Gud og Ånden

(fritt etter Magnus Malms 'Et hjerte større enn verden'; s. 134-138)

Det er Den Hellige Ånd som levendegjør Guds nærvær for menneskene. For oss mennesker som foretrekker konkrete uttrykk, kan Åndens nærvær oppfattes som en 'reserveløsning'. Det er fort å knipe seg selv i å be: "Takk Gud at du ved din Ånd er til stede her." Da kan bakgrunnen fort tenkes Å være at Gud Far og Sønn er i himmelen, ganske 'langt vekk', og så har de sendt Ånden for å være hos oss. Det er dårlig teologi og lite trosstyrke i en slik tankegang: For det første forutsetter den en 'splittelse' i Gud, at han er atskilt fra seg selv i rom og tid. Dernest kan forestillingen om at Gud Far og Sønn befinner seg i en fjern himmel, og ikke hos oss, problemer for vår bønn og vårt liv som kristne. Om han vi skal etterfølge befinner seg utenfor vår rekkevidde, kan det skape trosvansker.

Jesus talte både om at Den hellige Ånd skal være i oss, og samtidig at han selv kommer til oss. Hans nærvær skal fortsette i en annen form. Ja, ikke bare han, men også hans Far vil komme og ta bolig i oss. Den treenige Gud vil alltid og overalt omslutte oss med all sin fylde og sin udelelige helhet. Ut fra dette blir ikke bønn en slags magi som maner fram fraværende og fjerne gudevesener. Å be er å åpne eget nærvær for den treenige Guds nærvær. Bønn er ikke å mane fram en gud, men et svar på at Gud er nær. Den Hellige Ånd vekker dette svaret i oss. Helt fra skapelsen har Ånden vært livgiveren som svevde over kaos, og blåste liv i mennesket. Åndens oppgave er ikke Å hjelpe oss å flykte fra det menneskelige, for å bli mer åndelige. Guds Ånd vil lede oss tilbake til vår tapte menneskelighet og gjøre oss til levende mennesker, skapt i Guds bilde.

Gud er Ordet

Prologen i Johannes evangeliet begynner med å proklamere: "I begynnelsen var Ordet". Det innebærer også at språk ikke er noe mennesker har funnet på. Men språket fantes som kommunikasjonsmiddel før mennesket ble til. Dessuten var det gjennom Ordet at alt ble til. Stilner ordene, går noe viktig tapt. Verden krymper, og samtidig kan den bli vanskelig å finne fram i. En ser det godt hos innvandrere, som sliter med å lære språket til nasjonen de er kommet til. Det kan her være viktig å minne om at Gud er virkelig, uansett hva vi føler. Det dypeste planet i tilbedelse er å lovprise Gud til tross for smerte, takke Ham i en prøvelse, stole på Ham når vi blir fristet, at vi overgir oss når vi lider og elsker Ham når Han virker fjern.

Når Gud synes fjern

(utdrag fra Dag 14 i Målrettet liv, av Rick Warren; Hermon forlag)

Vennskap prøves ofte ved atskillelse og taushet. Philip Yancey har sagt: "Ethvert forhold involverer tider med nærhet og tider med avstand, og i et forhold til Gud kan pendelen svinge fra ene til andre iden, uansett hvor nært det er. Det er her det kan være vanskelig å forholde seg til Gud. For at forholdet skal modnes, kan Gud teste det med perioder med tilsynelatende atskillelse- tider da det føles som han har forkastet eller glemt deg. David ble sagt å være en mann etter Guds hjerte, men han klaget noen ganger over at Gud syntes fjern. Ja, slik opplevde også profeten Jesaja ham stundom. Hver eneste kristen går gjennom det minst én gang, og vanligvis flere ganger. Det er smertefullt og forvirrende, men absolutt nødvendig for utviklingen av troen din: Vil vi fortsette å elske, stole på og tilbe Gud også om vi ikke har noen følelse av hans nærvær eller synlige bevis på at han virker i livene våre?

En vanlig feil som det er fort å gjøre, er at vi søker opplevelser i stedet for å søke Gud. Om en opplever gode følelser, konkluderer en med at en har tilbedt Gud. Men det er ikke nødvendigvis slik. Noen ganger kan Gud fjerne følelser, for at vi ikke skal være avhengige av dem. Det å søke følelser, selv om det er følelsen av Guds nærhet, er ikke det samme som å søke Gud. Gud er til stede overalt, men det er ikke det samme som at Han manifesterer sitt nærvær. Det første er et faktum, det andre en følelse. Gud er alltid til stede, også når vi ikke er klar over det, og hans nærvær er altfor dypt til at man kan måle det med bare følelser. Gud ønsker at vi skal merke hans nærvær, men er mer opptatt av at vi stoler på Ham. Tro, ikke følelser, er til ære og behag for Gud. Vi skal kort se på noen tips, om hvordan vi bør forholde oss, om Gud føles fraværende.

i) Fortell Gud hva du føler:

Gud har skapt himmel og jord, og sett mer menneskelig lidelse enn noen av oss. Han tåler å høre oss beskrive vår nød og elendighet. Det å innrømme vår håpløshet innfor Gud kan være en troshandling. Davids åpenhet inneholder egentlig en dyp tro: Først trodde han på Gud og henvendte seg til Ham. Deretter trodde han at Gud ville høre hans bønn, og endelig trodde han at Gud ville la ham si hva han følge og likevel elske Ham. Om en får hjelp til å tale normalt igjen, oppdager en at språket ikke ble borte. Det tok bare en pause, og så kunne en begynne å snakke igjen. Dette kan skje også i forholdet til Gud. Vår himmelske Far vender ansiktet mot os, og famlende begynner jeg å sette ord på det jeg bærer i mitt indre. Da kan et menneske få stige ut av sine stumme bilder om seg selv og Gud. Nølende kan mennesket og Gud igjen møtes i samtale.

ii) Stol på at Gud holder løftene sine

I tider med åndelig tørke må en tålmodig holde fast på Guds løfter, ikke følelsene våre. Samtidig må vi innse at Han fører oss på et dypere, mer modent plan. Ett vennskap som er basert på følelser, er i sannhet tynt. Forhold kan ikke endre Guds karakter. Guds nåde er fremdeles der med full styrke. Han er fremdeles der, selv når du ikke føler det. Om vi føler oss forkastet av Gud, skal vi fortsette å stole på Ham til tross for følelser. Da stoler vi på Hans nærvær på en dypere måte.

iii) Husk det Gud allerede har gjort for deg

Guds Sønn døde for deg på korset. Det er den største grunn til tilbedelse. Om Gud ikke gjorde noe annet for deg, ville Han likevel fortjene vår lovprisning resten av livet. Jesus utholdt ond mishandling for at vi skulle bli spart for et evig hevete, og for at vi skulle få dele hans herlighet i evighet! Jesus oppga alt, for at vi skulle få alt. Han døde så vi skulle leve evig. Det alene er verd vår stadige takk og lovprisning. Vi bør ikke lure mer på om Han bryr seg nok om oss til å være nær oss.

 

 

 

Skrevet ned av Asbjørn E. Lund.