Vitenskap og bevis.
Denyse O'Leary; 14. juni 2017
Oversatt herfra.
Bilde 1. SOFIA -kvasaren; kreditt: NASA/Lynette Cook.
Finjustering av universet er så ubehagelig emne for materialister at det egentlig ikke kan bli en kontrovers. Det ønskede beviset favoriserer et tilfeldig univers, som utilsiktet er havnet der. Ulike synspunkter på funnene vil selvsagt bli finansiert av regjeringen. Men tilfeldigheten ville være avtalt på forhånd.
På den annen side, hvis bevisene er viktige, framtrer vårt univers finjustert.
Til slutt er det egentlig ikke et problem om bevisene. Hjelp! Vi drukner med bevis -her og her! Universets ekspansjonshastighet sies å være rett for liv -her, Higgs bosonet synes å være finjustert, og Jorden har en "unik" jern signatur, bare som noen få eksempler.
Dette fra Natalie Wolchover på Quanta Magazine -her: "Som det har seg, mangler de kjente elementære partiklene, kodet i et 40 år gammelt sett av ligninger kalt 'standardmodellen' et fornuftig mønster og virker forbausende finjustert for livet." Hvorfor blir finjustert for livet til "mangler et fornuftig mønster"? Hva om det er mønsteret?
Alternativet lyder som å si at bokstavene STOPP på et skilt ikke danner et fornuftig mønster.
For å være sikker: innvendinger er, liksom 'cocktail servietter', alltid på tilbud. For eksempel blir vi informert om at bevis ikke lenger teller måten det pleide å gjøre -her: Vi utviklet oss for å se mønstre der det ikke finnes noen Charles Darwin "svimlende geni"). Faktisk er middelmådighetsprinsippet -her nå en veiledende påstand. Bursdagsproblemet -her, brukes ofte i populær vitenskap for å hevde at vi undervurderer hva rene tilfeldigheter kan gjøre: "I et rom på bare 23 personer er det en 50-50 sjanse for at to personer har samme bursdag. I et rom med 75 stk. er det en 99,9% sjanse for at to personer matcher. "Ja, men den skremmende kjente sosiale isbryteren snakker bare om hva vi tilfeldigvis kan gjette, ikke om fakta for vårt univers.
Vi er også fortalt at universet, bortsett fra vår planet, er fiendtlig for livet. Men hvis vårt miljø er et dedikert miljø, kan det ikke være som den menneskelige livmor under en graviditet: Livet utenfor er fiendtlig? Hvordan får en det til å bety at det ikke er noe design? Ville ikke forholdene foreslå det motsatte?
Noen spør: hvordan kan en designer vite hva han skal gjøre -her, for å skape et univers og intelligent liv? Vel, det er vanskelig å si, da vi aldri har kommet nær det selv. Kanskje vi burde prøve det før vi fremsetter kritikk. Andre spør, "Hvem utformet designeren?" Som føles noe likt å spørre: "Hvordan kunne min gamle matte lærer, som forklarte hvorfor man ikke kan dele seg med null, komme til å eksistere?" Er det ikke noe punkt der en bestemt rad av forespørsler legitimt slutter?
Bilde 2. Hva ID utfordrer
Noen spørsmål krever en mer gjennomtenkt respons: Astrophysicist Ethan Siegel informerer oss på Forbes at oddsen for vår eksistens ikke er uendelig liten her -(vent til reklame passerer) -her, som vi kanskje har antatt, fordi vår eksistens "allerede bestrider den muligheten!" Men vent. Vi snakker ikke om oddsen for en tilfeldig uvanlig hendelse, men for en langt serie av statistisk unormale hendelser. På samme måte holdes det i noen miljøer som et argument fra uvitenhet her: "Vi kan heller ikke utelukke en hittil ukjent naturalistisk årsak." Nei, men vi kan heller ikke utelukke feer i bunnen av hagen heller. Hva er realistisk?
Kanadisk lærer Tim Barnett tilbyr -her, for å illustrere problemet med å utelukke: En heldig pokerspiller har blitt utdelt fem kongelige flusher, og bemerker at sannsynligheten for å få en enkelt kongelig flush er 1 : 649.739 ... "Etter den femte kongelige flushen insisterer du på at jeg jukser. Det vil si at jeg designer utfallet. Men hva om jeg reagerte, "Ja, fem påfølgende kongelige flusher er svært lite sannsynlig, men usannsynlige ting skjer hele tiden. Faktisk for at du måtte eksistere, måtte mamma og pappa møtes, bli forelsket og ha sex ... " Bruker noen noen gang en slik standard i virkeligheten?
Advokat Barry Arrington spør: Hvorfor skjer ikke disse "usannsynlige tingene hele tiden" når folk spiller poker med meg?
Barnett skriver: "Det er ikke bare den høye usannsynligheten for et arrangement som fører til en design-slutning. Det er den høye usannsynligheten kombinert med et uavhengig spesifisert utfall som fører til konklusjonen av design. "Formodentlig er det derfor ikke cocktailsettet vil spille poker med Arrington.
Bilde 3. Design-argument omtalt
Og så dukker religionen fram: Kristne evolusjonister har begynt å bryte med finjustering, en utvikling som ble varslet av Wayne University biolog Wayne Rossiter i sin 'Shadow of Oz: Theistic Evolution and the Absent God' -her, s. 106, 153. På BioLogos argumenterer Casper Hesp -her: "Jeg tror det er uklokt å gjøre finjustering til et argument, basert på hullene i vår forståelse, fordi universets egenskaper kan bli mer tilgjengelige for vitenskapelig forklaring i fremtiden." Det er en merkelig tilnærming: Har Hesp Noen grunn til å forvente at flere funn vil føre til færre oppfatninger av finjustering? Trenden har vært veldig mye motsatt.
Nylig har ateist-kosmolog Andreas Albrecht også advart de "dypt religiøse" menneskene for ikke å sette sin tro på 'tilsynelatende' finjustering -her: "Og når folk går inn i disse debattene, synes de å finne en grunn til å tro på hva de vil tro på, uansett hvordan vitenskapen utfolder seg."
Men i dette tilfellet favoriserer bevisene den "dypt religiøse". Hvorfor skulle de ikke sette sin tro på det? Og vitenskapens fremtid kan delvis avhenge av hvordan spenningen mellom bevis og naturalisme utspiller seg i et grunnleggende emne som dette.
Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund
