Hvor kommer vi fra?

(fritt etter boka: 'Gjør som Gud, bli menneske'; Stefan Gustavsson; Lunde forlag, kap. 3)


Et hovedtema i Skriften er hvordan menneskeheten kan vinnes tilbake, som Guds familie. Bruddet skjer allerede i det 3. av over 1000 kapitler i Bibelen. Og først i de siste tre kapitlene, er det snakk om menneskehetens avvikling og en ny himmel og ny jord. Disse vil tilsvare den opprinnelige idyll i Edens hage. Men hva eksisterte før katastrofen, og hva er det som prøves å gjenopprettes? La oss se nærmere på 1.Mos.1.


Til tross for mange enkelheter som kan diskuteres, er det likevel tre grunnsannheter som står i sentrum:
i) Gud har skapt alt som finnes. Universet har begynt å eksistere, ikke av seg selv, men gjennom en bevisst skaperhandling av Gud. Det gjelder også planeten jorden, og forutsetningene for liv som finnes på den. Materie og energi, tid og rom, biologisk liv hos planter, dyr og mennesker -har sitt utspring i Gud. Ikke av lov, og/eller tilfeldighet, men som en fri handling: Gud ønsket det.
ii) Gud har skapt alt godt. Etter hver skapelseshandling* gjør Gud en vurdering, og kommer til at det holdt mål (* -ett unntak som vi skal se på). I sluttvurderingen heter det: 1 Mos1v31a: Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Materie, kropp, sanser og fornuft, former farger og rytmer, smak og lukt -hele livets mangfold kommer fra Gud, det er noe han vil!
iii) Menneskets vesen og menneskets posisjon i skapelsen er unik.

Menneskets særstilling i skapelsens høydepunkt markeres på flere måter:
a) Øvrig skapelsesprosess forbereder og leder fram til den finalen.
b) I tidligere skapelseshandlinger sier ikke Gud noe først, men før menneskets skapelse, kommer det en erklæring om hva som skal skje.
c) Mennesket og bare mennesket har som status: 'skapt i Guds bilde'
d) Gud gir mennesket herredømme over øvrig skaperverk

Meningen med mennesket

a) Gud beskriver mennesket som skapt i Guds bilde. Der planter og dyr, beskrives som skapt etter hver sitt slag, skapes mennesket etter 'Guds slag'.

Nå er det et forståelsesproblem knyttet til hva som ligger i uttrykket: 'skapt i Guds bilde'. Det innebærer selvsagt ikke at mennesket ligner Gud på alle områder. Bare Gud er Gud. Han er et uendelig, åndelig vesen, som ikke er begrenset, kroppslig slik mennesket er. Likevel er det likhetspunkter: Mennesket er en person. Det tenker, snakker, elsker, skaper og velger.. I menneskets vesen finnes sider som i sitt lille og begrensende nivå, gjenspeiler noe om Gud på sitt uendelige nivå. Det blir menneskets utfordring: På denne jorda, i sin kropp, forme et liv som blir et bilde av dets skaper. Skriften snakker også om at vi "er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk" (1 Pet2v9a). Videre kaller Jesus sine disipler for verdens lys og jordens salt: Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene. 14 Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. (Matt 5v13-14).

b) Gud velsigner mennesket

Gud vil at vi skal eksistere, og hans velbehag hviler over oss, fra starten av. Han er ikke deistenes fjerne og distanserte Gud, som skapte mennesket men selv trakk seg tilbake. Han som skapte mennesket, er også vår velgjører. Han vil oss vel.

c) Gud gir mennesket oppdraget å være "fruktbare, bli mange og fylle jorden" (37).

d) Gud oppfordrer menneskene: "Fyll jorden og legg den under dere!" (39) I jorden er inkludert den øvrige skapningen. Selv om alt på jorda var overmåte godt, var det ikke ferdig på alle måter. Guds avbilde skulle underordne seg Gud, men råde over resten av skapningen, og råde over den etter Guds vilje.

Scene II.

Det er helt ulike innfallsvinkler mellom kap. 1 og 2 i 1.Mosebok. Tematisk flyttes fokus fra universet til menneskene, med den hensikt å vise hva som er meningen med menneskets liv. Ingen av de fire nevnte utsagnene fra kap.1 gjentas. I stedet utdypes bildet av Guds tanke med mennesket, ved at fire nye vinduer åpnes. Slik kompletteres og fullstendiggjøres bildet av mennesket.

Meningen med mennesket

1. Måten Gud skapte mennesket på poengteres. Dersom kap. 1 fremhever menneskets samhørighet med Gud, fremhever kap. 2 dets samhørighet med jorden. Mennesket formes med jord, fra marka (42). {Gud går fram som en designer, først planlegges utformingen, så iverksettes den, og endelig implementeres den ved at mennesket blir en levende skapning. Et interessant poeng er at mennesket får liv, slik druknede reddes til live igjen, ved at luft blåses i deres nesebor -nedskrivers kommentar}. Gud blåste liv (nepesh) i menneskets nesebor. Det samme ord for liv brukes om dyrene, de er også levende skapninger (44). Men de har ikke del i Guds ånd.

2. Stedet som er menneskenes hjem poengteres. Eden betyr skjønnhet, og var et sted som Gud på særlig vis lot være fylt av skjønnhet. Trærne som vokste fram, var herlige å se på og gode og spise av (45). Men det var Guds nærvær, som var det sentrale. Både tabernakelet, tempelet og senere den nye jord, preges av: trær, vann, gull og edle stener, smykker -er alt symboler som går igjen for å beskrive Guds nærvær. I Eden pleide han å vandre når kvelden ble sval, for å føre fortrolige samtaler med mennesket. (47)

3) Oppdraget menneskene fikk utformes: Gud ba menneskene nyte rikdommene i hagen, og til å dyrke og vokte den (50). Gud fører alle dyrene fram for Adam, og lar ham som den første biolog kategorisere dem ved å gi dem navn. Det er bare slik mennesket kan ta sitt ansvar og lære seg å bruke og bevare skapelsen.

4) Fellesskap poengteres som menneskets bestemmelse. Her dukker en foreløpig mangel opp: 'det var ikke godt for mennesket å være alene'. Gud selv er i egenskap en treenig Gud, ett fellesskap. Dermed blir kjærligheten ikke bare et prinsipp, men en levende realitet. Det samme blir nå Adam til del. Han kan ikke ha likeverdig fellesskap, verken med dyrene som hans 'underordnede', eller med Gud som hans overordnede. Gud løser problemet til Adams fulle tilfredshet, noe hans utbrudd i 1 Mos2,23 tyder på: Da sa mannen: "Nå er det bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles kvinne, for av mannen er hun tatt." Da de står framfor Gud, er poenget et åpent fellesskap, uten murer, forbehold og skam. Mennesket hører altså hjemme på jorda. Vi setter opp innholdet i de to kapitlene, for å komplettere hverandre:

 

Kap. 1

Kap. 2

Vår identitet:

Vi er skapt i Guds billede

Vi er støv som Gud blåset liv inn i

Guds holdning:

Gud velsigner menneskene

Gud lager til et vidunderlig sted for oss

Guds vilje:

Vi skal legge jorden under oss og ha ansvar for den.

Vi skal formere oss og fylle jorden.

Vi skal bruke og beskytte hagen og gi navn til dyrene.

Vi er kalt til fellesskap og kjærlighet i ekteskapet.

Punkter å merke seg:

i) Vi er ikke skapt for himmelen, men hører til på jorda. Ut fra 1.Mos.1 blir det en selvmotsigelse å frasi seg livet i verden, for å komme nær Gud. Dette er jo Guds verden! Han har plassert oss her, og det er her han vil vandre med oss.

ii) Vi trenger ikke å komme til Gud først, for Gud er allerede her. Vi trenger ikke søke andre verdener enn denne. Det er her vi har muligheten til å lære Gud å kjenne.

iii) Vi er ikke engler, men mennesker med kropp og sinn, og kan kommunisere med Gud ut fra vår menneskelighet: Joh1v14: Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

iv) Vi er ikke kalt til et liv i askese og fornektelse, men til relasjoner og til frigjøring av skapelsens rikdommer. Vi er kalt til å leve i relasjon med Gud og andre mennesker, og det er ikke noe som skjer ved siden av resten av livet, men det er selve Livet.

Retningsangivelsen i 1.Mos.1 blir: Det er her på jorda vi skal utforme hvem vi er, som Guds bilder, og leve ut vårt fellesskap med ham som vårt opphav. Sann åndelighet er å istemme et ja til skapelsen, sammen med Skaperen.

 

Utvalgt og redigert av Asbjørn E. Lund