Reduksjonisme

(fritt etter kap. 2 i 'Guds bøddel'; John C. Lennox)

 I nesten enhver debatt om religion og naturvitenskap dukker temaet om en 'gud i hullene' (god of the gaps) opp. Det kan være om en lenge eller alltid har manglet vitenskapelige forklaringer på ett område,så trekker en inn Gud som 'forklaringsmåte'. Det kan være riktig, men ulempen er at om det ikke er det, virker det som 'Gud' da blir mindre, ettersom stadig flere hull blir tettet av naturalistiske forklaringer. 
På det mer abstrakte plan skriver filosofen Rechard Swinburne i sin bok 'Is there a God?': 'Bemerk at jeg NV-metodeikke kommer med et postulat om en 'gud i hullene', en forklaring på ting vitenskapen ennå ikke har funnet ut. Jeg kommer med Gud som en forklaring på hvorfor naturvitenskapen i det hele kan forklare noe. Det faktum at naturvitenskapen har hatt suksess med å vise en gjennomgripende orden som preger naturen, gir en sterk grunn til å anta at det finnes en enda dypere årsak til denne orden. Swinburne bruker det (abduktivt) vitenskapelige prinsipp om å slutte seg til den beste forklaring. Han ender opp med at Gud er den beste forklaring på naturvitenskapens forklaringskraft.

Bilde 1. Naturvitenskapelig metode har ført langt


Poenget her er ikke at Gud skal utgjøre en alternativ forklaring til naturvitenskapen. Han skal ikke bare lukke hullene i vår viten. Han er tvert i mot grunnen til all forklaring. Det er hans eksistens som i det hele gjør det mulig for oss å finne forklaringer, enten de er naturvitenskapelige eller ikke. Det strider mot den oppfatningen Richard Dawkins har om Gud som en alternativ forklaring. Men for å ta en parallell om Mercedes Benz, så forklarer ikke hr. Benz hullene i vår viten om bilmerket, men han er selve agenten ansvarlig for at bilmerket eksisterer i det hele.


Avmytologisering av universet-de første forskere


Vi har likevel bruk for en mer grundig utprøving av mange forskeres påstand om at ateismen er en nødvendig forutsetning for sann naturvitenskap. De tror at ethvert forsøk på å bruke Gud som en forklaring på universet, på et hvilket som helst nivå, vil være det samme som å ta livet av enhver form for naturvitenskapelig forskning. 
Nå er det selvfølgelig riktig at vi er nødt til å gå vekk fra oppfatningen at naturens krefter styres av guder, om vi skal ha frihet til å studere naturen. Det skjedde med de greske naturfilosofene for ca 2.500 år siden (Thales, Anaximander og Anaximenes av Milet). De var ikke tilfreds med mytologiske forklaringer som Homer og Hesoid ga. Thales har fått æren av å bestemme årets lengde til 365 dager, og bestemme en solførmørkelse nøyaktig i 585 f.Kr. Anaximander har fått æren for å ha oppfunnet et værbestandig solur og har utarbeidet de første verdens- og stjerne-kart. Den innflytelsesrike greske atomist-filosofen Epikur ønsket å fjerne mytene som forklaring for å forbedre muligheten til å forstå tingene. Dette var medvirkende årsaker til at naturvitenskapen fikk framgang. 
Xenophanes var likevel verken den eneste eller første som kritiserte det polyteistiske verdensbilde. Århundrer før ham hadde Moses advart mot at mennesker går hen og dyrker andre guder og tilber dem. Den jødiske profeten Jeremias påpeker det absurde i å guddommeliggjøre naturen og tilbe Solen, månen eller stjernene. For Moses og profetene var det imidlertid like absurd ikke å tro på og tilbe Gud, som har skapt både universet og dem selv. De hadde ikke samme behov for å avmytologisere universet, som grekerne hadde. Det var av den simple grunn at de aldri hadde trodd på disse gudene. Da var det troen på den éne Skaperguden som hadde holdt dem vekk fra det.

Bilde 2. Thales startet kritiske undersøkelser


Det er en vesensforskjell på gresk og hebraisk verdensanskuelse: Hvis vi sammenligner det greske vesen, verdensskaperen Eros, med det Logos som opptrer i hebraiske fortellinger, kan vi Transendensobservere følgende: Logos er en personifisering av Guds intellekt eller kraft som Skaperen. Han befinner seg utenfor verden og får den til å eksistere i kraft av sin viljesbeslutning. De greske guder er i verden, de nedstammer fra himmelen og jorden via den frambringende urkraft, Eros. 
Thomas Aquinas var en filosof som arbeidet i det trettende århundre anser Gud for å være den første beveger, den ultimate årsak (Causa Prima) til alle ting. Gud er den direkte årsak til at universet eksisterer, og det er således avhengig av ham. Det er ikke slik at Gud eksisterer i kraft av vår tanke, men at vi eksisterer på grunn av Guds tanke om oss. Thomas innførte også en sekundær kausalitet, i form av lover og mekanismer. Det innebar derimot ikke at det ikke kan eksistere en Skaper, på hvem selve eksistensen av årsaks-virknings-nettverket hviler.

Bilde 3. Skaperen er oversanselig (transcendent)


Forestillingen om at troen på en skapende Gud (-som også opprettholder universet), skulle være døden for naturvitenskapen er 'helt på jordet'. Det er i det hele en merkelig tanke ut fra bakgrunnen for hele naturvitenskapens framvekst. Om det skulle være sant at Gud var naturvitenskapens død, ville det høyst sannsynlig ikke vært noen naturvitenskap i dag. Over døren til det berømte Cavendish-fysikklaboratorium i Cambridge står: 'Store og mektige er Herrens gjerninger, de utforskes av enhver som har sin glede i dem'. At Mercedes er designet av herrr Benz, hindrer ikke noen i å undersøke hvordan motoren virker. Men om noen skulle hevde eller tro at motoren er herr Benz, så kunne det sette en stopper for videre undersøkelser..


Når vitenskapsmenn tidligere holdt på for å undersøke skaperverket, så har de gjort det i denne Skaperens navn. Kanskje finnes en fare for at noen vitenskapsmenn og filosofer i sin iver for å fjerne begrepet om en Skaper, om enn kanskje ubevisst, igjen personifiserer universet. De kan gi stoff og energi guddommelige, kreative evner som det ikke finnes overbevisende evidens for at de har. Konsekvensen av det kan bli at i det en vender seg fra den éne Gud, Skaperen, ender de opp i en form for ultimat polyteisme. 'Et univers hvor hver partikkel har guddommelige egenskaper'? 
Det finnes spørsmål som er utenfor grensen for naturvitenskap. I sær gjelder det hvorfor-spørsmål, som angår formål og ikke funksjon. Vi vil nå vende oss til hvordan naturvitenskapen forsøker besvare de spørsmål som hører under deres kompetanseområde.

Bilde 4. Naturalisme ble dominerende fra viktig fra 1800-tallet

Bilde 5. Er helheten større enn sum av delene?


Reduksjonisme-'forklaringer'


Formålet med å forklare 'noe' vitenskapelig er å gi en tilgjengelig og forståelig beskrivelse av dette 'noes' natur og funksjon. En opplagt måte å nærme seg et naturvitenskapelig problem på, er å prøve dele problemet i separate deler eller aspekter. Da kan en oppnå redusere dette 'noe' til enkeltkomponenter som er lettere å undersøke hver for seg. Denne prosedyre, som en ofte benevner metodisk reduksjonisme, utgjør en stor del av den naturvitenskapelige prosess, og har vist seg særdeles effektiv (også på andre områder)..
Og så er det den måte som det matematiske språk brukes til å redusere eller komprimere beskrivelsen av ofte komplekse fenomen, til korte, konsise ligninger. Kepler maktet samle Tycho Brahes mange observasjoner i  tre formler, som beskriver hvordan planetene beveger seg i ellipseform, med solen i det ene brennpunktet. Newton foretok en ytterligere reduksjon eller komprimering av Keplers arbeid i sin oppstilling av gravitasjonsloven. På tilsvarende vis har Maxvell, Einstein og Schrødinger ligninger blant de mest berømte eksempler på den matematiske reduksjonismens triumfer. Og den gjenværende søking etter TOE (Theory of Everything) er drevet av ønsket om den ultimate matematiske komprimering, i en forening av de fire fundamentale naturkrefter.


Det ble gjort forsøk av en stor matematiker, David Hilbert, om å komprimere all matematikk til et endelig antall, symboler, aksiomer og slutningsregler. Det såkalte forgjettede 'Hilbert rom'. Så kom det imidlertid en tilbakevisning av at dette er mulig, via den østerrikske matematiker Gödel. Han viste kort sagt at arimetikken vi alle kjenner, er ufullstendig i så måte. I ethvert system som har et endelig antall aksiomer og slutningsregler -stort nok til å omfatte alminnelig aritmetikk, vil det alltid finnes sanne utsagn i systemet som ikke kan bevises på grunnlag av systemets egne aksiomer og slutningregler (Gödels 1.ufullstendighetssetning) Hilbert hadde også siktet mot å bevise at hans matematiske setning var grunnleggende konsistent, som et formelt system. Det klarte også Gödel å knuse med sin 2.ufullstendighetssetning. Han har bevist at et av de utsagn som ikke kan bevises i et tilstrekkelig sterkt formelt system, er at systemet i seg selv er konsistent.

Bilde 6. Forsøk på reduksjonisme: Hilbert-space


Dette har noen prøvd sammenfatte på følgende måte: 'Hvis religion er noe, hvis fundament er basert på tro, så er matematikken den eneste religion som kan bevise at den er en religion.' Den amerikanske fysiker og matematiker Freeman Dyson uttrykker det slik: 'Gödel har bevist at i matematikken er helheten alltid større enn summen av delene'. Reduksjonismen har altså sin begrensning. Som regel er det mer å si om en gitt helhet, enn hva vi oppnår ved bare å oppsummere alt det vi har funnet ved å undersøke delene for seg. Eks. ved å studere enkeltdeler i et ur eller levende celle, vil vi ikke få noen god forståelse av helheten.


Det finnes også en epistemologisk reduksjonisme. Den er av den oppfatning at høyere nivå-fenomener kan forklares ved prosesser på lavere nivåer. I den sterke varianten av slik epistemologisk reduksjonisme heter det at slike neden-fra-og-opp forklaringer alltid oppnås uten noen rest. Det innebærer f.eks. at psykologi kan forklares med biologi, sosiologi med hjerneforskning og teologi med sosiologi. Det endelige mål for den moderne utvikling av biologien er å kunne forklare all biologi med kjemi.. Dette støttes 'naturlig nok' av Dawson. Dette synspunkt kalles ofte for 'fysikalisme', en særlig outrert form for materialisme. Særlig stor oppslutning har ikke retningen. Grunnen er ofte at 'det blir nesten alltid en ikke-løst rest' igjen, etter selv de mest suksessrike forsøk på reduksjon.


I praksis er retningen omvendt i de fleste praktiske tilfeller. Hvert nivå styres av nivået over. På en byggeplass er det ikke mursteinene som bestemmer hvordan bygget blir seende ut (-selv om de kan legge restriksjoner på utformingen) Murerne styres av entreprenøren, som er instruert av arkitekten, som igjen kikker over skulderen til byplanleggeren.. Eller om en ser på en tekst, som du gjør nå. Den består av en rekke prikker på skjermen foran deg. Den fysiske oppbygningen av pixler på en dataskjerm kan aldri fortelle noe om hvordan bokstavene, eller for den saks skyld ordene, skal utformes. Det vil heller ikke skje på sikt. Det skyldes at utforming av bokstaver og ord krever et nytt og høyere forklaringsnivå enn det som hører til bits og pixler.

Bilde 7. Top-Down og/eller Bottom-up (Teori og/eller data-støttet metode)

 


Likedan er ikke rekkefølgen av 4-tegnskoden i DNA utformet av kjemien i tegnkoden (baser). I hver av tilfellene over, har vi en rekke nivåer der alle er høyere enn det foregående. Hva som skjer på et høyere nivå, kan ikke helt utledes av det som skjer på lavere nivå. Noen taler om en emergens, et skapende utviklingsprinsipp, når noe automatisk oppstår av noe annet. Det oppstår imidlertid ikke noe automatisk fra lavere nivå, uten ytterligere Input av informasjon eller noen form for organisering.


Den britiske teolog og naturviter Arthur Peacocke har skrevet: 'Begrepet informasjonsformidling, som handler om å formidle et budskap, kan på ingen måte beskrives alene med fysiske og kjemisk begreper, selv om det finnes forklaring på hvordan det molekylære materialet virker, slik at det kan bære informasjon. Forskere som er engasjert i materialtistisk filosofi vil hevde at DNAet i siste instans er oppstått automatisk av materien, ved hjelp av blinde, ikke-styrte prosesser. Det følger logisk av deres ideologiske grunnlag: Dersom materie og energi er alt som finnes, så må de ha iboende evne til å organisere koden for liv. Om det finnes bevis for at materie og energi har denne iboende emergente kapasitet, er noe vi skal komme tilbake til.


Den siste form for reduksjonisme er ontologisk reduksjonisme, som er nært beslektet med den epistemologisk reduksjonismen. Et klassisk eksempel kommer R. Dawkins med: 'Universet er ingenting annet enn en samling atomer i bevegelse.. DNAets formering er en selvbærende prosess, som er alle levende veseners eneste grunn til å leve'. Ordene 'intet annet enn' og 'eneste' er signaler om elementer som hører til den ontologiske reduksjonismen. Fjerner vi disse uttrykkene, er vi tilbake til noe ganske ukontroversielt. Det er naturvitenskapelige utsagn at: universet består av atomer, og mennesker 'formerer' DNA. Føyer en til 'intet annet enn' og 'eneste', så er en over i materialistisk og naturalistisk tro.

Bilde 8. Forskeren kan selv spille en rolle..


red..Følelser som kjærlighet og trygghet blir da bare meningsløse neurale atferdsmønstre. Vår følelse av fri vilje og identitet, avhenger bare av hvordan en stor mengde nerveceller og dertil forbundne molekyler oppfører seg. Hvis begrepet sannhet er avhengig av hvordan en stor mengde nerveceller oppfører seg, hvordan kan vi så vite at det er sant at vår hjerne er sammensatt av akkurat nerveceller? Av slike og lignende grunner har en måttet modifisere påstanden om ontologisk reduksjonisme, til en betydelig svekket modifikasjon om at 'mennesket stort sett' er resultat av.. Hvor 'stort sett' er det?

Ontologisk reduksjonisme er i siste instans selvdestruktiv, i likhet med scientisme. Cricks tese om ontologisk reduksjonisme ville innebære ikke bare at moral, estetikk, religiøse sannheter, men også rasjonalitet skulle 'skrotes'. Tanker erstattes av kun elektrokjemiske neurale signaler. De er verken påviselige eller mot-beviselige, de finner bare sted. Også deres egen påstand er da ikke annet enn 'tilfeldige elektrokjemiske pling' i deres hjerne. Det menneske som tar konsekvensen av at det forholder seg slik, finnes knapt. Det er menneskelig å feile, og å tenke feil. Men ut fra reduksjonismen med dens teori om at tanker kun er neuroniske 'pling', burde det heller være regelen enn unntaket. Ut fra deres egen logikk, er det således liten grunn til å feste tillit til deres slutning om ontologisk reduksjonisme.

 

Bilde 9. Bilde består 'bare av' partikler

 

 

Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund