikke det samme som evangelisering, politisk frigjøring er ikke frelse. Likevel slår vi fast at både evangelisering og sosiopolitisk arbeid er en del av vår kristenplikt. For begge deler er nødvendige uttrykk for vår lære om Gud og mennesket, vår nestekjærlighet og vår lydighet mot Jesus Kristus. Frelsesbudskapet innebærer også et domsbudskap over for alle former for fremmedgjøring, undertrykkelse og diskriminering. Vi skulle derfor ikke være redde for å fordømme ondskap og urettferdighet hvor den enn måtte forekomme. Når mennesker mottar Kristus, blir de født på nytt inn i hans rike, og de må prøve ikke bare selv å utvise, men også utbre rikets rettferdighet midt i en urettferdig verden. Frelsen som vi påberoper oss, skulle omskape oss fullt og helt, både i vårt personlige og vårt sosiale ansvarsfelt. Tro uten gjerninger er en død tro.

 

Sist, men ikke minst, må vi be om fred i verden. I skrivende stund pågår det minst 10 større eller mindre kriger rundt omkring i verden. Selv om det ikke er så sterkt framme i media, skjer de verste krigene i Afrika. Borgerkrigen i Sudan har krevd mye over en million liv. Likeså den i Afghanistan. I dag opplever vi en annen form for krig: terrorismen. Siden 11.sep. 2001, har verden opplevd en rekke terrorangrep som har kostet tusenvis av uskyldige livet og skapt frykt og panikk i Vest-Europa, senest i København. Selv om alle veier synes stengte, er veien oppad fri. La oss be om fred. La oss be at stridende parter må sette seg ved forhandlingsbordene. La oss be for alle som lider på grunn av krigens grufulle redsler og ødeleggelser. Selv om det kan virke umulig, har vi med en Gud å gjøre som sier: Jer32v27. Jeg er Herren, alle skapningers Gud. Skulle noe være umulig for meg? Bønnen om fred vil først bli endelig besvart når Gud oppretter sitt fredsrike på jorden. Men inntil da, ber og arbeider vi for at Guds vilje må skje på jorden, som og i himmelen.

 

 

Valgt ut og nedskrevet av Asbjørn E. Lund