empatiHengivenhet og Tilbedelse

(fritt etter Varige verdier; 6.mai og 3.nov, Asbjørn Kvalbein)

Hengivenhet

Jeg har lyst til å pusse støv av noen gamle, edle ord i dag: henførelse, hengivelse og hengivenhet. Det å bli henført har mange av oss opplevd. Henførelse kan komme av vakker musikk, av talende kunst, av en vinnende personlighet. Slike ting kan få oss i en helt annen stemning. Vi blir betatt og opplever noe stort, vi blir henført. Noe annet er det når vi hengir oss, eller viser hengivelse. Da er det som vi selv, bevisst - overlater oss til noe stort og edelt. Denne forskjellen er viktig, når vi tenker på tro og kristendom. Hvis ikke kristen henførelse modner til hengivenhet, kommer den til å slokne.

Det trengs ikke store mennesker for å utrette store og betydningsfulle ting. Det trengs bare hengivne mennesker. Og hengivne mennesker, har vi for få av. Israelfolket hadde vendt seg fra henførelse til avgudsdyrkelse. Derfor kaller Herren dem til ny hengivelse, ny hengivenhet.

Jeg tror det er noe av det viktigste vi kan gjøre her i livet, å innvie oss til noe som er større enn oss selv. Å stille oss til tjeneste for den aller mektigste, nemlig Gud Fader, som har skapt oss og vil gi oss del i sine ufattelige velsignelser.

Jer. 24,7: Jeg vil gi dem et hjerte så de kan kjenne meg, og forstå at jeg er Herren. De skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud, når de vender om til meg av hele sitt hjerte.

- og Tilbedelse

Den romerske hærfører Pompeius gjorde seg sterkt gjeldende mot slutten av det århundret da Kristus ble født. I år 70 la han under seg både det hellige land og Syria. En ting som forbauset Pompeius var hvor hardt jødene kjempet for å forsvare sitt gamle tempel. Derfor ble generalen nysgjerrig etter hva som fantes i det innerste rommet i tempelet, det aller helligste. Han ble svært overrasket over at det var tomt. Han kunne ikke skjønne at de kjempet så hardt for å forsvare et tomt rom! Han forsto ikke at jødene tilbad en Gud som var evig, udødelig og usynlig. En Gud som ikke var skapt av noe menneskes hånd, til forskjell fra andre religioners gudebilder.

Dette usynlige bildet av Gud, preger også den kristne tro. Rett nok sto Jesus fram og viste oss hvem Gud var. Men etter Jesus sto opp og for opp til himmelen, skal ikke lenger Guds folk tilbe noe synlig.

BonnehandDet er mange typer bønn: Vi tar én oversikt som er lett å huske i form av ei bønnehand:
Noe av det viktigste vi kan gjøre er å holde forbindelseslinjen til Gud åpen. Det skjer ved å bekjenne det gale vi har gjort i Jesu navn. Gud har satt oss på jorda med en hensikt: å være lys og salt for våre medmennesker. Da er det naturlig å snakke med Gud om vår tjeneste på jorda, i form av Forbønn. I Guds hand ligger universets opphav og dets avslutning-det er da på sin plass å Lovprise Ham for den Han er. I Hans hand ligger det også å utrette hva som helst stort og underfullt. Det er på sin plass å Tilbe Ham både for det Han har gjort og det Han kan gjøre. Endelig bør det, ikke som det viktigste som mange praktiserer, men likevel for at Guds vilje skal skje med oss komme Begjæringer på egne vegne-også i vårt forhold til våre medmennesker. (Mange har billedlig talt: en oppsvulmet lillefinger, i forhold til de andre bønne-fingrene)

Med Tilbedelse menes altså å gi Gud ære og takke Ham både for det Han har gjort og vil gjøre. Når vi sykner hen i selvopptatthet, kan vi gripe hen til denne tidløse verdien, som løfter sinnet og sjelen oppover: Tilbedelse av Herren. Noen er for stolte til å tilbe Ham. Noen er for travle. Noen klarer ikke å se Guds storhet i skaperverkets mange undre. Men når vi tilber Gud, kommer vi inn i et hellig kraftfelt, der også svake mennesker får del i Guds styrke.

Én har sagt at tilbedelse er det høyeste og edleste et menneske kan ta del i. Når et menneske tilber, er Gud tilfreds. Og når du tilber, når du din bestemmelse. Hvorfor kom Jesus? Var det ikke blant annet for å skape tilbedere av opprørere? Vi som en gang var fullstendig selvsentrerte, må forandres slik at vi kan feste oppmerksomheten utenfor oss selv, så vi blir i stand til virkelig å tilbe Gud. Slik skriver R. Ortlund: "Hvis ikke tilbedelsen forandrer oss, har det ikke vært noen tilbedelse." Å stå for den evig hellige, er å bli forandret. "Tilbedelse begynner med hellig forventning og ender med hellig lydighet," skriver R. Foster.

Hvis menneskene slutter med å tilbe Gud, begynner de i stedet å tilbe mennesker, eller til og med døde ting. Det vår vidtrekkende og katastrofale følger. Det største vi kan gjøre er å tilbe Gud. For å si det med salmistens ord: " Kom, vi vil bøye oss og tilbe, bøye kne for Herren, vår skaper!" (Sal 95,6)

 

-omsatt til .htm-format ved Asbjørn E. Lund