En kamp om virkelighetssyn og sannhet.
Bok-introduksjon og anbefaling til ‘Det kristne verdensbildet’, av Kjell J. Tveter og Kjell Skarstein.


Det som skaper mest stridigheter i vår verden, er dypest sett rådende ideologier og virkelighetssyn. Helt tydelig kom dette til uttrykk i forrige århundre, da krig mellom -ismene rev med seg hundre millioner mennesker. Men i dag er det vel helt annerledes? -vil noen si. Men om vi prøver analysere forskjeller i meninger og holdninger, vil vi finne at de ideologiske ulikhetene er der, om ikke media vektlegger dem så mye. Og f.eks. provosert abort tar årlig livet av ca. 56 mill. mennesker i veden. Sjekk tallet for et tiår!


Et kristent verdensbilde innbefatter troen på Gud som Skaper, og på allmenngyldige normer som gjelder for alle mennesker. Dette synet har i senere år fått kamp at et annet verdensbilde: Det postmoderne. Der det moderne verdensbilde støttet seg til vitenskap, bestrider det postmoderne at natur og vitenskap skal danne grunnlag for vårt verdensbilde, ja endog at det finnes én objektiv, allmenngyldig virkelighet. Verden er for omfattende og kompleks til at noen overordnet fortelling kan gi noen fullstendig forklaring, ifølge postmodernismen. Som verktøy mot slike overordnede syn, har postmodernismen innført nye begreper og normkritikk. Ingen vedtatte normer og autoriteter skal automatisk godkjennes. Alt skal bestrides og betviles. Om noen sier en bør tvile på alt, kan en spørre om en også skulle tvile på det.


eks ?I stedet for vitenskap tar man utgangspunkt i mennesket og støtter man seg til språket. Språket er hva som best kan beskrive virkeligheten, ifølge postmodernismen. Virkeligheten sees som sammensatt av ulike kulturer, der ulike syn kjemper om å vinne dominans for sin 'subkultur'. I den sammenheng foregår en kamp om språket, der 'gamle' begreper redefineres og nye legges til. Et eks på det er ordet 'toleranse', som tidligere innebar å respektere meningsmotstandere, selv om man var uenige med dem. Tidligere ble man ansett som intolerant om man ikke tillot andre å gi uttrykk for sine meninger. I våre dager har betydningen mer vippet over til at man er intolerant, om man ikke aksepterer flertallssynet ('transfobi'), det politisk korrekte. Den som kontrollerer språket, er den som sitter med makten. I den forbindelse er nye termer innført, som f.eks. kjønnsidentitet.

Mens den naturlige identitet for en kristen er å være skapt i Guds bilde, som mann eller kvinne, legger postmodernismen en annen betydning i ordet. Det biologiske aspektet blir kraftig nedtonet i forbindelse med identitet, mens seksuelt kjønnsuttrykk og -tiltrekning fremheves. Men som mennesker er vi, tross alt, mye mer enn vår seksualitet, og selv en person som ikke er seksuelt aktiv -f.eks. eldre mennesker, kan leve et fullverdig liv. Om ikke det blir flertallssynet i framtiden, gir det dårlig utsikter i et samfunn som forkaster stadig flere vedtatt normer, som f.eks. retten til liv.


Kritisk teori er et sentralt grunnlag for nedvurdering av seksualetiske normer, som vi kan finner i Pride togene, -og som jeg har etterlyst arrangørens syn på. Kritisk teori ser på mennesket som et materialistisk vesen, der rase, kjønn og seksuelle preferanser utgjør ens identitet. Men å redusere mennesket til bare dette, er å redusere dets verdi og forvrenge vårt syn på menneskeheten. Alle seksuelle identitets-kategorier har ett felles problem: De forteller at hva/hvem en person begjærer seksuelt, synes som den viktigste faktor for å avgjøre hvem personen er. Ikke ut fra noen sannhet eller allmenngyldig norm, selvsagt, men ut fra at nytelsesaspektet fremheves, som det livet skal sentrere omkring. Egentlig er det dette som er vestlig kulturimperialisme, f.eks. i en vestlig drevet porno-industri, overfor en ellers fattig verden; ikke f.eks. vitenskap -slik postmodernister kan hevde.


Postmodernismen betrakter sannheten som en illusjon og etikk som en språklig konstruksjon. Vi kan ikke stole på historien i flg. den, da ord stadig får ny betydning, -noe ikke minst den selv bidrar til. å beherske nye ord, de selv konstruerer, blir et middel til å få makt. Nihilisme, som aksepteres innen postmodernismen, avviser at det er en reell grunn til tradisjonelle verdier og religiøs tro. Den hevder at vår eksistens er meningsløs og uten hensikt. Nihilisme er et synspunkt der ultimate verdier mister sin verdi. I en relativistisk kultur, blir ingenting sikkert. Det blir å bygge sitt hus på sandgrunn. At dette følges opp av kanselleringskultur der dagens elite, sammen med Big Tech skal avgjøre hva som er politisk korrekt og tillatt, gjør at boka 1984 blir virkelighet for dem som rammes.


Postmodernismen aksepterer ikke at noen (andre) hevder å ha den absolutte sannhet. Selv kommer den i strid med samtlige overordnede livssyn og religioner, ved at den hevder at sannheten er subjektiv/relativistisk. Om noen sier at alt er relativt, kan en spørre om de er absolutt sikre på det. Menneskers følelser tillegges stadig større vekt, større enn faktiske, f.eks. biologiske. Når den ikke selv har noen overordnet sannhet å henvise til, blir ofte flertalls-oppfatninger styrende. En følge av synet, blir at en eksistensiell tvil ikke bare aksepteres men fremheves som et ideal. Dette synet har fått innpass i barnehager til å så tvil om hvilket kjønn de egentlig 'er'. Der intet skal være mer 'normalt' enn noe annet, blir mangfoldet ledestjernen fremfor noen. Leif Justers kritikk av 'mot normalt', er blitt det eneste tillatt normale. At det er et selvmotsigende syn å hevde f.eks. at allmenngyldig sannhet ikke eksisterer, kan man vise ved å spørre ‘Er det sant’? At det er slik, kan best oppdages om man (utilsiktet) bryter faktiske sannhetskriterier. Da risikerer man kritikk, ut fra de samme normene som deres egen kritikk rammer.


Kritisk teori avviser at vi kan ha objektiv kunnskap, siden hva vi vet avhenger av vårt ståsted. Vi kan ikke kjenne virkeligheten slik den er, ifølge, kritisk teori. Det er følelsene som vektlegges. Det er ikke bare konservative kristne som går mot synet på kjønn som sosial konvensjon og subjektiv oppfatning. Også homofile/lesbiske organisasjoner (LLH-19) gjør det. F.eks. å forby konverteringsterapi, blir lite meningsfullt om kjønnsidentitet er en skiftende, subjektiv følelse eller sosial konvensjon. De som ser Pride-parader som en kamp for homofiles/lesbiske rettigheter, bør forvisse seg om hvilket syn som er det rådende i sammenhengen de deltar. Ellers kan deres deltakelse bli tatt til inntekt for noe de ikke ønsker stå for.


Kampen om virkelighetssyn og sannhet fortsetter, selv om en må velge sine arenaer og kamper. Man har ikke fått bukt med hatpratet og det virker som Norge dreier mot et mer konformt samfunn, der det politisk korrekte skal råde og normkritikerne ikke tillates kritisert. At dette er med å underminere det vi ved vår kunnskap, erfaring og vitenskap har bygd opp, får mindre omtale. I løpet av noen tiår har seksualitetens ytringer endret seg, fra det romantiske med varme følelser, nevnt i stigende alvorsgrad, til erotikk og pornografi -uten følelser, til uforpliktende, normløs sex med basis i kritisk teori, og promiskuøs sex blant mindreårige for å skaffe dop og alkohol. Prisen for denne utviklingen er tap av lykke, harmoni og en dypere mening med livet til et liv i ufritt slaveri under vanedannende gifter. Den gamle revolusjonære drømmen er i ferd med å oppfylles: -La oss utslette fortiden! Til det kan ukritiske ‘ekkokamre’ bidra, uten nærmere refleksjoner.


En oppfordring til slutt: La oss prøve holde oss til det saklige og om mulig, hvilket grunnlag vi har for meningene våre. Det tror jeg best vil tjene en konstruktiv debatt!


Stoffutvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund