I. HVA ER APOLOGETIKK?
Selve ordet "apologetikk" kommer av det greske ordet "apologia" som betyr forsvarstale. Apologetikkens hensikt er å forsvare den kristne tro.
1. Hvorfor apologetikk?
Men hva skal vi gjøre? Er dette i det hele tatt mulig?
Den kjente engelske forkynneren Charles H. Spurgeon avviste apologetikken med følgende formulering: "Man behøver ikke forsvare en løve. Slipp den løs, så forsvarer den seg selv." Med det mente han at evangeliet er så kraftig at når det forkynnes, vil det bryte ned menneskers motstand. Langt på vei har han nok rett, men ofte viser det seg at mennesker er uvillige til engang å høre evangeliet.
Det kan være følelsesmessige eller tankemessige hindringer som gjør at det føles irrelevant, f.eks. materialisme, evolusjonisme, mangel på tillit til Bibel, det ondes problem etc. kanskje knyttet opp til en livsstil som er preget av dette.
I slike tilfeller må vi forberede grunnen, rydde bort hindringer. Vi kan ikke argumentere mennesker inn i Guds Rike, men deres argumenter kan hindre dem i å ville høre evangeliet og kanskje bli frelst.
Apologetikkens funksjon kan sammenlignes med bondens bearbeidelse av jorda før han begynner å så. Forst må det pløyes og harves. Det nytter ikke å så på tiltrampet og tørr mark. Men det er heller ikke nok å pløye og harve. Skal det bli innhøsting må kornet såes ut. Det skjer ved at vi forkynner evangeliet. Apologetikk og evangelisering går hånd i hånd.
Skriften selv oppfordrer til å drive apologetikk: 1 Pet. 3,15-16:Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier.
Men gjør det ydmykt og med gudsfrykt, så dere kan ha en god samvittighet." Apologetikk er nødvendig forarbeid for å nå tvilende med evangeliet, men det er også nødvendig for vår egen skyld å vite hvorfor vi tror! Vi trenger utruste oss med de ressurser Gud har gitt oss, for ikke å bli psyket ut. Hvis vi i vårt indre ikke er overbevist om at Jesus Kristus er Sannheten, vil vi verken ha frimodighet eller autoritet til å formidle evangeliet til andre. Dersom en selv tviler på at det er sant, vil en i lengden ikke kunne hevde det som Sannheten. Det er vel en av grunnene til at mange unge kristne dessverre faller fra når de kommer til studentverdenen. De visste ikke hvorfor eller godt nok hva de trodde på, dermed mistet de frimodigheten til å bekjenne og troslivet ebbet ut..
2. Hvordan er det mulig å drive apologetikk?
Det er ett punkt i historien der himmelen berører jorden: Det er de årene av vår tidsregnings begynnelse, der Gud selv vandret på vår jord i mennesket Jesus Kristus. Da var Gud selv tilgjengelig for våre menneskelige sanser. Det er nettopp det de Bibelske forfattere selv sterkt understreker: 1 Joh. 1,1-3: "Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss. Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og hans Sønn Jesus Kristus."
2 Pet. 1,16-17: "Vi fulgte jo ikke klokt uttenkte myter da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud, vår Far, den gang røsten lød over ham fra den høyeste herlighet: "Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede."
1 Kor 15,3-6: "For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder som skriftene har sagt, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen som skriftene har sagt, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre troende søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn.."
Lukas, legen og forfatteren av Lukas-evangeliet og Apostelgjerningene, har gått helt vitenskapelig til verks. Han har gransket kildene og snakket med øyevitnene:
Luk 1,1-4: "Mange har forsøkt å gi en fremstilling av det som er blitt oppfylt blant oss, slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og tjenere for Ordet. Nå har også jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilos, så du kan vite at det er pålitelig, det du har fått opplæring i."
Apg. 1,1-3: "I min første bok, gode Teofilos, skrev jeg om alt det Jesus gjorde og lærte, fra han begynte og helt til den dagen han ble tatt opp til himmelen. Da hadde han ved Den hellige ånd gitt sine befalinger til de apostler han hadde utvalgt. Etter å ha lidd døden, sto han levende fram for dem med mange klare bevis på at han levde: I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til."
Bedre historiske vitner enn øye- og ørevitner til begivenhetene finnes ikke. Mange historiske "sannheter" er langt dårligere bevitnet enn kristendommens hovedsannheter. F.eks hva Cæsar har sagt og gjort, og som vi regner som historisk pålitelig, er kildene langt dårligere enn de bibelske håndskrifter.
Til Cæsars verk "De bello Gallico" (om den galliske krig) finnes ca 10 håndskrifter bevart- og de er over 900 år yngre enn originalen. Til sammenligning kan nevnes at til NT finnes det ca 5300 håndskrifter og noen få av disse går like tilbake til det 2. århundre etter Kristus.
Nettopp dette at Gud har åpenbart seg i en historie, setter kristendommen i en særstilling. Bibelen beretter hvordan Gud grep inn i et bestemt folks historie i en bestemt tid og på en bestemt måte. Det viser oss hvem Gud er i skikkelse av Jesus, og hvordan han er. Joh 1,18: "Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er." Dette kan vi kommunisere til andre ved hjelp av forståelige ord.
Det var dette de første kristne vitner gjorde. De henviste til fakta som tilhørerne kjente til. Peters pinsetale er på sett og vis en forsvarstale mot jødenes anklager. I Ap. 2.22 sier han: "Israelitter, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann som Gud pekte ut for dere med mektige gjerninger og under og tegn som Gud lot ham gjøre blant dere. Alt dette kjenner dere til. " Jødene protesterer ikke på påstanden, og de begivenhetene som følger passer inn i forhistorien..
Paulus har en stor forsvarstale i Ap.gj.26,1 ff. Der henviser han kong Agrippa til begivenhetene som hadde funnet sted og sier: Ap.gj. 26,26: "Kongen kjenner til alt dette, og til ham taler jeg rett ut. Jeg er overbevist om at ikke noe av dette er gått ham forbi; det er jo ikke skjedd i en avkrok." Noe slikt kunne ikke Paulus si hvis ikke begivenhetene rundt Jesus var kjent.
Av eksterne historiske kilder finnes det noen den dag i dag, men de fleste av dem er av polemisk karakter (polemisk = kritisk, angripende).
Rabbi Elieser ben Hyrkanos (ca 95 e.Kr) kaller Jesu under for trolldomskunster. Han kan ikke benekte at de faktisk har funnet sted, men forklarer med at Belsebul virket gjennom Jesus. (sml. Luk 11,18: "Om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da hans rike bli stående? Dere sier jo at det er ved Beelsebul jeg driver ut de onde ånder.")
Ett av dem er langt mer objektiv enn de øvrige, og det er fra tiden tett opp til Jesu levetid på jorda: Den jødiske historieskriver Josefus (født. 37 e.Kr) synes å være objektiv på grensen til positiv overfor den historiske Jesus! Han sier det slik: "På den tiden stod Jesu fram, en vis mann, om vi da i egentlig forstand kan kalle ham en mann. For han utførte undergjerninger og var en lærer for mennesker som tar imot sannheten med glede. Han vant mange tilhengere både jøder og hedninger. Denne mannen var Messias, og da Pilatus hadde dømt ham til å korsfestes etter initiativ fra lederne mellom oss, gav ikke de opp som først hadde elsket ham. Den tredje dagen åpenbarte han seg nemlig levende for dem, slik de guddommelige profeter hadde forutsagt det. -Enda har ikke de kristne gruppene, som de kalles dødd ut."
Det er disse fakta vi med vår fornuft kan bearbeide og ta stilling til. Ingen kommer til tro ved slike overveielser, men apologetikken kan rydde bort en hel del falske forsvarsverk: 2 Kor 10,4-5: "For våre våpen er ikke fra mennesker, men de har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus."
Slik kan det også bygges bro for evangeliet til tvilende mennesker: Ef. 6,12"For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet." Troen kan bare komme av evangeliet, men folk kan komme til tro på Jesus Guds Sønn, når Ordet får gjennombore tankemessige festningsverk. Rom. 10,17 "Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord."
3. To slags tvilere.
Når vi møter mennesker som har innvendinger mot kristendommen, skal vi ikke uten videre oppfatte dette negativt. Disse personene er i alle fall ikke likegyldige til kristendommen. Lunken likegyldighet er det verste av alt. Åp 3,15 "Jeg vet om dine gjerninger; du er verken kald eller varm. Hadde du bare vært kald eller varm!" Dessuten kan det være en tillitserklæring at de deler sine problemer med oss. Da må vi være klar over at vi kan møte både intellektuell og emosjonell motstand. Den emosjonelle motstanden er oftest forkledd i intellektuelle vendinger, men er i utgangspunktet av følelsesmessig karakter.
a) Intellektuell motstand:
Innenfor denne gruppen møter en minst to slags mennesker: De som spør for å få svar, og de som bare vil forsvare seg!
Om den første gruppen kan en si: Ærlige spørsmål krever ærlige svar. Disse menneskene vil gjerne tro, men de kan ikke fordi så mye strider mot deres fornuft og virkelighetsforståelse. Men den som ærlig tviler, må også være villig til å tvile på egne forutsetninger. Hvis en har et materialistisk virkelighetsbilde: Hvordan vet en at slikt virkelighetsbilde er mer riktig enn et som regner med det overnaturlige? Et slik virkelighetsbilde er forresten temmelig passé i dag.
Når det gjelder den andre gruppen, så er forholdet oftest at de ikke vil tro, men de sier at de ikke kan. Årsaken til det er ofte av moralsk karakter. De vet det er forhold i deres liv som måtte radikalt forandres om de lot Gud få bestemme. Derfor ønsker de å holde ham på avstand. Ikke alltid er de seg bevisst det selv, men fatter vi mistanke kan vi forsøke skjære gjennom ved å spørre: "Hvorfor er dette et problem for deg?" evt. kan si: Er det dette problemet som er den egentlige hindring for deg til å bli en kristen? Da vil de kanskje finne ut at problemet ligger på et annet plan.
b) Emosjonell motstand.
Ofte kan vi møte to slags mennesker: Først de som er utrygge i møte med kristne, dernest de som har personlig vonde opplevelser i forhold til andre kristne og kristendommen. Det viser seg i praksis at en person vanskelig tar i mot det vi sier før de tar i mot oss som personer.
Derfor er det viktig å bygge opp ett vennskapsforhold til ikke-kristne. Mye evangelisering har vært mislykket fordi de ikke-kristne følte seg åndelig overkjørt! Derfor reagerer de negativt mot andre kristne senere.
Innenfor denne kategorien finner vi en rekke andre vonde opplevelser også. Noen ble presset av sine foreldre, andre av sine venner. Andre igjen har opplevd kritikk og fordømmelse fra kristne i situasjoner i livet de hadde trengt å motta kjærlighet, omsorg og hjelp. Noen har opplevd at kristne har skuffet dem dypt eller sviktet dem. Ubearbeidede følelser tar tid å endre. Her er det viktig å lytte! Ikke prøv å forsvare, ei heller så mye å forklare. Prøv først og fremst å forstå og gi vedkommende hjelp til å sette ord på de vanskelige følelsene. Er vi villige til å lytte til dem, skjer det ofte at de etterpå er villige til å lytte til oss.
4. En rett apologetisk holdning.
Peter oppfordrer oss til å utøve vårt trosforsvar "ydmykt og med frykt", så vi kan ha en god samvittighet.
Hensikten med apologetikken er ikke først og fremst å vinne en diskusjon, men å vinne mennesker. Det går an å drive apologetikk på en slik måte at vi støter mennesker bort. Da har vi handlet feil: "Det er bedre å tape en diskusjon og beholde din venn, enn å vinne diskusjonen og miste din venn."
Arbeidet skal gjøre ydmykt og vi trenger innrømme at det er mange ting vi selv ikke forstår . 1 Kor 13,9: "For vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis." Også for en kristen kan det komme troskriser, og vi må gjøre dette arbeid med frykt for å støte noen bort. En rett apologetisk holdning kan uttrykkes ved følgende tre stikkord:
Vennlighet, frimodighet og ærlighet!
a) Vær vennlig.
Paulus gir oss et godt råd i Kol. 4,5: "Vis forstand i omgang med dem som står utenfor, og kjøp den rette tid." Jesus viste oss det ved eksempel i samtalen med den samaritanske kvinnen (Joh. 4). Vårt kall er å formidle Guds kjærlighet og godhet. "Elsk menneskene, siden kan du si dem hva du vil", sa Augustin. Er vi vennlige i vår holdning, vil det som sagt avverge en del innvendinger og angrep mot troen.
b) Vær frimodig.
Oftest er det vi kristne som blir stilt til regnskap for vår tro. Vi må forsvare oss mot kritiske spørsmål. Men vi skal også våge å stille kritiske motspørsmål til dem som angriper oss: "Hva er det de bygger sin tro på?" Hvilke forutsetninger har de? Hvilke "bevis" for sine standpunkter?
Oftest bygger de bare på det de tror, føler og mener. Men det kan aldri bli annet enn subjektive sannheter. Vi bygger på objektive kjensgjerninger og historiske hendelser.
Det er dette Paulus sikter til når han sier: "..vi river ned alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud.." (2.Kor. 10.4-5).Det er ved å kjenne sannheten en kan bli fri: Joh. 8,32: "Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri."
Denne sannheten skal vi frimodig framholde.
c) Vær ærlig.
Men hva om vi ikke kan svare i det hele tatt? Da skal vi for det første ta det rolig! Etter 2000 år er det svært lite sannsynlig noen kommer til å stille et spørsmål som får kristendommen til å bryte sammen. Dessuten skaper usikkerhet mistillit. Vi skal slappe av i Jesu navn, det er jo Hans sak det gjelder, ikke vår!
Vi kan derfor ærlig innrømme at vi ikke kan svare på problemet."Men hvis det er om å gjøre, så kan jeg gjerne få undersøkt det til neste gang!", kan vi si. Da vil vi merke hvor viktig det er. En uærlig tviler vil ikke være interessert i at vi undersøker nærmere, og da er ikke problemet særlig stort. En ærlig tviler vil ha svar, og det må vi forsøke å gi. Dermed har vi også fått anledning til en ny kontakt med ham.
Hvis ikke det er mulig med ny kontakt, kan vi stille et motspørsmål: "Hvis jeg kunne svare på ditt spørsmål og løse dine problemer: Ville du bli en kristen da?" I de aller fleste tilfeller ville svaret bli nei. Men da kan vi gå videre og spørre hva det er som egentlig hindrer, og dermed kan vi få en brist i den intellektuelle forsvarsmuren.
Vi må aldri prøve redde egen ære ved å gi et svar som vi ikke er sikre på er sant. Den Hellige Ånd er sannhetens Ånd, og kan derfor ikke virke gjennom usannheter. Dessuten ville vår samtalepartner miste all tillit om det viste seg senere at vi hadde sagt noe uriktig!
Da kan vi gå til evangeliepresentasjonen og se på noen vanlige innvendinger..