Er religion skadelig?

(fra boka 'Gunning for God' av John C. Lennox; kap.2)

Utsagn fra (ny)ateister: "Religion forgifter alt" (Chr. Hitchens)

"Jeg fordømmer kristenheten; Jeg framfører mot den kristne kirke den mest fryktelige av alle beskyldninger som en anklager noen sinne har hatt i sin munn. Den er for meg, den største av all tenkbar umoral..." Fr. Nietsche

Mot-påstand: "De gunstige effekter av religiøs tro og åndelighet på mental og fysisk helse er en av de best bevarte hemmeligheter i psykiatrien og medisinen generelt. Om funnene i den store mengden av forskning på dette området hadde gått i motsatt retning og hadde funnet at religion ødelegger mental helse, så ville det ha vært forside-oppslag på alle aviser i hele verden." (A. Sims -43)

På en konferanse i 2007 som het 'Beyond Belief: Science, Religion Reason and Survival" sa Nobelprisvinner S. Weinberg: "Religion er en fornærmelse mot menneskelig verdighet. Med, eller uten den, ville en ha gode mennesker som gjør gode ting og onde mennesker som gjør onde ting. Men for at gode mennesker skal gjøre onde ting, trengs det religion." Dette inntrykket av at religion synes skadelig, synes å bre seg. I følge den britiske undersøkelsen YouGov, mente ca. 42% av de 2.200 intervjuobjektene at religion hadde en skadelig effekt, og bare 17% mente innflytelsen til religion var fordelaktig, for øvrig et betydelig lavere tall enn de 28% som oppga å tro på Gud (1)

I 2004 ble det utført en undersøkelse i 10 land 'Hva verden mener om Gud'. (2) I Storbritannia (UK) mente da 29% at verden ville være bedre hjulpet uten å tro på Gud, mens det til sammenlikning bare var 6% som var av den mening i USA. Det synes også å være en markert stigning mellom 2004 og 2007, i denne oppfatningen. J. Humprey kommenterer mulige årsaker slik: "en grunn kan være publisiteten en håndfull gale mullaer og deres hat-fylte retorikk." (3) Denne observasjonen er på linje med påstander fra ny-ateister at fundamentalistisk Islam har tippet vektstanga og alarmert verden mot religionens farer. Det er visselig alt for enkelt å skrive en intens beretning om den grusomme oppførselen som kan tilskrives enkelte tilhengere av visse religioner. Et eks. er Chr. Hitchens i "Gjør religion mennesker bedre?" (4)

Bilde 1. Angrepet på Twin-towers 11.sep.2001

Faren ved grunnløse generaliseringer

Imidlertid underminerer ny-ateistene sin egen sak ved å slå all religion sammen uten forskjell, som om all religion var like skyldig i anklagen om å framkalle farlig oppførsel. En ville ikke forvente slik krass overforenkling fra forfattere som høyt lovpriser vitenskapelig tilnærming. Dette ble avslørt av f.eks. Prospect Magazine som før 'The God Delusion' hadde betegnet R. Dawkins som 'en verdens-klasse intellektuell', mens nevnte bok ble omtalt som 'uforsiktig, dogmatisk og selv-motsigende.' Det trengs tross alt ikke noen fra øverste akademiske klasse for å se at å klassifisere fredselskende Amish-folk i samme kategori som ekstreme Islamske fundamentalister, er klandringsverdig og farlig naivt. Enhver som vet noe som helst om religion, vet at de skiller seg 'himmelvidt' fra hverandre i lære og liv. Millioner av moderate mennesker fra alle religiøse overbevisninger, vil med rette kraftig ta til motmæle mot å bli kategorisert i lag med voldelige ekstremister, også med samme religiøse overbevisning. For øvrig synes 9.sept. (2001) å være en merkelig avfyringsplatform for det ny-ateistiske angrepet på kristendom.

Dawkins synes tidvis å ha problemer med å skille relle forskjeller. Når vi snakker om Islam, skriver han: "Om du ikke tar det seriøst og yter det skikkelig respekt, så blir du fysisk truet på en måte ingen religion har bidratt til siden middelalderen. Til andre tider skriver han: "selv milde og moderate religioner bidrar med et klima av tro, som ekstremisme naturlig blomstrer i." (6) Egentlig er det dypt ironisk at ny-ateistene ikke skjelner mellom religioner, for de venter klart at andre skal skjelne mellom ateister. De ville ikke selv like, som selverkjente fredsommelige mennesker, å tilfeldig klassifiseres i lag med voldelige ekstremister av sitt eget livssyn, slike som Pol Pot, Mao og Stalin. På denne bakgrunn: hvorfor kommer det ingen advarsler om at moderat ateisme kan framskaffe et klima som ekstrem ateisme kan blomstre i, slik det gjorde i det 20. århundre. Om vi skulle anvende ny-ateistenes overforenklende teknikk på dem, ville det ikke vare lenge før voldsomme protester oppsto.

Bilde 2. Kan en generalisere fra ham til ny-ateister?

Slike ting bidrar ikke til å øke tilliten til ny-ateistenes budskap. Det blir t.o.m. fristende å anvende Dawkins utsagn på dem, og ignorere alt annet de sier. Imidlertid må en motstå dette, da mange seriøse mennesker er dypt bekymret for det dårlige ryktet noen religioner har for å være involvert i onde aktiviteter. Det krever at vi besvarer angrepene på en tilbakeholden måte. Det rette spørsmål å stille er, i følge K.Ward, "hvorvidt denne religionen på nåværende tidspunkt er farlig i sin sosiale kontekst." I et tilbakeblikk må det sies at det ikke er noe nytt at religion slik blir angrepet. B.Russell skrev i essayet: 'Has Religion made useful Contributions to Civilisation?': "Mitt .. syn på religion er det til Lucretius. Jeg betrakter religion som en sykdom, født av frykt og som en kilde til ukjent misere for menneskeheten."(9)

Nå vil det ikke være naturlig her å snakke på vegne av andre religioner/konfesjoner. Det kan være opp til de enkelte religioners/konfesjoners talsmenn å svare på ny-ateistenes angrep. I ethvert tilfelle er en stor andel av ny-ateistenes angrep rettet mot kristenheten. (10) Dawkins sier eksplisitt at hans hovedmål er kristendommen. En annen ny-ateist, S. Harris, kaller en av sine bøker: "Letter to a Christian Nation(12)," og Hitchens sier at hans ateisme er en "protestant-ateisme." (13) Vi skal ut fra dette konsentrere oss mest om protestantisk-kristendom.

Har protestantisk kristendom avlet voldelighet?

Forfatteren er irsk, og vel kjent med anklager om at volden i Nord-Irland skyldes religiøse årsaker. Dette til tross for at historikere peker på en hel rekke av komplekse, historiske og sosiale årsaker som gjør det alt for enkelt kun å henføre til religiøse årsaker. Hva er det så å si om dette onde aspekt ved kristendom? Det første som er å si er å fordømme og ta avstand fra det, like mye som ny-ateistene gjør. Men selv om ny-ateistenes angrep på kristenheten kan være velbegrunnet, så er det ikke gyldig i forhold til Kristi lære. Kristenhet og kristendom (som lære) er to ulike størrelser, og som Kierkegaard påpekte, så var ikke kristenhetens vold kristelig. Det er av den enkle grunn at den var helt motsatt av det Kristus lærte. Når alt kommer til alt, så betyr ordet kristen en som etterfølger Kristus, og å følge Kristus innebærer å holde hans bud. Det er et bud som er godt kjent, siden det ble gitt i anledning et spennings-høydepunkt i evangelieberetningen om Jesu arrestasjon.

Jesus lærte sine etterfølgere ikke å hate sine fiender, men å elske dem. Han handlet også i overensstemmelse med dette, når den væpnede flokken kom i lag med Judas til Getsemane-hagen. Etter først å ha tillatt disiplene å ha tatt med to sverd, skjer så det at Peter hogger øret av tjeneren til øverstepresten. Da griper Jesus inn og sier flg. kjente sitat: Men Jesus sa til Peter: Da sa Jesus til ham: "Stikk sverdet ditt på plass igjen. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd." (Matt 26v52) Å angripe med hjelp av våpen, synes dermed å stri mot Jesu vilje. Jesu svar på Peters sverd-dåd, var å gripe inn og helbrede tjenerens øre. Dette fysiske mirakelet peker på et dypere: når folk har grepet til fysiske håndgripeligheter i kristendommens navn, så har de bare lykkes i kutte av folks ører, slik at Kristi virkelige budskap ikke blir hørt.

Bilde 3. En som både prekte og praktiserte fred

Kristus tillot at han selv ble arrestert, og ført vekk for en ad-hoc rettsak. Hva var det de anklaget ham for? Ved å fremkalle voldelige handlinger mot staten. De samme anklagene Jesus ble møtt med hos Pilatus, får vi som kristne høre i våre dager. (Har de forfulgt meg..) En kunne ønske at ny-ateistene var såpass flinke som Pilatus. Han var øverste ansvarlige hos romerne for at ro og orden ble opprettholdt. Spesielt ved anledninger som denne, når folk i tusentall strømmet til Jerusalem, var det om å gjøre å være på vakt, da politiske spenninger gjerne tiltok da. De jødiske religiøse lederne anklaget Jesus for å være 'jødenes konge', altså en opprører mot romersk overherredømme. Dette måtte Jesus svarer for hos landshøvdingen Pilatus: Og landshøvdingen spurte ham: «Er du jødenes konge?» «Du sier det», svarte Jesus. Konge betyr ulikt for ulike folk, og om Jesus svarte bekreftende, ville Pilatus tolke det i politisk forstand. I en annen forstand var imidlertid Kristus konge. En snau uke tidligere hadde han ridd inn i Jerusalem, mens folkemassene på GT-vis hyllet ham: "Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier, fattig er han og rir på et esel, på en eselfole."

De jødiske lederne brukte denne episoden mot Jesus hos Pilatus. De visste at det var eneste måte å få ham dømt på hos romerne. Men Jesus måtte svare sant overfor Pilatus: Jesus svarte: "Min kongsmakt er ikke av denne verden. Var min kongsmakt av denne verden, hadde mine menn kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men min kongsmakt er ikke herfra." (Joh 18v36) Pilatus måtte sikre seg at Jesu oppførsel ikke bare var taktisk bestemt, og spurte på nytt: "Du er altså konge?" sa Pilatus. "Du sier at jeg er konge", svarte Jesus. "For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst." ( Joh.18v37) Sannheten er ikke noe en kan påtvinge folk under trusler om vold og makt. Religiøse fanatikere og militante ateister har ikke alltid forstått dette.

Bilde 4. Ridedyret er ikke akkurat stridshingst

Sannhet var ikke det Pilatus forbandt med politiske og militære affærer, og Pilatus ble overbevist om at fangen foran ham ikke var noen trusel mot Roma, så han erklærte Jesus uskyldig mot anklagen. Men flokken av jøder utsatte Pilatus for en intens 'følelsesmessig utpressing', at han mistet motet når de innsatte seg selv som meddommere, og truet med å anmelde hans rettshåndhevelse til keiseren. Det var Pilatus moralske feighet, og ikke Kristi skyld som førte til korsfestelsen. Det synes dermed klart at Kristus ikke ville bruke vold i sannhetens interesse. Konklusjonen av dette blir at ny-ateistenes krav om å være basert på fornuft og bevis-basert historie, ikke holder stikk i forhold til det 1.århundres historie. De blander sammen Kristi lære med handlinger til kristne som handler mot denne. Ny-ateistene burde bifalle Kristus, ikke fordømme ham. Så skal vi se på kristenhetens praksis gjennom historien.

Omfanget av vold i kristenhetens historie

I rettferdighetens interesse, vil det være viktig å ta en grundig kikk på kristenhetens historie, siden det har blitt mange overdrivelser og unyanserte uttalelser også her. F.eks. D. B. Hart omtaler spørsmålet om 'hva som er historiens verste oppfinnelse'? En innsender P.Watson skrev: "Uten tvil etisk monoteisme.. Denne har vært ansvarlig for de fleste kriger og trangsynthet gjennom historien." Det virker som Watson ikke hadde tenkt særlig grundig gjennom det 20. århundre.. Det er dessverre en utbredt populær-forestilling å skylde monoteismen for de fleste kriger, slik som f.eks. tysk filosof og teolog Kl: Müller observerer: "Tesen at det er en forbindelse mellom monoteisme og intoleranse, har i lang tid blitt betraktet som fornuftig, selv i fornemme filosofiske lærebøker. (26) Religiøs intoleranse og forfølgelse er ingenlunde begrenset til monoteistiske religioner, som enhver med noe peiling på religionshistorien burde vite.

Imidlertid har vi så lenge blitt bombardert med historier om korstogenes og inkvisisjonens skrekkvelde at ethvert forsøk på få de rette proporsjoner på slike voldeligheter, blir møtt enten med tvil eller direkte motsigelser. Det er like fullt viktig for oss å få fram at ny-ateistene fordreier ikke bare Kristi lære, men også den påfølgende historien. Best har dette vært vist ved et eminent verk av historikeren A. Angenendt, "Tolerance and Violence" (27) Hans historiske analyse har mottatt presse-priser for sin grundighet og nøyaktighet, som "trolig den mest fremragende bok om kirkehistorie i senere år." Likedan som "en bok som ikke kan bli ignorert av noen som ønsker å engasjere seg i viktig diskusjon omkring relasjonen mellom korsfarernes mentalitet og det kristne budskapet om fred, eller mellom inkvisisjonens strenghet og religiøs toleranse." (28)

Bilde 5. Fra en tid med ensretting og Fyrstens syn bestemte

Spørsmålet er, slik det har vært formulert: "Er kirken den eldste og største kriminelle organisasjon i verden?" (29) Det er ganske slående å få fram at fra 1540 til midten av det attende århundre, så var den spanske inkvisisjonen ansvarlig for 827 henrettelser, og den romerske inkvisisjonen for 93. (30). Selvsagt er det ingen unnskyldning for å henrette noen på grunn av denne personens trosholdninger. Men som vi skal se snart, så er forbrytelsene til sekulære filosofer i den såkalt opplyste 20-årundre, av et helt annet størrelsesomfang enn de til inkvisisjonen. Det synes da rimelig opplagt at ny-ateistene forsøker å avlede oppmerksomheten til sistnevnte, for å slippe oppmerksomhet på førstnevnte. Men det er ikke spesielt lurt overfor de som har et rimelig oppegående historisk gangsyn.

Utgjør protestantisk kristendom misbruk i forhold til barn?

R. Dawkins føler meget sterkt om religiøse holdninger mot barn, så sterkt at han bruker en metafor som er egnet til å sjokkere: Han spør: "Er det ikke alltid en slags barne-mishandling å kalle barn som troende, når de er for unge til å ha tenkt på det? Han protesterer heftig mot den vanen å kalle et barn 'kristent' eller 'muslimsk' fordi det er deres foreldres religion. Han sier at de skulle bli tillatt å bestemme for seg selv, når de er gamle nok.

Jeg ville føre en sak mot ny-ateistene om å være ansvarlige i bruken av termer, for termer kan også misbrukes med skremmende konsekvenser. Barne-mishandling er en overmåte alvorlig forseelse, som samfunnet med rette avskyr. Det er ikke vanskelig å se at å anvende et slikt begrep uvørent, evt. kan lede til at barn blir tatt fra sine foreldre på grunn av antatt 'religiøs barne-mishandling'. La oss høre nærmere hva Dawkins sier om dette: "..jeg mener at vi må se meget nøye på foreldres rett og om de skal ha rett til å indoktrinere sine barn. Dette høres bekymringsfullt kjent ut. Og hva med indoktrinerende ateisme: -er det alternativet? Skulle vi se meget nøye på foreldres rett til å utøve dette? Dawkins kan trenge å lese gjennom sine ekstra-forordninger i forbindelse med barn. (33)

Kristen tro kan ikke bli produsert gjennom arv, seremonier eller tvang. Jesus reserverte noen av sine alvorligste offentlige fordømmelser mot religiøse mennesker som voldte skade i forhold til barn. Vi trenger alle å bry oss om advarselen om at vår oppdragelse ikke blir indoktrinering, enten den er religiøs eller ateistisk. Dette siste synes igjen å være fraværende i ny-ateistenes samlede skriverier.

Bilde 6. Foreldres rett til å oppdra barn

Forfatteren har vært førstehånds vitne til resultat av folk som har blitt tvangsforet med religion, og som aldri ble tilatt å ha egne meninger. Mange forlot, ikke overraskende, det de var oppdratt i ved første anledning. I DDR var f.eks. tvangsforing av ateisme, utført av regimet, normen. Ville ny-ateistene kalle det mental barne-mishandling? Eller vi kunne tenke på kulturrevolusjonen i Kina, eller nåværende forhold i Nord-Korea, der foreldre ikke kan fortelle barna om sin tro, i frykt for at barna blir hjernevasket til å angi dem til myndighetene. Det synes befriende å forestille seg en verden uten dette, og jeg er begeistret over at i det minste deler av verden er kvitt dette.

Har kristendom utført noe godt?

Konsentrasjon omkring de negative handlingene til dem som er ulydige mot Kristus, får ny-ateistene til å sammenfatte feilene, uten å ta hensyn til mye av det gode som er gjort, i kristendommens navn. F.eks. sier de veldig lite om de umåtelig positive effektene av det kristendommen har bidratt med i vestlig sivilisasjon. T. Eagleton summerer bitende skarpt opp denne skylapp-mentaliteten i forhold til historien: "Slik er Dawkins rolige upartiskhet, at i en bok på nesten 400 sider, så kan han knapt få seg til å medgi at en eneste menneskelig framgang skyldes religiøs tro. Et syn som er á priori usannsynlig, og empirisk feilaktig. De talløse millioner av mennesker som har hengitt sine liv uselvisk i tjeneste for andre, i navnet til Kristus, Buddha eller Allah er fjernet fra menneskets historie, og dette av en selv-utnevnt korsfarer mot trangsynthet. Han oppfører seg lik en mann som likestiller sosialisme med Gulag. (34)

Han er på ingen måte alene i denne vurderingen. Den ledende tyske filosofen J. Habermas, som kaller seg selv en 'metodologisk ateist' advarer mot "en urettferdig ekskludering av religion fra det offentlige rommet, i fare for å atskille det sekulære samfunnet fra viktige ressurser for å skape mening." (35) I motsetning til ny-ateistene, er ikke Habermas i tvil om den unike deltakelsen av det bibelske verdenssynet som basis til nødvendige forutsetninger for sivilisert menneskelig fremgang.

Det universale likhetsprinsippet, som idealene om frihet og solidaritet utgikk fra, prinsippet om selv-styre og frigjøring, det individuelle moral med samvittighet, menneskeretter og demokrati, er direkte følge av den jøde-kristne etikken og neste-kjærlighetsbegrepet. Denne arven, i hovesak uendret, har vært objekt for kontinuerlig kritisk nytolkning. Til denne dag er det ikke noe alternativ til den. Og vi fortsetter å dra fra denne, i våre nåværende utfordringer til en etter-nasjonal konstellasjon. Alt annet er bare postmoderne snakk. (36)

Bilde 7. Diakoni har lang tradisjon i kristen sammenheng

Det ironiske i vår sammenheng er at kristenheten ga verden universitetene, som undeviste de nye-ateistene. Det var kristne som forsynte sykehus og hospitser, og som sikrer menneskerettene som gjør at de kan bre sine idéer. Det er store områder i verden de kan være nølende til å gi sine forelesninger, og det er ikke kristendommen som stopper dem. Dette synes vanskelig å oppdage for flere ny-ateister. Sam Harris er én av dem. Han ignorerer totalt at Amerikas grunnleggere, selv om de av og til var skeptiske til kristen ortodoksi, så politisk frihet som ubrytelig linket til verdier knyttet til kristen etikk. Som Thomas Jefferson sa det: "Gud som ga oss livet, ga oss frihet. Kan friheten til en nasjon være sikker når vi har fjernet overbevisningen at disse frihetene er Guds gaver?"

I kontrast til Dawkins argument at kristen tro bringer mer stress gjennom skyld enn glede, så gjengir Sl. Wilson resultater fra nyere forskning utført av ham og M. Csikzentmihayi:
"Disse studiene ble utført i stor skala, og med så mye bakgrunnsinformasjon at vi kan sammenligne psykologiske erfaringer med religiøs vs. ikke-religiøse, på basis av enkeltmomenter. I gjennomsnitt er religiøst troende mer pro-sosiale enn ikke-troende, har bedre selvfølelse, bruker tiden mer konstruktivt, og engasjererer seg i langtidsplanlegging heller enn å tilfredstille sine impulsive idéer. De virker mer lykkelige, aktive, involverte og entusiastiske. (39)

D. Batson ved University of Kansas, gjør en nyttig skjelning mellom indre-iboende religiøsitet og ytre-utvendig religiøsitet, der religiøsitet sees mer som en sosial aktivitet som en ofte involverer seg i for personlig utbytte. Ikke-overraskende fant Batson en (positiv) korrelasjon mellom førstnevnte gruppe og medfølelse eller nedsatt fordomsfullhet; mens i den siste gruppen tenderte til å være mindre hjelpsom overfor andre og vise økt fordomsfullhet.(40)

Ironisk nok påpeker N. Beale og J.Polkinghorne at Dawkins ikke engang kan hevde at evolusjon er på hans side her:

"Påstanden at religiøs tro er skadelig fra et evolusjonært standpunkt er simpelthen feil. .. Det er overbevisende bevis at kristne i gjennomsnitt har flere barn enn ateister. De lever også lenger, er sunnere osv. Faktumet at det er individuelle mot-eksempler på dette, er utenom poenget. Evolusjon virker på populasjoner, ikke på individer. .. Kristen tro er tjenlig fra evolusjonær synsvinkel, men jeg betrakter den som skadelig av andre Vitenskap-ironigrunner. (41) Men den slags klarhet synes å bli unngått. Ateisme trenger en tett intellektuell tåke for å overleve, men det er ingen mangel på tåke-generatorer. Det synes å gjenta seg at ny-ateister som er mest høylytte i sine krav om å bli styrt av vitenskapelig tilnærming, tydeligvis har feilet i å oppsøke forskningen som er gjort på området. Før R. Dawkins skrev 'The God delusion', ville det sikkert vært lurt for ham å konsultere psykiatere om temaet, siden han selv ikke er det. Forfatteren av denne boka konsulterte psykiatere, og resultatet går ikke i retning av Dawkins synspunkter i det hele.

Bilde 8. Forsøk på 'omgåelser'

Kanskje den viktigste boka som er kommet ut i tilknytning til fordeler/ulemper knyttet til kristen tro i det senere, er boka 'Is Faith Delusional?' av professor A. Sims, tidligere president av 'Royal College of Psychiatrists' Hans studier understøtter Wilson, nevnt ovenfor: "De gunstige effekter av religiøs tro og åndelighet på mental og fysisk helse er en av de best bevarte hemmeligheter i psykiatrien og medisinen generelt. Om funnene i den store mengden av forskning på dette området hadde gått i motsatt retning og hadde funnet at religion ødelegger mental helse, så ville det ha vært forside-oppslag på alle aviser i hele verden." (A. Sims) En kunne vel tilføye at det ville ha blitt mest kraftfullt framført av ny-ateister. Som bevis framfører Sims the American Journal of Public Healths grunnleggende meta-analyse av epidemiologiske studier om psykologiske effekter av religiøs tro:

"I majoriteten av studier, er religiøs involvering (positivt) korrelert med velvære, lykke og livstilfredsstillelse, håp og optimisme, hensikt og mening i livet. bedre tilpasning til smertelige tap, større sosial støtte og mindre ensomhet, lavere rater av depresjon og hurtigere tilfriskning depresjon, mindre bekymringer, mindre psykoser og psykotiske tendenser, lavere rater av alkohol og rusmiddel-bruk og misbruk; færre lovbrudd og kriminell aktivitet, større ekteskapelig stabilitet og lykke.. Vi konkluderer at for den store majoritet av mennesker, så oppveier de tilsynelatende fordelene med hengiven religiøs bønn og praksis ulempene.(43)

Vi leter forgjeves i ny-ateistisk litteratur etter 'dette store volumet av forskning'. Det kan virke som dere 'blinde tro trumfer ethvert bevis'. Deres oppskrytte overgivelse til forskning er ikke helt som den framstilles. Sims reiser videre et viktig anliggende. Han peker på at "selvbedrag har blitt et psykiatrisk ord, og alltid har overtoner av mental sykdom i seg." Han slutter: "Påstanden at all religiøs tro er bedrag er både feilaktig og ondskapsfull av natur". Sims konkluderer med observasjonen: "Alv om innholdet av bedraget kan være religiøst, så er ikke hele trossystemet det." Forfatteren av 'The God Delusion' hadde nok gjort lurt i å konsultere psykiatere, før han skrev boka.

Bilde 9. En ofte forekommende holdning

En ateist som tror at Afrika trenger Gud.

Den velkjente Times-spaltisten M. Parris, som er ateist, er overbevist om den positive verdien av kristendom i Afrika. I en mye debattert Times artikkel skrev han. "Som en ateist er jeg dypt overbevist om at Afrika trenger Gud: misjonærer, ikke stønadsmidler, og løsning på Afrikas største problem: den knusende passiviteten av folks tenkesett. Parris forklarer: "I Afrika endrer kristendommen folks hjerter. Den frambringer en åndelig transformasjon. Gjenfødelsen er virkelig, Endringen er god.. Jeg pleide å si at det er synd at frelse er del av denne pakka, men svarte og hvite kristne arbeider i Afrika for å helbrede syke, undervise mennesker til å lære å lese og skrive, og bare de mest ekstreme ny-ateister må kunne se et misjonssykehus eller en skole og si at verden ville være et bedre sted uten.

Bilde 10 og 11 Det synes å være en viss ulikhet mellom disse

Er all religion likedan, slik som ny-ateistene anfører? Klassifiserer de misjonsleger på linje med selvmordsbombere? K. Ward skriver: " Om det er en rot til ondskap som nesten bragte verden til utslettelse i det 20. århundre, så er de anti-religiøse ideologiene fra Tyskland, Russland og Nord-Korea. Det krever nesten villet blindhet å invertere historiske fakta, og anta at religionene som ble forfulgt og knust av disse brutale kreftene er de virkelige kilder til ondskapen i verden. (46). En slik fordreining av fakta tjener ikke til fordel for ny-ateistenes troverdighet. Det ville ikke kreve stor fantasi for å skjønne reaksjonen om en brukte ny-ateistenes metode mot dem selv: " å legge lag på lag med eksempler på forferdelig ting som har skjedd i vitenskapens navn, -fra masseødeleggelsesvåpen, til forgiftning av miljøet, for å framstille vitenskap som farlig og umoralsk. Det er sannsynligvis mer holdbarhet i å si at vitenskapen skaper krig, enn å hevde at monoteisme skaper krig.

Som alltid framstiller D. Berlinski det fyndig. Han spør: "Hvem fremsatte lidelser som giftgass, piggtråd, høye-eksplosiver, napalm, angreps-ubåter, Zyklon-B (giftgass), interkontinentale ballistiske raketter, militære rom-plattformer og atom og H-våpen? Det var ikke Vatikanet." (47) N. Chomsky ser ny-ateistiske holdning som en snuoperasjon fra fornuft. Om en ikke kan klare å anvende samme nivå av fornuft som vi forlanger av andre, så er overgivelsen til fornuft meget tynn." (48) Som konklusjon kan vi si at Chr. Hitchens påstand at 'religion forgifter alt' ikke har fornuften på sin side. I forhold til kristendommen er hans påstand påviselig falsk!

 

 

Oversatt og omgjort til .htm-format ved Asbjørn E. Lund