Ansikt -i ensomhetJesus nagles til korset

(Fritt etter Ta imot 12-13.april; G.H.Johannesen)

Ansiktet ved korset

I Sebaldus-kirken i Nürnberg, Tyskland finnes et relieff av Adam Krafft som forestiller Jesu korsfestelse. Midt mellom bødlene som holder på med sine hammere og spiker, er én som liksom ikke hører hjemme der. Han har klubbe og meisel i hendene, en billedhuggers verktøy og ikke torturredskaper. Og kunstkjennere kan fortelle at denne figuren på relieffet bærer kunstnerens eget ansikt. Adam Krafft har plassert sitt selvportrett mellom dem som korsfestet Jesus.

Dette relieffet har vist meg nye dybder i dramaet ved korset: Plutselig ser jeg at, ikke bare han, men jeg og vi alle var jo med og korsfestet Kristus ("where you there, when they crusified my Lord?"

NarcissosMenneskefrykt var med å føre Jesus til korset. Pilatus var redd for de store, hva med oss? Likegyldighet og sløve samvittigheter førte Jesus til korset, soldatene trakk på skuldrene, folk lot det skje uten protest. Svik førte Jesus til korset, Judas forrådde ham, Peter fornektet ham.

Også inne i meg er det flust av menneskefrykt, likegyldighet samt sløvhet og svik. Hadde jeg vært der den gangen, kunne jeg fort havnet i en av rollene rundt Ham som nagles til korset. Mitt ansikt kunne vært blant bødlene.

Likevel håper jeg på frelse. For kunstneren kunne faktisk ha plassert ansiktet sitt også et annet sted på relieffet. Nå ville naturligvis ingen kunstner funnet på det av frykt for misforståelse. Men med en viss rett, kunne Adam Krafft ha plassert sine egne ansiktstrekk på Jesu ansikt. For han som hang på korset, han bar alles straff. Han hang der i alles sted. Han bar på en måte alles ansikter. Også ditt. Slik at du allerede har vært gjennom Guds straff. Om du vil ta imot det!?

Jes. 53,11: Etter all sin møye og sjelenød skal han se lys og mettes. Min rettferdige tjener skal gjøre de mange rettferdige når de kjenner ham; for han har båret deres synder.

angst slipper ut-i ensomhet

Mange av oss har vært på sykehus. Kanskje er du der selv, eller kanskje kjenner du noen som er der nå? Da vet du at det er mye smerte og fortvilelse. Under legevistitten kommer mye av denne fortvilelsen til overflaten. Og en gang, fortelles det, var det en mann som grep fatt i legen og ropte ut sitt mismot: "Jeg er forlatt av Gud, jeg doktor!"

Noen ganger har du kanskje kjent deg i slekt med henne. Når livet vender uværssiden mot oss. Når mye av det vi gleder oss ved, møter trusselen fra helsesvikt og dødsskygge, -da kan både du og jeg ha lyst til å gripe fatt i et hvitt erme og slippe angsten ut av en tørr strupe.

Slik har mennesker lenge kjent til det. Men her er felles skjebne dessverre til liten trøst. For hvis en virkelig er forlatt av Gud, da er en i den verste hengemyr noe menneske kan komme ut i.

forlatt av GudEllers kan en jo alltid håpe på et eller annet. Men hvis tilværelsens opphav og kilde har vendt en ryggen til og stengt av sin nådestrøm, da finnes det ikke noe mer å håpe på. Da har ikke tilværelsen mer å by på av godt. Da er det ikke annet å se fram til enn evigheten uten Guds godhet.

Men denne historien på sykehuset forteller noe overraskende: "Så vidt jeg vet" svarte legen. "Så er det bare én som har vært forlatt av Gud. Og han var det for at vi skulle slippe å være det, noensinne!"

Det svaret er til deg og til meg. Du blir aldri gudsforlatt. Fordi Han du tror på, ble det - i ditt sted!

Matt. 27,46: Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: "Elí, Elí, lemá sabaktáni?" Det betyr: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"

 

 

Omsatt til .htm-format av Asbjørn Lund.