Avdukingen

(fra Ta imot 15.des; Geir H. Johannesen)

plankebaerernTenk deg et torg. I dagevis har en kjempestor pakke tårnet over bysbarna. En statue er klar til avduking. Folk har registrert den, noen med forventning andre med skepsis, der de hastet til gjøremålene sine.

Så kommer dagen for avduking med musikkorps og ordfører.

For noen år siden foregikk det noe slikt på Torvet i Fredrikstad. Både skeptikere, forventningsfulle og likegyldige fikk se presenningene falle av et kunstverk som hele byen straks begynte å elske. Det forestilte "Plankebærer'n," en typisk arbeider fra sagbrukene i og omkring byen. En av dem som med slit og forsakelse hadde lagt grunnen for et godt bysamfunn. Framoverbøyd, men sterk gikk han med en stor stabel planker på skulderen.

Ofte siden tenker jeg på den avdukingen når jeg leser at Gud lot sin kjærlighet bli åpenbart i og med Jesus. Å åpenbare er jo på en måte å avduke.

Før Jesus kom var det ikke lett å skjønne hvordan Gud egentlig er. Han var liksom innehyllet i stjernetåkene. Han var pakket inn i presenninger av bud og forbud. Han tårnet uforståelig og truende over alle våre torg. Så åpenbarte Gud seg. Da lot han presenningene falle. Da holdt Gud avduking.

Jesus baerer korsDet vi fikk se, var ikke en statue, men et levende medmenneske. Det har bar på skuldrene sine, var ikke planker, men stokkene i et kors. Og det han skapte med sitt offer var framtiden, ikke bare for et lite bysamfunn, men for en helt ny verden, der alt ondt har bitt i gresset for kjærlighetens gjenskapermakt.

Den framtiden er din, du som kjenner Ham, den avdukede. Han som åpenbarte seg som Frelseren som går omkring mellom oss og leter etter alle som trenger Gud.

 

1 Joh. 4v9: Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham.

 

Nedskrevet og tilpasset .htm-format ved Asbjørn E. Lund