Om undervisning og mangel på saklig grunnlag
Kommentar til flg. artikkel.

KjoennStemningsbølger varer sjelden lenger enn én stortingsperiode kunne vi lese nylig i en avis, og 'bare 3% av kildene i norske medier er over 67 år'. At 80% av disse er menn kan ikke jeg gjøre noe med, for hver celle jeg har i kroppen består av kromosomer av typene XY, som kjennetegner manns-kjønnet. I et leksikon -lenke, kan vi lese at eggceller alltid inneholder et X-kromosom, mens den ene halvparten av sædcellene inneholder et X-kromosom og den andre halvparten et Y-kromosom. I det først tilfellet oppstår et kvinnelig individ, i det andre et mannlig. Sjansen er like stor for de to mulighetene. Noen tredje mulighet omtales, og finnes, ikke.
Dette stammer fra biologi, som er ett av fagene i naturfag. Også i det faget står visstnok at det skal være står at det skal være: "‚Ķsamtale om likheter og forskjeller mellom kjønnene, om kjønnsidentitet og om menneskets reproduksjon."

Så kan en lure når biologien viser at det finnes to kjønn, mens det ut fra enkeltes oppfatning om seg selv, skal fines flere. Esben Esther Pirelli Benestad hevder at hen har påstått at han truffet mennesker som definerer sitt kjønn på sju ulike måter. Men om en holder seg til den norske FjesBoka (FB), operer en med 56 ulike varianter, mens den svenske har 70 (sikkert stadig økende.) Lærdommen kan være at starter en med å utvide, stopper det aldri. Denne utviklingen har skjedd raskere enn de fleste, i hvert fall oss over 70, har klart å fange opp. Det som synes å mangle, er imidlertid en solid begrunnelse for at det forholder seg slik. Sannheten synes å være første offer på 'respektens alter'.

 

Overlappende foellelserDet skal heller ikke være lov å være uenig, da trekker nevnte professor Esben Esther med én gang selvmords-kortet. At hans eget syn er, og i stadig større grad kan komme til å bli, ansvarlig for manges for tidlige død, synes en ellers kritisk presse å være rimelig sløv overfor. Det har helst vært stemmer utenfra, gjerne leger og helsearbeidere, som har påpekt farene ved at det stappes pubertets-blokkere i unge, som av en eller annen grunn tror de er ett annet kjønn, enn deres biologi viser. At mange av disse også har andre underliggende faktorer/problemer forties ofte. Også det at ca. 80% av dem som har hatt problemer med egen kjønnsidentitet, faller til ro i dette spørsmålet senere. Men det er ikke noen liten sak vi har å gjøre med her. Og det angår heller ikke lenger bare ett skolefag, der foreldre har rett til å holde barna borte enkelte timer fra undervisning i dette faget. Det meningsbaserte synet i Rosa kompetanse, er gjennomgående for mange fag, selv om det er uten vitenskapelig basis. Dermed blir siste utvei å forsyne annen undervisning for barna.

Rett nok kan man vise at det finnes folk som opplever det slik, spørsmålet er om de fortolker realiteten i det på rett vis. Om det er slik at noen mangler tro på at de er det kjønnet kroppen viser, gjør det nødvendigvis følelsen til en sannhet. Nei, like lite som det at noen sier at de mangler tro på Gud, er et argument mot at Gud finnes, uten sammenligning for øvrig. Spesielt når de utsettes for en hype av påvirkning gjennom sosiale medier. Der dreier deg seg primært om deres egne følelser. Alle mennesker har rett til egne oppfatninger, men på andre områder er det heldigvis ikke slik at alle har rett til sin egen sannhet. Det ville skapt en kaotisk verden, f.eks. i trafikken, rettsvesenet, og også i undervisningssektoren i forbindelse med karakterer etc.

Spekter?Hva bygger man på, når det hevdes at noen er 'født i feil kropp'? Er det snakk om interesser og følelser som man vanligvis tillegger 'Det annet kjønn'? (jfr. Simone de Beauvoir's bok fra 1970.) Her er det allment akseptert at det finnes store overlappende interessefelt hos menn og kvinner. Men forkjempere for likestilling har nå fått en konkurrent i den nye kjønnsideologien, som jo hevder at kjønn er en sosial konvensjon, og noe som sitter i hodet fremfor mellom bena. Jeg har lurt på hvordan homofile kan støtte foreningen FRIs omfavnelse av transrettigheter. Det er det flere som har gjort, også av lesbiske/homofile. Grunnen kan du lese her (LLH-19). De hevder bl.a. at "Kjønnsidentitet er en sosial konstruksjon".

"Det handler om respekt" hevdes det som argument fra motstanderhold. Men det virker som denne respekten skal begrenses til en minoritet, som en radikal intellektuell elite har vært med på kjøre fram, ofte mot deres egen og flertallets interesser. Det er lett å tenke seg at stemningsbølgen i forbindelse med 'hen-debatten' fort tar overhånd, overfor fornuft og rasjonalitet. Noen agerer som det å føle og å tenke er én og samme sak. Med et nylig fokus på en mer utbredt mobbementalitet her i Lillesand, enn lands-gjennomsnittet, burde man heller mane til varsomhet i forhold til ulike syn her. Respekten bør gjelde personer, mens saklige argumenter må kunne tåles i et livssynsåpent demokrati. Hvor er det blitt av holdningen at man kan være uenig i motstanderes argumenter, men villig til å forsvare deres rettighet i å hevde dem? I våre dager synes det mer som debattkulturen handler om å angripe personer i stedet for synspunkter. De fleste tenker mest på seg selv, men er likevel mer opptatt av andres meninger. Om fisk som bare driver med strømmen, vet vi at den kan ha mistet livskraften. Det går an å bli flattrykt av omgivelsene, p.g.a. mangel på indre mottrykk!

 

Asbjørn E. Lund