Lever vi i forventing til Jesu komme?
(Om menigheten som Kristi brud -bygd på jødisk ekteskapstradisjon)
Skrevet av May Britt F. Tjomsås


“Men midt på natten lød det et rop: Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte!”
(Matt. 25:6)


Vi kjenner til bildet med menigheten som bruden og Jesus som brudgommen. Dersom man vet noe om den jødiske bryllupsskikken, slik den fungerte på Jesu tid, får dette bildet en mye sterkere betydning. Dette er hva jeg har notert etter en tale jeg hørte i sommer:
Når det ble bestemt at et par skulle inngå ekteskap, var det første som skjedde at det ble inngått en ekteskapskontrakt (hebr: ketuba). Kontrakten regulerte mannens forpliktelser overfor sin kone (alt som brudgommen skulle tilby bruden). Det ble i tillegg avtalt en passende brudepris (mohar). Ingen brudgom har betalt en høyere pris for sin brud enn Jesus Kristus. Bryllupskontrakten er skrevet med blod.
Bruden og hennes far leste kontrakten. Deretter drakk brudgommen av et beger med vin og skjøv deretter begeret over bordet til bruden. Dersom hun tok imot begeret og drakk av vinen, betydde det at hun svarte ja (“Likeså tok han begeret etter aftensmåltidet og sa: Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere.”).


Kontrakten ble så undertegnet. Dette innebar at paret var forlovet, noe som i praksis betydde at de nå var bundet til hverandre. Brud og brudgom flyttet ikke sammen. Det skjedde ikke før ca ett år senere. I forlovelsestiden tok hun på seg på seg slør når hun gikk ut (for å vise at hun var betalt med en pris) og brudgommen fikk ikke se henne i denne tiden. Han fikk heller ikke lov til å drikke vin i forlovelsestiden. (Jesus: “Men jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt, før den dagen jeg drikker den ny med dere i min Fars rike.” Matt. 26:29)
Den lange ventetiden kaltes “kiddushin” - som betyr “helliggjørelse”. Bruden var nå tilsidesatt for brudgommen. (“For uten helliggjørelse skal ingen se Herren”. Heb. 12:14)
I forlovelsestiden bygde brudgommen huset de skulle bo i. (“For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere” Joh. 14:2). I tillegg bygde han også en spesiell hytte. Før han kunne hente bruden, måtte alt være ferdig. Han måtte ha sin fars godkjennelse før han kunne dra. Dersom noen spurte ham om datoen for bryllupet skulle han svare “bare min far vet”.


Bruden måtte gjøre seg rede til å bli hentet. Hun visste ikke nøyaktig når han kom for å hente henne. Hun skulle på en måte “røves”. Han kom gjerne midt på natten – ofte i den 3. nattevakt (mellom kl 0300 og 0600), på den tiden det er vanskeligst å holde seg våken. (“Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er. Joh. 14:3.”).


Siden bruden ikke visste når brudgommen kom, ble hans ankomst angitt ved et rop. (“For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop…” 1. Tess. 4:16).
Bruden ble båret i en bærestol (dekket av en hvit duk) til brudgommens hytte. Her ble brud og brudgom værende i syv dager mens ekteskapet ble fullbyrdet. (Brudeselskapet ventet utenfor). Først etter disse syv dagene startet selve bryllupsfesten.


“Og jeg hørte likesom en lyd av en stor skare, og som en lyd av mange vann, og som en lyd av sterke tordendrønn, som sa: Halleluja! For Gud Herren, Den Allmektige regjerer som konge! La oss glede oss og fryde oss og gi ham æren! For Lammets bryllup er kommet, og hans brud har gjort seg rede. Det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine linet er de helliges rettferdige gjerninger. Og han sier til meg: Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid! Han sier til meg: Dette er Guds sanne ord." (åp. 19:6-9)


Tematikken hentet herfra.

 

 

Omsatt til .htm-format og bilder ved Asbjørn E. Lund