Må livet utvikle seg?
W. A. Dembski og J. Wells; 27. juli 2017
Oversatt herfra.


Bilde 1: Tubifera dudkae, en slimform, [ CC BY-SA 4.0 ], via Wikimedia Commons.


Redaktørens notat : Ta en titt på den nye nettbaserte læreplanen på universitetsnivå for en elsket ID-klassiker, 'The Design of Life: Discovering Signs of Intelligence in Biological Systems', av matematiker William Dembski og biolog Jonathan Wells. Læreplanen er gratis og tilgjengelig her. Her er et utdrag av den 300-siders boken, av Dr. Dembski og Dr. Wells:

Er evolusjon del av hva det betyr å være i live? Forutsetter livet evolusjon? Ved å omdefinere livet for å gjøre opprinnelsen lettere å forklare, understreker opprinnelses-forskere stadig mer livets evne til å utvikle seg. Fordi mange ting kan utvikle seg, og dermed regnes som "levende" uten å tilfredsstille de strengere forutsetninger som vanligvis knyttes til livet, utvider dette vektskiftet begrepet liv for å inkludere mye mer enn det skal. Minimums funksjonelle krav til celleliv inkluderer reproduksjon, vekst, metabolisme, homeostase, samt veldefinert intern organisering, vedlikehold av grenser, stimulus-responsrepertoar og målrettet interaksjon med miljøet. Spesifikt fraværende fra denne listen er evolusjon.

Derimot gir geofysiker og opprinnelses-forsker Robert Hazen stolt plass til evolusjon i sin livsdefinisjon: "De fleste eksperter er enige om at livet kan defineres som et kjemisk fenomen som har tre grunnleggende egenskaper: evnen til å vokse, evnen til å reprodusere og evnen til å utvikle seg. " (1) [For å være sikker, i reproduksjon av kjente levende former, er avkom alltid forskjellig, om enn bare litt, fra foreldrene. Likevel er en slik variasjon knapt hva som menes med evolusjon. Faktisk, hvis det er alt som var ment med begrepet, ville det ikke være noe poeng å inkludere evolusjon i livsdefinisjonen.]


Å si at evnen til å utvikle seg er en viktig del av livet må i det minste bety slike endringer som følge av reproduksjon, kan overføre fra en generasjon til den neste, kumulere dem og dermed videreføre dem til nye arter. Men hvordan er slik evnen til å utvikle seg, tydelig bare fra å inspisere evner og funksjoner i de faktiske levende former? Det er tenkelig at levende former kan variere innenfor så strenge grenser at ingen utvikling, i form av artsdannelse, kan oppstå. Det er endog tenkelig at aseksuelle former kan gjengis så nøyaktig (anta for eksempel at kopimekanismer i disse cellene var så nøyaktige at de utelukket kopieringsfeil) slik at avkomene alltid var identiske med foreldrene. Garantert, ville slike systemer ha problemer med å tilpasse seg skiftende miljøer og dermed ha mer sannsynlig for å dø ut. Men de ville, i det minste for tiden, være i live.


Evnen til å utvikle seg er ikke en forutsetning for livet, men en ekstra egenskap som levende former kan ha eller ikke. Hvis de har denne evnen, utøver de den i henhold til konvensjonell evolusjonsteori, ikke ved å planlegge variasjoner for å optimalisere avkom, men hovedsaklig i form av 'rullende terninger'. Og hvordan kunne livet ha fått en slik evne til å utvikle seg? Ved å "utvikle" den fra en "proto-livs form" som manglet evnen til å utvikle seg? Eller var evnen til å utvikle seg der fra starten? Og i så fall, hvilken form tok det i utgangspunktet? Selv å stille slike spørsmål, gjør det klart at utviklingsmuligheter aldri kan rettferdiggjøres ved bare å forutsi at organismer må ha evnen til å utvikle seg. Å tilskrive livet evnen til å utvikle seg må derfor være en konklusjon fra en eksakt vitenskapelig kunnskap om de aktuelle livsformene - og dermed basert på empiriske bevis.

Referanser:
(1) Robert M. Hazen, Genesis: Den vitenskapelige søken etter livets opprinnelse (Washington, DC: Joseph Henry Press, 2005), 189.

Tager: Evolusjon; homeostase; livet; livets opprinnelse; reproduksjon.

 

Oversatt av Asbjørn E. Lund