Sannhet, relativisme og Pride
Tankeinnholdet er hentet fra boka ‘Det kristne verdensbildet’, av Kjell J. Tveter og Kjell Skarstein.


SannhetTilhengere av Pride og Fri-bevegelsen er ikke kjent for å forsvare at det finnes noen allmenn sannhet. Unntaket er gjerne at om noen (ubevisst) beskylder dem for noe de ikke står for, da kommer de sterkt på banen, med anklager om løgn og ‘vissvass’. Påstanden må være at det ikke går å kjempe mot sannheten, det slår bare tilbake mot seg selv.


Først, om noen bestrider at det finnes en absolutt sannhet, må jeg spørre om Det er en absolutt sannhet? Om ikke allmenn sannhet finnes, kan heller ikke løgn finnes. Da blir alt like sant/usant. Men en absolutt sannhet, eller objektiv moral, er ikke noe en bestemmer selv. Vi må lære å skjelne mellom 'min sannhet', som kommer fra mitt sinn, og sannhet som er uavhengig av mitt sinn -f.eks. at en stol står på golvet (faktisk/allmenn sannhet). Å tro på noe, gjør det ikke derved sant, uavhengig av hvor populært det er å mene det i dag. Om allmenngyldig sannhet, og spesielt moralsk sannhet, ikke får prege et samfunn, vil det skape et vakuum, som blir fylt med makt.


Relativismen er populær i vår tid, det er nesten så den dyrkes og forgudes. Men om en hevder at alt er relativt, blir det en form for absolutt sannhet. Følelser, ikke fakta, synes viktigst i våre dager. Om det moderne, autonome, mennesket styres av følelser, vurderes det gjerne som positivt. Det har nærmest blitt en menneskerett å sette seg selv i sentrum. Men i en relativistisk kultur, kan ikke noe sies å være absolutt sant eller riktig. Dermed kan heller ikke relativisme danne grunnlaget for moral og etikk. Den blir selvmotsigende om den gir seg ut for å være objektiv sann, og kan ikke være et gyldig verdensbilde.


Om det er rett at mennesket selv bestemmer hvordan det vil leve, kan vi ikke si at en livsstil eller levemåte er feilaktig og uheldig. Om moral reduseres til smak, dreier det seg ikke om hva som er rett, men hva som føles rett. Da blir personlig smak det sentrale og bestemmende. Konsekvensen av relativisme blir at man mister fotfeste for livet. Et fast grunnlag mangler. I en sekulær kultur blir det selvmotsigende å hevde allmenngyldige påstander om løgn og sannhet. Likevel gjøres dette, av pragmatiske grunner, uten tanke på at man da forutsetter allmenngyldige normer for sannhet.


Når det (av de fleste) tas som gitt, at en ikke skal tukle/kompromisse med sannheten, så er det viktig om det er en pragmatisk sannhet, eller faktisk/allmenn sannhet det gjelder. Det er allerede konflikter mellom dem som fremmer en pragmatisk sannhet og dem som hevder en allmenngyldig sannhet. De som ønsker å forby noe som allmenngyldige sannheter, finnes allerede i samfunnet. Menneskeheten vil bli styrt, enten av krefter som motsetter seg Guds Ord, eller av dette Ordet. Hvis sannhet skal råde, må det være frihet til å velge hvilke(n) sannhet(er) en skal holde seg etter. Uten en slik frihet, blir mennesket tvunget til å leve under løgnen (Joh. 8,31-32).


I Pride-omtaler benyttes den vante taktikken med å bruke alle de fine honnørorda, selv om PRIDE-bevegelsen radikalt har skiftet ham de siste åra. Den har utviklet seg til å bli en ideologi med utgangspunkt i queer (skeiv) teori, som krever at majoriteten bøyer seg for en liten minoritet (transaktivister) sin forståelse og definisjon av kjønn (relativistisk moral). Ifølge et bibelsk perspektiv, bli forvandlet til en avgud, om vi bruker det som et mål i seg selv, i stedet for som et middel. Det skapte som prøver å tilrane seg en innflytelse og en tilbedelse det ikke fortjener, søker å ta plassen som Skaperen har beredt for seg selv. Snarere enn å kjempe for å likestille homo-med hetero-seksualitet, oppfordrer queer tankegangen oss til å tenke utenfor inndelingene. En må, ifølge dem, rett og slett snu opp og ned på oppfatningen at det finnes en normal og en unormal måte å være en seksuell person på. (Fanny Asbjørnsen i 'Vad är queer?')


Pride-ideologien har gått fra å være en forståelig rettighetskamp for seksuelle minoriteter, til å bli en totalitær ideologi. Det er en likhetsideologi, som forveksler likestilling med likhet. Det er en blindgate å hevde at vi bare kan være likestilte, om vi fjerner biologiske eller psykologiske forskjeller. Det er faktisk en menneskefiendtlig holdning, så lenge vår reproduksjon er avhengig av to biologiske kjønn. Er det f.eks. realistisk at barnehagebarn er klare til å sette seg inn i spørsmål som berører kjønn og seksualitet, før de har fylt 6 år? Hvordan ivareta at skolebarn ikke blir ensidig påvirket til fordel for den ene eller andre oppfatningen. Her kan det knapt bestrides at man har presset nedre aldersgrenser i lovverket (Norge har p.t. laveste aldersgrense i Europa for endring av juridisk kjønn, om begge foresatte er enige).


Konklusjonen blir at om man ikke tror det finnes allmenngyldige normer og sannheter, så blir det meningsløst å beskylde noen for løgn. Omvendt, om man gjør det, så burde man akseptere at slike allmenngyldige normer og sannheter finnes. For det kan vel ikke gjelde at en norm skal gjelde for meg, og en annen for anklageren?


Stoffutvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund