Er Gud eller noe fysisk den dypeste virkelighet?

Kilde: Eksisterer Gud: Davidsen/Søvik; Cappelen/Damm; Kap 8, s161-171.


KosmosEr den dypeste virkelighet noe åndelig og personlig, i likhet med vår Gud? Eller er den noe fysisk og upersonlig, á la et kvante-mekanisk felt? Det beste filosofiske utgangspunkt for å finne tilværets dypeste grunn, synes være en god tilnærming til det filosofiske gudsbegrep. Det innebærer å forstå Gud som alle tings opphav, eller den første og dypeste årsak, det ubetingede eller nødvendige. Om en benytter det kosmologiske argument, passer det best med det ubetingede eller opprinnelig nødvendige.
Noen (eks. Gro) synes å ha som livsfilosofi at 'alt henger sammen med alt mulig annet'. Men filosofisk er det problematisk at alt er avhengig av alt annet. Da ville ingenting begynt å eksistere, og det har de jo bevislig (-ser bort fra hinduistisk syn at verden er en illusjon). Noe må være ubetinget, eksistere i kraft av seg selv, uavhengig av alt mulig annet. I så fall må det være selveksisterende, og dermed selvforklarende. I og med at alt annet skylder det sin eksistens, må det også være altomfattende. Det er ikke begrenset av noe utenfra, bare av seg selv, innenfra.


dekode virkelighetenAlle disse egenskapene impliserer at det bare kan finnes én slik størrelse. Ellers kan den ikke være ubegrenset, altomfattende og selvforklarende. Liknende resonnement kan anføres om alle tings opphav, den første årsak eller den dypeste nødvendige eksistens. Det må være noe altomfattende, som ikke begrenses utenfra. Med denne størrelsen begynner vi å nærme oss allmakt. Dersom den dypeste forklaring på virkeligheten kan realisere alle forhold som ikke strider mot den selv (selvmotsigelse), kan vi utlede de andre egenskapene til Gud av denne. Om den er allmektig og allvitende, må den være kjenne alle mulige valg og foreta bevisste, personlige valg. Hensikten med å gjøre det, skulle være til beste for det øvrige skaperverket.


Hvis den dypeste virkeligheten er noe á la det klassisk, vestlige Gudsbilde, så er det først og fremst snakk om begrensninger ut fra Guds egen godhet, rettferd og verdier. Om det er et upersonlig kvantefelt, så kan det være masse begrensninger. F.eks. i form av dets egen struktur. Det kan gjøre at det bare har mulighet til å frambringe akkurat naturlovene og partiklene som finnes i vårt univers. Om det hadde mulighet til å gjøre alt mulig, ville det være personlig og fritt, altså det vi kaller Gud.
Konsekvensen blir at ateister og kristne kan være enige om mange ting, om den dypeste virkelighet. Men skillet går på om den er personlig eller ikke. Vi skal nå se på noen argumenter angående dette.


Hjerne-plasseringEr den dypeste virkelighet noe personlig?


i) Vi observerer og benytter stadig kvalitativ bevissthet, om en ikke bare ser lavpannet underholdning. Om bevissthet skulle forklares naturalistisk, ville det være en ufattelig tilfeldig at små elementærpartikler som dunker borti hverandre har evne til at vi kan oppleve det gode, det sanne og det skjønne. Dersom det derimot finnes en Gud, som ønsker fellesskap med sine skapninger, er det logisk at han skaper noen med bevissthet som gjør at en kan oppleve fellesskap. Det at bevissthet finnes, passer veldig godt med at det finnes en Gud som ønsker fellesskap.
Hvordan er så bevissthet blitt til? Er det tilfeldig eller en 'bevisst' villet handling. En tanke kan ikke sees, veies eller måles -annet enn for konsekvens og logikk, altså ved hjelp av bevisstheten. Vi vet utfra hjerneforsking at ved tenkning aktiveres store nettverk i hjernen. Ut fra f.eks. kunnskap om læring, spilles det både på gjenkjennelse, analogier og logiske mønstre. Hva så med logiske mønstre, f.eks. kontradiksjonsprinsippet, eller nødvendige følgeslutninger (implikasjoner): eks. alle F er G. a er F, dermed må a også være F.
atomVår påstand er at ut fra EvolusjonsTeorien vil det være mer i tråd med teorien, om det ikke fantes absolutter. Verken moralske, logiske eller i form av verdier. Dette forfektes av retningen som kalles relativisme. For den blir det mer konsekvenser i form av 'det kan være sant for deg', men ikke for meg. Om de hevder alt er relativt derimot, går de over i absolutter. Siden denne teorien harmonerer dårlig med virkeligheten, mener vi det er grunn til å satse på en overnaturlig grunnlag for bevisstheten.


ii) Eksistensen av naturlover
Men er ikke naturlovene nettopp upersonlige krefter, som virker uten at vi kan forklare dem spesielt godt? Jo, men det innebærer ikke nødvendigvis at de har et upersonlig opphav. Om en tenker seg et slikt upersonlig opphav, f.eks. et kvante-mekanisk felt (av noe slag). Ja, så vil naturlovene virke inn også på det. Uvisst på hvilken måte, elektromagnetisk fortrinnsvis, heller lite i forhold til gravitasjon. Men vi får en vekselvirkning mellom dem, og de blir avhengig av hverandre. Om en ser etter den dypeste virkeligheten i universet, én som alt annet er avhengig av, så kan ikke den igjen avhenge av noe annet. Da ville den ikke forklare hele virkeligheten.
Naturlover bestemmer hvordan ting oppfører seg i forhold til hverandre. Det passer godt med en personlig Skaper, som ville ha interesse av en lovmessig verden. Det er dersom han vil skape selvstendige vesener, som har behov for en planmessig og forutsigbar verden, for å kunne leve meningsfylte liv. Nå er det også naturalister som betrakter naturlovene som den dypeste virkelighet i universet. Ingen lettvekter heller, Stephen Hawking i The Grand Design, formulerer et slikt syn. Nå kolliderer det likevel med 'vanlige' tankeganger, i form av at naturlovene må ha noe å virke på og med, om de skal eksistere. Forøvrig vet vi ennå ikke hva naturlovene egentlig består i. Det er ikke lenge siden den såkalte Higgs-(tyngdekraft) -partikkelen ble funnet. Men det er få personer som vil gjøre som S. Hawking og la sitt livssyn og filosofi avhenge av eksistensen av ett objekt. Det gjelder uansett om det er en meteoritt som sneier innom andre galakser, eller altså Higgs-partikkelen..


Big-Bang Gudiii) Etter mer eller mindre allmenn aksept av Big-Bang teorien (enn så lenge), så har en gode grunner for at universet ble til på ett bestemt tidspunkt, at det altså hadde en begynnelse. Hvordan kan det forklares med naturlige årsaker? Hvis det hadde noe fysisk som sitt dypeste opphav, -som altså alltid hadde eksistert: Hvorfor er så ikke effekten av denne årsaken like evig? Eller hvorfor har ikke universet eksistert med like stor grad av nødvendighet, fra evighet av? Dersom Gud er det dypeste opphavet, er svaret at Gud som personlig og fritt vesen, kan bestemme seg for hva han ønsker i en enhver situasjon.
iv) I tillegg, dersom noe nødvendig har frambragt noe ikke-nødvendig, må det nesten være fordi det ønsker det. Altså at det har en fri vilje og en bevissthet. Ellers ville det nødvendige, med nødvendighet, bare ha frambragt noe likt seg selv -noe nødvendig.


v) Verden synes å kreve en ufattelig makt bakom seg, for at alt dette har blitt til og fungerer så godt som det gjør. Om verden skulle vise seg enklere i grunntrekkene enn vi ser i dag, har disse grunnelementene likevel et enormt potensiale. Grunnen er a) at vi har et lovmessig, ufattelig fininnstilt univers, og b) at universet kan virke forståelig ut fra matematiske lover på oss; som begrensede, bevisste mennesker. Jo mer makt og/eller intelligens det ligger bakom, jo mer peker det i retning av et personlig og godt vesen. Allmakt og allvitenhet impliserer også intelligens, evne til å ta fornuftige valg for personlige skapninger og dermed godhet og personlighet. Det er en fordel med en hypotese som forklarer data vi observerer rundt omkring oss. F.eks. at kompleks, spesifikk informasjon aldri noensinne har blitt dannet kun ut fra tilfeldigheter.


Kvante-partiklervi) Hvis den dypeste virkelighet er et personlig vesen, kunne vi forvente at det ville skape en verden og skapninger den ville dele fellesskap med. Ut fra det vi i dag vet om fysiske størrelser, som f.eks. et kvantemekanisk felt, er det ingenting ved det i seg selv, som gjør at det med nødvenidghet skulle danne et lovmessig univers, der det finnes vesener med bevissthet. Om det skulle gjøre det av fri vilje, har vi med en gang et bevisst vesen, med enorm makt -noe som ligner på Gud.
vii) Et kvantemekanisk felt, er også noe som går utover den virkelighet vi eksisterer innen. Vi er vant til å se verden som tredimensjonal, mens slike felt må opp i kanskje hundretalls-dimensjoner. Det er et omstridt spørsmål i fysikken om felter er det mest grunnleggende, og partikler bare som hendelser i disse. Alternativet er at det bare er partiklene som eksisterer, mens feltene bare er abstrakter eller nyttige regenmåter, uten å referere til noe i vår virkelighet. Men også synet om at elementærpartikler er den dypeste virkelighet, møter problemer. Det er fordi det er vanlig å se på disse som noe som plutselig dukker opp, og så forsvinner igjen. Da har de ikke den nødvendige eksistens som begrunner at de kan væe opphav til alt annet. Det er den vi her er på jakt etter.


Personlig-upersonligviii) Summert opp gir disse 7 argumentene til sammen at et personlig opphav forklarer virkeligheten bedre (flere data) enn alternativet, ett upersonlig opphav. Det kan anføres at et upersonlig alternativ er enklere, fordi det ikke medfører et metafysisk opphav, som Gud. Om de to alternativene hadde stått like sterkt, kunne det vært et utslagsgivende argument. Situasjonen her er imidlertid spesiell: Kvantemekaniske felt er noe ganske ulikt alt annet fysisk vi kjenner til. I tillegg altså ulempen at det er mye de ikke forklarer. Livssynsmessig sett er det en kjempeforskjell på om vi regner med en personlig eller upersonlig begynnelse. Men filosofisk kan en skille på dem ved å spørre om de innehar veldig mye makt og veldig lite selvbegrensning. Evt. om de har litt mindre makt og mer selvbegrensning.
En allmektig Gud begrenses bare ut fra sitt eget vesen, sin egen godhet, rettferd og hellighet. Mens et upersonlig kvantefelt derimot, begrenses av at det er upersonlig og dermed ubevisst, uten evne til relasjoner, følelser eller valg. Dersom, hypotetisk, et slikt felt skulle være den dypeste virkelighet, opprinnelsen til alt, så måtte bevissthet opptre på ett eller annet stadium. Nå hevder 'naturlig nok naturalister' at bevissthet er noe fysisk, noe som skyldes at deres forklaringer kommer 'nedenfra'. Det blir i form av ubeviste induksjons-slutninger de kan hevde noe slikt. Teisme derimot vil ha en top-down modell til forklaring av bevissthet.


OckhamKristne og ateister kan faktisk være enige i mer enn man tror. Veldig mange trekk ved den dypeste virkeligheten, og mange typer gudsbilder (panteisme, åsatro etc) som enten ikke gir grunnlag for vitenskap, eller var en typisk 'gud i hullene' religion. Den dypeste virkelighet har også på et eller annet tidspunkt frambragt bevissthet. Men om den kan frambringe det i andre vesener, kunne den ikke det også i seg selv? Fenomener som sinn/bevissthet og personlighet, er noe vi kjenner fra vår verden, og er ikke noe kompliserende grep i forhold til Ockhams 'barberhøvel'. Konsekvensene av om det er en personlig Gud, avgjør om vi kan snakke om noe objektivt rett eller om det finnes noe liv bakom døden. Muligens er det derfor mange ateister ikke vil vurdere muligheten av ett personlig opphav til verden?


Filosofenes Gud vs. Bibelens Gud


Har den filosofiske Gud vi til nå har sett på noe til felles med Bibelens Gud? Hvordan henger filosofien i hop med åpenbaringen? Det kan synes som ganske stor avstand mellom noe ubetinget og altomfattende, og til den treenige Guds inkarnasjon i den legemlige Kristus. Gud er i filosofi mer ett begrep enn et egennavn. Begrepet innebærer et sett med egenskaper. Men begrepsrefleksjon og virkelighet trenger ikke nødvendigvis å henge sammen. Konkret blir spørsmålet om den Jahve som åpenbarte seg for jødene, den samme filosofene refererer til med begrepet Gud?


Paulus-AeropagosTidlige kristne teologer svarte ja på dette spørsmålet. Paulus er vel den første og mest kjente, i sin Aeropagos tale. Jahve har skapt verden, han er evig og allmektig, han er godhet og kjærlighet. Han passer veldig godt til de filosofiske begrepene vi har knyttet til Gud foran. Likevel er det forskjeller: Wolfgang Panneberg mener det filosofiske gudsbildet må forstås som minimumskriterier. Om noe skal kalles Gud, må i det minste disse være oppfylt. 'guder ' som Odin og Zevs, kan ikke kalles Gud i den forstand.
Den konkrete Gud som åpenbarer seg, kan også ha flere egenskaper enn minimums-kriteriene. Han kan mer konkret vise oss hva som ligger i egenskaper som kjærlighet. Guds ubetingede kjærlighet, er en kjærlighet som viser seg i hvordan Gud tilbyr frelse og samfunn med seg, ufortjent - som en gave. Guds kjærlighet er selve drivkraften som får Gud til ville overvinne skillet mellom seg og oss, som begrensede mennesker. Det kan selvsagt anføres at kristne har funnet på et gudsbilde som passer med filosofenes gudsbilde, for å få det til å gå i hop. Så kan vi kristne svare med ulike argumenter for at den Gud som har åpenbart seg, faktisk er den filosofene hevder er naturlig skal ha skapt verden og menneskene. Guds sanne uendelighet viser seg i hvordan Gud overvant skillet mellom det endelige og uendelige, ved inkarnasjonen i julemysteriet. Uten en ubetinget kjærlighet, ville ikke Gud ha villet lide uforskyldt for at skyldige mennesker igjen kunne i et rett forhold til Ham etc.

 

 

 

Oversatt og omgjort til .htm-format av Asbjørn E. Lund