Et designet univers?


Fra kap 4 i John C. Lennox bok 'Guds bøddel'

På en lineær skala er vi mennesker ufattelig små, sammenlignet med de milliarder av lysår makro-kosmos representerer. Samtidig er vi på en logaritmisk skala ca. halvveis mellom de minste størrelser i kjerne-fysikken og de største astronomien viser oss. Så hva er vi mennesker når det kommer til stykket? Er vi virkelig hjemme i dette universet, er vi bare små, forbigående vesener, tilfeldig kastet inn på en formålsløs arena som resultat av materiens og energiens iboende potensiale?
Men det er noen som føler at universet på en måte har visst at vi var på vei, via en mengde 'tilfeldige' hendelser i fysikken og astronomien som har virket sammen til vår fordel. Noen mener at det er en tanke bak universet fra den gang det ble til, som viser at det er mening i at vi er her. Det er faktisk slik at universet selv gir oss grunn til å tro at mennesker har betydning. Den første er Einsteins berømte sitat: 'det mest uforståelige med universet er at:

Bilde 1. Universet er forståelig

Universet er forståelig

Samme hvor mye vi kan diskutere grunnleggende trekk ved vitenskapelige metoder, hersker det liten tvil om grunnlaget denne metoden hviler på. Det er at universet kan forstås rasjonelt. Det forutsetter eksistensen av en rasjonalitet som kan erkjenne denne forståeligheten. For at våre sanser skal gi oss opplysninger om verden, er det en forutsetning at vi må ha tillit til våre egne mentale evner. Før vi kan stille spørsmål, må vi til en viss grad stole på vår tenkeevne. Det er ut fra slike forutsetninger intellektuell virksomhet bygger. Jeg vil argumentere for at teismen gir det en konsekvent og rimelig begrunnelse, mens naturalisme ikke synes i stand til det. At universet kan begripes rasjonelt, har ført til at tenkere fra alle slektledd er kommet til den konklusjon at universet må være et produkt av intelligens. At universet ikke var selvforklarende og at det krevde en forklaring ut over seg selv, var noe filosofer har erkjent som temmelig innlysende. Universets oppbygning og opprinnelse fordrer en følgeslutning til et underliggende ikke-fysisk opphav.


Newtons gravitasjonsteori, forutsetter en høy grad av orden i den objektive verden. A priori kunne en forvente at verden var kaotisk, så den ikke kunne begripes. At matematikken lenge etter den oppsto, skulle vise seg å kunne få så fantastiske anvendelser innen fysikken, som den har gjort -synes å passe godt med at universet er designet. Det er også tatt inn som et grunnlag for vitenskapen at det forholder seg slik. En kan ikke bedrive matematikk, uten en tro på dens gyldighet. I det vi gjør det, overser vi ofte at det finnes en skjult trosdimensjon her. Med John Polkinhornes ord: "Vitenskapen foklarer ikke hvorfor den fysiske verden kan begripes av matematikken, for det er en del av vitenskapens grunnleggende forutsetning at det forholder seg slik." (11) Paul Davies kommenterer at: 'fordi solen har skint hver dag, er det ingen garanti for at den vil gjøre det i morgen. Troen på at den vil, at det finnes lovmessigheter i naturen, er et spørsmål om tro. Til gjengjeld er denne troen ikke til å komme utenom, dersom en vitenskapen overhodet skal komme videre.(12) Troen i denne forstand, og ikke som en rekke fantasier med tilhørende ønsketenkning, utgjør alle religioners rotnett, og danner rotnett også for vitenskapen. Haught konkluderer med at dette 'tydelig viser at de nye ateisters forsøk på å rense den menneskelige bevissthet for tro er absurde, og dømt til å mislykkes.' (14)

Det forholdet at vi har å gjøre med en rasjonell forståelighet av universet, omtales ofte som prinsippet om naturens uniformitet. Det er en meget viktig trosartikkel i enhver forskers credo.
I grunnlaget for ethvert menneskes søking etter sannheten, finnes et uunngåelig element av tillit. Dessverre er de to ideer - at all religiøs tro er blind tro, og at vitenskapen ikke innebærer tro, så inngrodde at vi er nødt til å prøve å få fram at de er feilaktige. John Haught skriver: "På et tidspunkt av valideringen av ethvert sannhetsutsagn, rygger man inn i det probelm at troen utgjør en en uungåelig bestanddel. Vi har en iboende tro på at det har en hensikt å søke etter sannheten. Teister vil hevde at universet er rasjonelt på grunn av Guds ultimate rasjonalitet. Både den fysiske verden og matematikken kan spores tilbake til Gud. Fordi de har samme opphav, er det ikke uforståelig om de kan passe sammen i Guds ypperste skapning, mennesket. Det er fornuftig for en teist å lete etter de mest fundamentale forklaringer på universets eksistens og art.

Bilde 2. Er det selvsagt at naturfenomen kan beskrives ved matematiske lover?

At det eksisterer lover i fysikken, indikerer på det sterkeste at det finnes en Gud som formulerer slike lover, og sikrer at den fysiske verden er i overensstemmelse med dem.(15) Teisme opprettholder derfor den rasjonelle tilgang til universet og gir det mening, mens den reduksjonistiske tese, underminerer den og oppløser det i meningsløshet. J.Haldane framholder i en diskusjon at den vitenskapelige og den religiøse tilgang er den samme: "Vitenskapen er således troslignende i det den hviler på en 'trosbekjennelses forutsetning' og etterwom disse forutsetninger vedrører universets orden og forståelighet, ligner de også den teistiske oppfattelse av universet som en ordnet skaperverk. Dessuten presser teisten på med sitt spørsmål om hvordan det vi oppfatter som orden er mulig. Teisten leter nemlig etter de mest fundamentale beskrivelser-med-forklaringer på universets eksistens og egenart." (17)

Universets eksistens

Et av filosofiens grunnleggende problemer er: 'Hvorfor finnes det overhodet et univers, hvorfor eksisterer noe fram for ingenting? (19, 26) For noen forskere og filosofer gir det ikke mening å spørre om dette, siden det -i følge dem, ikke finnes noen årsak. I følge deres oppfatning må vi starte resonementet med det som finnes: universet. Men et svar som at universet har 'skapt seg selv', eller sprunget ut av intet, ville være som å svare at det 'bare er slik'. Det ville være merkelig, i følge K. Ward, at tro alltid har en begrunnelse, unntatt når det viktigste av alt: nemlig at det er noe (universet) som eksisterer. En teori eller lov alene kan ikke frambringe noe, eller få noe til å skje. En lov forutsetter en handlende årsak, for en lov beskriver bare hvilke konsekvenser eller virkninger en årsak kan ha. Uten en gitt kraft eller årsak, kan en lov ikke gjøre noe av seg selv. Teorien synes ha behov for en Skaper. At noen allikevel synes å helle til den oppfatning at teorier eller lover kan få ting til å skje, synes å vitne om en flukt fra virkeligheten. (29) I svar på spørsmålet om hvorfor det er noe i stedet for ingenting, synes flere å komme til at det må finnes en form for organiserende prinsipp. Om Gud er et mysterium, så er han samtidig forklaringen på eksistensen for stadig flere mennesker.

At universet har en begynnelse, er en viktig filosofisk og vitenskapelig skjelning fra at det eksisterer. Dersom universet alltid hadde vært der, ville materie vært det evige og opprinnelige. Når universet plutselig oppstår, må det skylde årsaker utenfor det selv. Ikke noe kommer av ingenting. Noen religioner med et syklisk tidsforløp regnet med at univers gikk under og oppsto i en evig rundgang. Men i motsetning til dette, mente hebreerne at tidsforløpet er lineært, og hadde en endelig begynnelse. Opphavet til det, mente de er en evig intelligens og skaperkraft, Gud. Etter at 'Steady-state' modellen ble avløst av Big-Bang teorien i forrige århundre, har troen på en begynnelse vært dominerende blant forskerne. Første gang det ble bragt på bane (Nature 1931) var av en fysiker og astronom, G. Lemaitre, som også var katolsk prest (63). Opprinnelsen kunne grunngi den med rødforskyvning av lyset fra fjerne galakser og kosmisk bakgrunnsstråling, samt termodynamikk. Likevel er det små uoverensstemmelser i teorien, som at universet synes å akselerere utover, som dratt av en hittil ukjent kraft -motsatt av tyngdekraften.

For å forklare hva som skjedde fra begynnelsen, er en nødt til å tenke i en form for kvante-kosmologi. Den aller minste tidsenheten, innenfor hvilken vi kan skjelne en forandring, er den såkalte Planck-tid som måles til Planck-tid sekunder (0,00..001med 42 nuller bak desimalkommaet og 1 tallet) I dette ekstreme lillteputtnivå, er det usikkerheter som forløper etter Heissenbergs usikkerhetsprinsipp. Det setter en nedre grense for å bestemme målbare mengder, i form av partiklers posisjon og impuls. Argumentet er at denne ubestemmelighet på en eller annen måte skaper en mulighet for at universet kan folde seg utover, som følge av en cosmosfluktuering i kvantevakumet. Akkurat på tidspunktet for Big-Bang oppstår en singularitet hvor de vitenskapelige lover bryter sammen (35). Jo mer vi finner ut om vårt univers, dess mer vinner hypotesen om en skapende Gud fram. Da skjer det på grunn av vitenskapens framgang, ikke på grunn av dens hull (god of the gaps).

Bilde 3. Hjernecelle og universet -samme opphav?

Universets fininnstilling

Et bemerkelsesverdig bilde ble etter hvert formet av moderne fysikk og kosmologi. Og det er et univers hvis grunnleggende krefter er utrolig, omstendelig og avbalansert, eller finjustert. Om ikke det er det, ville ikke universet være i stand til å romme liv. Nyere forskning har vist at mange av de grunnleggende naturkonstanter fra energi-nivået i C atomet, til hastigheten som universet utvider seg på, har de helt riktige verdier for at livet kan eksistere. Om en bare endrer ørlite grann på noen av dem, ville universet bli fiendtlig innstilt overfor vår form for liv, ja liv overhodet. Naturkonstantene er fullstendig presist innstilt, og denne fininnstillingen mener mange krever en forklaring. Både forskere og andre mener at fininnstilling er et aspekt ved universet som krever en meget alvorlig overveielse. (Om det blir noen tall, prøv å se det positive i det konkrete, etterprøvbare i stedet for det relative i begreper som 'lite' og 'mye'.)

CarbonFor at livet på jorda skal eksistere, er en avhengig av rikelig tilførsel av Carbon (C). C dannes enten ved å kobinere tre Helium (He) kjerner, eller ved å kombinere He og Beryllium (Be) kjerner. Den eminente matematiker og astronom Sir Fred Hoyle har funnet at for at dette skal kunne finne sted, må de basale, nukleære energinivåer være finjustert i forhold til hverandre. Fenomenet kalles 'resonans'. Hvis variasjonen i disse energinivåene er mer enn 1% den ene eller andre veien, ville universet ikke kunne opprettholde livet. Denne finjusteringen var nok til å overbevise Hoyle om at 'et superintellekt har justert både på fysikken, kjemien og biologien', og 'det finnes ikke noen blinde krefter i naturen det er verdt å tale om'.

Bilde 4. Carbon-atomet -basert på finjusterte energinivåer

I forhold til fininnstillingen mellom noen av grunnkreftene i verden, er det snakk om enda mer presis fininnstilling. Om forholdet mellom den sterke kjernekraft og den elektromagnetiske kraft hadde hatt slingringsmonn på mer enn 1 til 10 opphøyd i 16, ville det ikke blitt dannet noen stjerner. I tillegg kommer at forholdet mellom den elektromagnetiske kraft og tyngdekraften er enda mer fint innstilt. Om en øker det med en faktor på 1 til 10 opphøyd i 40, så ville det kun eksistert små stjerner. Om en forminsker det i samme forhold, vil det kun finnes store stjerner. Store stjerner produserer grunnstoffer i sine termonukleare ovner, og de små brenner lenge nok til at planeter med mulighet for liv, kan gå i kretsløp omkring dem. Sjansen for dette er som om en skarpskytter skulle treffe en mynt tvers over det observerbare univers..

Ennå mer 'utrolig' er at om en endrer forholdet mellom krefter som utvider og trekker sammen universet så lite som 1 i forhold til 10 opphøyd i 55 innenfor Planktiden (10 opphøyd i 43) fra Big Bang, ville det enten ført til for hurtig eller forlangsom utvidelse av universet. Om det hadde skjedd for hurtig, ville det ikke vært tid nok til at galakser kunne dannes. Hadde det skjedd for langsomt, ville det som nå er universet ha kollapset inn i seg selv (41).

For mange er likevel fininnstillingen av entropi-forholdet ved universets begynnelse, den mest ekstreme i forhold til nøyaktighet. Lav entropi innebærer at det er mye energi i forhold til masse. Om dette forholdet hadde vært endret mer enn 1 i forhold til 10 opphøyd i 123, så hadde ikke universet kunne dannes. Til sammenligning er antallet elementærpartikler i vårt kjente univers ca. 10 opphøyd i 80 !

Bilde 5. Mye skulle skje i løpet av Planck-tiden

Det finnes mange slike eksempler på fininnstilling, som må være oppfylt for at univers -og liv, skal være mulig. Inntil nylig anså en det fantes 100 slike, men antallet øker stadig. Det er ikke til å undres at stadig flere forskere anser at universet må være designet. Naturlig nok er slik informasjon 'ikke ønskverdig' for et naturalistisk livssyn, og der har vi nok grunnen til at så lite kommer ut i media om saken. De velger heller å kjøre på gamle og vel-repeterte påstander om at stort antall planeter er med å gjøre sannsynligheten for liv større.

 

Bilde 6. Total solformørkelse 20.3 2015

Men hva kreves egentlig i ens omgivelser for at liv skal være mulig? Som nevnt oppdager en stadig på jorden en drøss parametere som skal være helt presise om livet skal være mulig. Avstanden fra jorda til sola må være helt riktig. En endring på kun 2% ville føre til at jorda enten ble for kald eller varm for liv slik vi kjenner det. Tyngdekraften og temperaturen ved jordas overflate kan heller ikke variere mer enn et par prosent, for at atmosfæren skal holdes stabil. Den har den rette blanding av gasser for at livet på jorda kan fungere.. Planeten skal rotere med riktige hastighet. Er omdreiningshastigheten for liten, ville temperaturforskjellen mellom dag og natt bli for ekstreme. Er hastigheten for stor, ville vindstyrken bli ekstrem. Sjansen for at det finnes en planet som slik kan huse liv, er beregnet til 1 til 10 opphøyd i 30. Da kan det saktens trengs mange planeter også..

Astrofysikeren Hugh Ross anfører mange av de parametre som skal være korrekt justert for at livet skal være mulig. Han foretar en forsiktig, omtrentelig beregning for at livet skal være mulig, og kommer til at sannsynligheten for en beboelig planet i universet er ca. 1 til 10 opphøyd i 30.(44) Et spennende vindu til dette temaet finnes i G. Gonzales og J.W.Richards bok: 'The Privileged Planet' (45) Jorden har noen ytterst tiltalende egenskaper, som gjør at man ikke bare kan bo på den, men den er samtidig et ytterst tiltalende sted hvorfra en kan foreta observasjoner. Vi kunne fort ha befunnet oss i en del av verdensrommet hvor atmosfæren var lysgjennomtrengelig i stedet for gjennomsiktig, eller ikke kunne se ut i verdensrommet på grunn av for mye stjernelys.

En artig kuriositet er at den innbyrdes avstand mellom sol, måne og jord er akkurat tilpasset en fullstendig solformørkelse. Når månen kommer mellom jorda og sola i samme plan, dekker den akkurat sola. Det medfører at en kan utforske lysbølgene sola sender ut. En kan observere at lyset bøyes av på grunn av tyngdekraften, noe Einstein hadde forutsagt i sin generelle relativitetsteori. Astronomen A. Penzias sier: "Astronomien fører oss tilbake til en unik begivenhet, et univers skapt av intet, et univers i den meget fine balanse som er en nødvendig begivenhet for at livet skulle oppstå. Et univers som har en underliggende, (man kunne like gjerne si 'overnaturlig) plan.(48) Det spørs om vi ikke lenge har oversett noen kosmiske signaler som er langt mer omfattende enn en mulig kodet tallsekvens fra rommet (SETI). De synes hviske oss i øret at vi står overfor en utenomjordisk intelligens, ekstremt mye mer omfattende og storslått enn noe vi kunne forestille oss i våre villeste fantasier. Disse slutninger skyldes vitenskapens framgang, ikke huller i dens viten. Spørsmålet blir: 'hvordan skal vi fortolke vitenskapen?' I hvilken retning peker den?

Det antropiske prinsipp

Universet skal altså være meget presist strukturert om det skal understøtte livet. Som følge av dette har det bredt seg et prinsipp blant forskere som kalles det antropiske prinsipp. En svak utforming av det sier at 'Det observerbare univers har en struktur som gjør at observatører kan eksistere i det'. En slik nødvendig forutsetning har fått Richard Dawkins til å mistolke det som en tilstrekkelig forutsetning for universets fininnstilling. Han bruker det antropiske prinsipp mot Fininnstillingsprinsippet vi så på ovenfor: 'Om ikke universet var fininnstilt, ville ikke karbon-basert liv være mulig og vi ville ikke kunne observere denne fininnstillingen.' Vi kan merke oss at han i det minste innrømmer at universet er fininnstilt, og at det er nødvendig for menneskelig liv. Så kan vi gjøre oss de tanker vi vil ut fra det, men det minner umiskjennelig om en flukt når noen slik misbruker fakta. Enhver student vet at å bli tatt opp som student er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å bli uteksaminert!

Bilde 7. Antropisk prinsipp

Mulige fluktveier

Et 'fluktforsøk' som vi sikkert kommer til å høre mer til er hypotesen om et multivers: at det skulle eksistere utrolig mange parallelle univers samtidig -som ikke har noen form for kontakt med hverandre. Disse ukjente verdenene er således 'skrudd sammen' på en måte som er ukjent for oss. Siden sannsynligheten for et livsvennlig univers, selv etter Dawkins egne vurderinger er lav, ser han seg nødt til å trekke inn spekulative teorier om uobserverte univers ('multiverset'). Øker vi antall univers, øker vi sannsynligheten for at fysikkens lover tillater liv i minst ett av dem.

I prinsippet er det vel ikke umulig at det kan dukke opp fysiske argumenter for et multivers. Eller sagt annerledes: indirekte empiri eller gode tolkningsmuligheter for mange forutgående eller parallelle univers. Skulle det ,mot formodning, vise seg å eksistere flere samtidige univers, ville det være mulig å bruke det til å forklare noe av fininnstillingen som vi opplever. Multivers-hypotesen finnes i to varianter:

Mange domener-modellen: Alle univers er egentlig bare deler av ett større univers. Det finnes ett eneste sett av fundamentale lover, når det kommer til stykket, selv om de ulike delene av universet synes å ha ulike slike. De ulike regionene av et slikt univers, kalles altså for domener. De kan muligens oppdages om de befinner seg mindre enn 15 milliarder lysår unna oss. Men de vil sannsynligvis være så langt vekke, at de ikke lar seg observere i et ekspanderende univers. Domenemodellen er mer vanlig under paraplybetegnelsen multivers, enn at det skulle finnes mange helt ulike univers.

 

ii) Mange ulike universAnta hypotetisk at det gjorde det, at det fantes mange univers som ikke har noe med hverandre å gjøre. De ville da ha sine egne fundamentale lover. I så fall er det ingen lover som gjør at vi kan si hvor varierte eller hvor mange de er. Men vi vil aldri kunne finne ut om det finnes mer enn ett. 'Den eneste måten vi noen gang kunne vite om de eksisterte, er en guddommelig åpenbaring.' (Stephen Barr)

Bilde 8. Eksisterer flere parallelle multivers?

Vi vender nå tilbake til domene-modellen i multivers-teorien. Den synes å kunne forklare noe, men ikke alt i forhold til fininnstilling. Den fjerner ikke brodden av argumentet. Om den skulle gjøre det, måtte den kreve: i) at alle nødvendigeSuper-novanaturkonstanter er kontinuerlige nok til å variere tilstrekkelig mye over skalaen for fininnstilling ('at ingen av dem er for mye låst') ii) evt. bakenforliggende konstanter eller lover ikke selv er fininnstilt. Vi skyver problemet et hakk videre: Skal et multivers med liv være mulig ved tilfeldighet, må det være noe i naturlovene som gjør at tilstrekkelig mange univers kan genereres over hele skalaen av typer univers. Om det ikke skulle finnes naturlover som hadde ført til en så spesikk type univers, hadde antagelig liv ikke kunne dannes. Ut fra det kan vi slutte at det å ha lover som leder til slik tilstrekkelig grad av variasjon, så liv gjøres uungåelig, er et nytt eksempel på fininnstilling.

Vi slipper ikke helt tilfellet med mange uavhengige univers, som ikke har noe med hverandre å gjøre ennå. En kan komme et stykke fillosofisk: Hvis det ikke finnes noen bakenforliggende lov, hva skal da til for at slike univers evt. eksisterer? Oppstår de bare spontant av seg ???selv? Om det skulle eksistere univers i ulike dimensjoner, tre eller syv f.eks: Hvorfor det? Det høres ut som noen gjør noen valg her. I stedet for at en slipper unna forestillingen om en kosmisk designer, synes en å nærme seg det i stedet.

 

En teoretisk måte å komme seg unna 'uføret' på, er å postulere at alle matematisk mulige univers finnes! 'Livsvennlige univers eksisterer fordi det er mulig'. En av dem som har nærmet seg dette, er fysikeren Stephen Hawking. Han argumenterer for en 'modellavhengig realisme', der fysiske modeller kun har en instrumentell funksjon. Det eneste som da betyr noe, er hvorvidt modellen er i stand til å forutsi riktig hva som vil bli resultatet av slike målinger. Den sier ikke noe om hva som er virkelig. Men en teori kan i prinsippet ha riktige forutsigelser, uten å være en riktig modell av virkeligheten. Virkeligheten, både den fysiske og evt. meta-fysiske, er det som opptar oss her!

Men nå viser fysiske beregninger at så gunstige initialbetingelser, som de under 'Big-Bang' er mer sannsynlige i et mindre univers, enn i et større. Sannsynligheten for at vårt solsystem alene, skulle ha oppstått ved kolisjoner med tilfeldige partikler og stråling, er langt større enn under Big Bang med mange ulike galakser. Fysikeren Pemrose konkluderer ut fra det med at modeller med en stor mengde univers med tilfeldige startbetingelser, er Fine-tuned-universfeilslåtte for å forklare levelige vilkår i et univers. Det er dermed ikke enkelt å argumentere for at vårt enorme univers 'er som det må være, gitt kjente naturlover'.

Bilde 9. I multivers-land der kan alt gå an

Skal vi argumentere for at naturkonstantene ikke er fininnstilte, må det argumenteres for at de kommer av noe annet enn design. Og det er en ikke-triviell påstand! Det er lett å ende opp med at vi lever i ett av uendelig mange univers, som ble til ved ren tilfeldighet og så ikke bry seg mer. Men det synes å være 'tilfeldighets-spekulasjoner', som har mer med metafysikk enn fysikk å gjøre. Om en skulle tenke hypotetisk, ville det logisk ikke utelukke muligheten for en designer i hvert multivers hvor liv forekommer. Det ville være samme behov for finjustering i hvert av dem. For å ta et platt eksempel, så øker ikke sjansen for at én person skal slå 10000 seksere på rad, av at det samtidig er mange andre mennesker som kaster terning andre steder. Dette virker mer som et forsøk på å 'drukne fisken'.

Til slutt vil vi understreke at de argumenter som er brukt her fra kosmologien eller fysikken er argumenter som nyter bred oppslutning innen vitenskapen. Det er ikke argumenter som på noen måte utfordrer noen vitenskaps påstander. Dessuten har de kommet fram ved vitenskapens framgang, og er ikke oppstått på grunn av manglende kunnskap eller forståelse (gog). Derfor er de fleste forskere lydhøre overfor fininnstillings-argumentene. For å kunne komme dithen at det er mulighet for liv ved tilfeldighet på en eller anen klode, kan det kreves noe slikt som Multivers parallelle univers. Det spørs om ikke de viser 'større tro' enn oss som tror på ett designet univers. En annen sak er om det ikke er uttrykk for en høy grad av irrasjonalitet, noe som jo er uvitenskapelig. Det vil være for dumt om en skulle holde på med slikt i generasjoner framover.

Filosofen R. Swinburne hevder: "Å klynge seg til et postulat som omfatter en billion-billion andre univers, framfor å holde seg til ett designet univers, for å forklare dette universets orden -må være den høyeste form for irrasjonalitet. (56) Kosmologen E.Harrison reagerer slik: "Her står vi med den kosmologiske evidens for Guds eksistens -Paleys gamle design-argument oppdatert og shinet opp. Universet finjustering forsyner oss med en prima facie-evidens på deistisk design. Mange forskere heller mot teleologi og design, når de innrømmer hva de ærlig tenker. (57) A. Penzias vender argumentet rundt en gang til: "Noen mennesker føler seg ubehagelig til mote overfor en målbevisst skapt verden. Så for å finne noe som motsier formål/teleologi har de en tendens til å rote seg ut i noe som de ikke vet de fjerneste om. (58) Chr. de Duve skriver: "likegyldig hvor mange univers man vil postulere at det finnes, blir aldri vårt eget betydningsløst på grunn av dette antallet. Hva som for meg forekommer av suveren betydning er at det i det hele finnes en sammensetning av ett univers, som har gitt anledning til at livet og bevisstheten er blitt til." (59) La oss gjøre som den tidligere ateisten Fred Hoyle: han skulle skrive en bok 'There is no God', og ble overbevist ut fra naturkonstanters mikroskopiske marginer til å endre tittelen til 'There is a God'!

Slutten av artikkelen er fra boka: eKSISTeReR GUD? Davidsen/Søvik (Cappelen/Damm Akademisk)

Kilder:

11. Reason and Reality, London, SPCK, 1991, s.76
12. The Mind of God, s.81.
14.The Mind of God, s. 48
15. God, Chance and Necessity, Oxford, One World Publication, 1996
17. Atheism and Theism, Oxford, Blackwell, 1996, s.92
19. Is the Universe a Vacuum Fluctuation? Nature 246, 1973, s.23
21a. På norsk forkortet til TOA= Teori om Alt fra TOE= Theory of Everything
22. A Brief History of Time. From the Big Bang to the Black Holes, London, Bantam Press, 1988, s.174
25. W. Paley, Natural Theology, 1802, s.7
26. New York Times, 12.mars, 1991, s.B9
29. A Brief History of Time. From the Big Bang to the Black Holes, London, Bantam Press, 1988, s.46
33. Kvantevakuum: Et kvantefelt i sin grunntilstand -laveste energitilstand
35. A Brief History of Time. From the Big Bang to the Black Holes, London, Bantam Press, 1988, s.139
41. A.H. Guth, 'Inflationary Universe', Physical Review D, 23, 1981, s.348
44. The Cosmic Blueprint, New York, Simon and Schuster, 1988, ss.138-139
45. 'The Privileged Planet', Washington D.C. Regnery, 2004
47. 'The Privileged Planet', Washington D.C. Regnery, 2004, s.335
48. Cosmos, Bios and Theos, Margenau and Varghese red., La salle IL., Open Court, 1992, s.83
56. Is There a God? Oxford, Oxford University Press, 1995, s. 68
57. E.Harrison, Masks of the Universe, New York, MacMillian, 1985, ss.252, 263
58. I Denis Brian, Genius Talk, New York, Plenum, 1995
59. de Duve, Life Evolving, s.299
63. G. H. J. Edouard Lemaitre kalte sin opprinnelige idé 'hypotesen om uratomet'

Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund