Referat i hovedsak fra kap 4 Den seksuelle revolusjonens ideologiske konsekvenser, i boka 'Normløst'.

Det ble tidlig (i 2009) klart at den kjønnsnøytrale ekteskapsloven handlet om mye mer enn ekteskap mellom likekjønnede. Det var hele vår tradisjonelle måte å forstå kjønn, seksualitet og samliv på, som ble problematisert. Den gamle kulturen skulle forklares og erstattes med et nytt språk og nye normer:
Barn må oppdras til å tro at det ikke finnes noen fasit for kjønn, seksualitet og samliv, og motstandere må på en eller annen måte miste sin innflytelse. Grunnleggende tenkning innenfor radikal kjønnsteori kom på timeplanen (senest på 4.årstrinn). 'Norge støtter Yogyakarta-prinsippene': -her .
Diskrimineringsloven om seksuell orientering innebar at skeiv teori vant definisjonsmakten om kjønn og seksualitet. Dualismen ble synlig ved at ånd hadde tatt kontroll over biologien. Denne loven ble vedtatt, uten debatt. Ganske utrolig, når det var en revolusjon som ble gjennomført av landets ledelse, uten at folket var spurt. Utfordringen med begrepet seksuell orientering er at det er fleksibelt i sin karakter. En forutsetter muligheten for mange typer seksuell orientering, og at enhver orientering som ble godkjent, skulle få offentlig beskyttelse. Det innebar at man i praksis overlot definisjonsmakten over begrepet til private aktører og aktivister.


Lovgiverne mente at kjønnsidentitet ikke var noen objektiv størrelse, og at det ikke var gitt at det bare var to kjønn eller at man skulle føle seg som ett av disse. Med denne loven ble individets subjektive forestilling om seg selv, utgangspunktet for hva som var sant om dets kjønnsidentitet. Det trengte således heller ikke være samsvar mellom kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, -hvordan kjønnsidentitet uttrykkes eller oppfattes av andre.
En transperson er et samlebegrep om personer som på ulike måter overskrider eller utfordrer deres biologiske kjønn eller samfunnets forventninger til dem som er biologisk mann eller kvinne. Det gjøres ikke forskjell i loven hvorvidt en har en sosial kjønnsidentitet, personlig kjønnsidentitet eller bare behov for å vise sitt kjønnsuttrykk. Det er ikke noen fast definisjon eller enighet om transpersoner, eller hvordan de skal beskrives. Seg i mellom er de også så ulike at det kan gi et feilaktig bilde å omtale transpersoner som én gruppe. Dette kan sees som en forløper for loven om juridisk kjønn, som kom noen år etter. Den ble en naturlig konsekvens av forestillingen om at kjønn er en subjektiv opplevelse.


I lovens proposisjon kom det fram at trakassering handler om krenkelse av en persons verdighet. Det er imidlertid ikke gitt å vite hva som virker krenkende, nedverdigende eller ydmykende for seksuelle minoriteter i dagens Norge. En står da overfor store utfordringer i forhold til ytringsfriheten. Kritikk mot loven om kjønnsnøytrale ekteskap, kan oppleves som fiendtlige av noen homofile. I det minste vil homofile aktivister påstå at de føler det slik. I og med at loven har omvendt bevisbyrde, blir det de som forsvarer barns rett til mor og far, som må bevise at de ikke har krenket homofile, bifile, transpersoner, ..


Som konsekvens blir mangfold et mål i seg selv i loven, for når alle skal være like, også de som ikke er like, må samfunnet tåle enhver form for individuell frigjøring, uansett hvordan den måtte fremstå. Det eneste absoluttet synes å være at alle seksuelle ytringer er likeverdige. {Det tigger spørsmålet hvor dette absoluttet stammer fra. Er det ut fra et naturalistisk livssyn, kan man spørre hvordan man kan snakke om godt og ondt i det hele, ut fra svirrende molekyler. For å snakke om noe som ondt, mindreverdig, må man først ha en formening om hva som er godt! Å kunne begrunne dette eneste absoluttet, bør være minstekravet som stilles -undertegnedes tilføyelse.} Det virker som det settes likhetstegn mellom menneskelig likeverd, og alle mulige tenkelige holdninger og handlinger. Det gjør det vanskelig å snakke meningsfullt om livet. Samfunn har alltid skjelnet mellom personer ut fra deres handlinger og holdninger.


I følge skeiv tankegang 'diskriminerer' de som ikke applauderer sine medmenneskers valg. Det er diskrimineringslovens egentlige budskap. Arbeid for å få tilbake den gamle loven blir vanskelig, da homofile aktivister vil kunne påstå at dette i seg selv oppleves som krenkende. Loven fungerer da både som forsvar for homofiles krav og ønsker, og for lovgiverne selv! Med et pennestrøk ble kritikere av loven avskrevet som avvikere, og det er underlig hvor lite debatt det var knyttet til normative aspekter ved loven. Hensikten med loven var et uttalt ønske om å bidra til holdningsendringer i samfunnet.


Den høyreorienterte regjeringen lanserte høsten 2015 dokumentet 'Politisk erklæring mot hatefulle ytringer.' Det skulle forsvare de 'nye svake gruppene', men det ble stilt spørsmål om det ikke like mye var egen politikk en skulle forsvare. Det ble reflektert lite over hvor lett de nye privilegerte gruppene kunne avvæpne politiske motstandere ved å hevde at de ble utsatt for hatretorikk. Statsminister Erna Solberg sa ved lanseringen at "Den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende og er sårende, skal beskyttes." Dette ble problematisert av forsker ved Senter for menneskerettigheter, UiO, Anine Kierulf: "Man har ingen rett til ikke å bli krenket eller såret." Hun hevdet at ordbruken i dokumentet og lanseringen var uheldig, og viser hvor dårlig ryggmargsrefleks vi har i å beskytte ytringsfriheten."


Uansett det, følte noen at det var like mye regjeringens ideologiske plattform som skulle beskyttes, som sårbare enkeltindivider. Den som ønsker en annen politisk retning for fremtiden, skulle vite at de risikerte mer enn bare politisk motstand om de er kritiske mot dagens politikk på området. Erklæringen ble fulgt opp av en strategi mot 'hatefulle ytringer', der målsettingen var .. aktivt å bidra til at hatefulle ytringer avdekkes, etterforskes og håndheves for domstolene.


Loven om juridisk kjønn ble vedtatt juni 2016. Den er blitt kraftig kritisert i ettertid, men når sant skal sies så hadde noen sovet i timen: Diskrimineringsloven opererte allerede med begrepene kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet. Og lovverket ga uttrykk for at begge var å forstå ut fra individets subjektive forståelse av seg selv. Dermed var det ideologiske grunnlaget for loven allerede til stede. Nå handlet det om å få juridisk stadfestet retten til sin oppfattelse av eget kjønn. Lovforslaget var resultat av rapporten 'Rett til rett kjønn -helse til alle,' som var utarbeidet av en ekspertgruppe i 2013-2015. Det dreide seg om behov og endringer overfor personer som opplever kjønns-dysfori(ubehag).


Det merkelige i denne saken var at den ikke var programfestet hos noen av regjeringspartiene, ei heller i regjeringsplattformen eller samarbeidsavtalen mellom de borgerlige partiene. Forslaget var kun i AP's program, og det opplevdes som en politisk selvmotsigelse at den nye blå-blå regjeringen skulle iverksette AP's politiske program! Helseminister Bent Høie mente imidlertid at det tok tak i samfunnets evne til å leve i tråd med menneskerettighetene, og mente at 'loven er livsviktig for dem det gjelder'. Det er mennesket selv som vet hvem det er, sa han. Når det å velge hvilket kjønn man har er blitt en menneskerett, skjønner man klart at kjønn er blitt en subjektiv, følbar greie, som sitter i hodet fremfor mellom bena og i brystet.'


Hensikten med lovforslaget var da også ikke bare å gjøre det enklere å skifte kjønn enn navn, men skulle også gjøre noe med våre holdninger. Espen Ottosen som mente at kjønn var en naturlig del av det å være menneske, fikk høre at han hadde holdninger som staten ville bekjempe med dette lovverket. Ved å koble retten til juridisk kjønn til menneskerettene, blokkerte regjeringen videre politisk debatt. Dermed fungerer disse rettighetene som en brekkstang for ethvert forslag som har til hensikt å avskaffe tradisjonelle normer og klassisk menneskesyn. For hvem kan med æren i behold si at menneskerettene ikke skal gjelde alle? Unntatt dem som ikke er født ennå da..


Det hjalp ikke KrF om de hadde gode verdier som veivisere. Det ble vanskelig å drøfte saker om juridisk kjønn ut fra overordnet perspektiv. Det virket som de heller ikke forsto konsekvensen av hva partiet tidligere hadde bifalt. Jusprofessor Anne Hellum ved UiO ledet prosjektet 'Kjønnsidentitet og seksuell orientering i internasjonal og nasjonal rett', sa om loven om juridisk kjønn til Vårt Land {-for øvrig en avis som direkte har imøtegått KrFs politiske retningsvalg siden det skjedde -undertegnedes oppfatning}: Jeg er sterkt i tvil om en lov som kun godtar to kjønn lar seg forsvare i lys av loven mot diskriminering på grunnlag av seksuell orientering og kjønnsuttrykk fra 2013. Så premissene for et 3.kjønn, som AP nå foreslår, ble lagt i Diskrimineringsloven. {En annen sak er at representanter for Intersex, verken ønsker utsettelse av kjønnskorrigerende behandling eller at det opprettes noen 3. kjønnskategori. Dette viser klart at det er intelektuelle aktivister som driver fram slike 'reformer', noe som skjærer vekk 'diskriminerings-grena' som de hevdes å bygge på -undertegnedes tillegg.}


9.mai 2017 ble regjeringens forslag til 'Lov om likestilling og forbud mot diskriminering' overlevert Stortinget. Den samlet alle særlovene innen diskrimineringslovgivingen i én lov. Daværende likestillingsminister Solveig Horne (FrP) skrev om loven: "Diskriminering skal tas på alvor og bekjempes med effektive virkemidler." Det er riktig at den norske stat ikke tror på noe, men hva skjer når staten går inn for at alle seksualetiske valg mennesker tar, skal behandles som likeverdige? Hvor skal man stoppe? Sado-maschisime synes som opptatt i og beskyttet av lovverket, som en holdning som skal beskyttes. Lovens utgangspunkt synes å være troen på alle tings likeverdighet og drømmen om det fullkomne samfunn. Bortsett fra denne overordnede normen, fungerer den som normløs.


En viktig endring i departementets forslag i forhold til fire opprinnelige diskrimineringslover, var at i den enhetlige loven ble skoleverket trukket inn i det normgivende arbeidet. En ny bestemmelse om at læremidler og undervisning i skoleverket skulle bygge på likestillings- og diskrimineringslovens formål. Om en da kjenner til hvor lite som skal til før enkelte oppfatter ytringer som krenkende og provoserende, er det lett å se for seg framtiden til norsk skole. Som eks. brukte departementet at "skolen ikke skal fremstille enkelte former for seksuell orientering som unaturlige eller illegitime." Det er kun en mening, men det skal ikke være tillatt å ha denne meningen lenger i norsk skole. Loven vil kunne ramme læremidler som fremstiller faktaopplysninger på en svært unyansert måte.


I forhold til private kristne skoler slo departementet fast at meninger som avvek fra loven, kun skulle formidles i religionstimer, og at lovens ånd skulle gjennomsyre alle andre fag. Foreningen for Kristne Friskoler (KFF) skrev som kommentar: "I synet på familie og samfunn er Loven om juridisk kjønn et aktuelt område, der mange kristne skoler vil formidle noe annet enn det som er vanlig i dagens samfunn. Det er tema i både religions- og samfunns-fag. I tråd med det vi har sagt over, er også de ansattes livsførsel viktig. Det må selvsagt være samsvar mellom det som blir undervist i disse to fagene, og det som ellers blir formidlet i skolen som helhet"..
Lovlig forskjellsbehandling ble imidlertid endret i §9 til å hete: Forskjellsbehandling er ikke i strid med forbudet i §6 når den: a. har et saklig formål b. den er nødvendig for å oppnå formålet og c. ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles.


I arbeidsforhold og ved valg av behandling av selvestendig næringsdrivende og innleide arbeidstakere, er direkte forskjellsbehandling .. bare tillatt hvis denne egenskapen har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeidet eller yrket.. Denne bestemmelsen ble stående, til tross for at KFF protesterte ved å skrive at: "Det er vår erfaring at det ofte ikke er forståelse for at kristen tro og livsførsel kan være en reell kvalifikasjon og ha 'reell og avgjørende betydning for utøvelse av arbeidet' i en kristen skole/høyskole. Dette gjelder ikke bare lærere, .. men også andre ansatte som i sitt arbeid omgås elvene/studentene. .. All formidling bærer preg av formidlerens ståsted."


At dette synet på diskriminering også fikk innpass i famlielovgivningen, kan man dessverre takke bl.a. KrF for. Som følge av et slikt syn ble det våren 2017 kjent at et kristent ektepar ikke fikk bli fosterforeldre på grunn av sin kritiske holdning til homofilt samliv. Når vi vet hvor lett barnevernet har for å ta barn fra deres biologiske foreldre, som følge av fjerning av det biologiske prinsippet i den kjønnsnøytrale ekteskapsloven, vil barnevernet få enda flere verktøy i forhold til å skille biologiske foreldre og barn. Redd Barnas rapport 'Rettane til LHBTI-barn i Norge', bekrefter at nå forstås barns identitet ut fra en skeiv virkelighet:
"Rapporten bygger på den forståinga at sterke normer for kjønn og seksualitet er et grunnleggjande problem for oppfylling av barn sine menneskerettar. Når barn bryt med slike normer, møter dei reaksjonar som gjer at det vert dårligare stilt enn andre. En slik forståelse av menneskerettigheter viser hvor farlig det er for klassiske kristne at familien inkluderes i lovens virkeområde. Rapporten gjør det klart hvilken virkelighetsforståelse loven vil bli tolket i, når fremtidige konflikter skal bli løst. Det er altså et problem i seg selv med normer for kjønn og seksualitet. Det kan virke usikkert om klassisk kristen tro vil bli akseptert selv i kristne barnehager og skoler.


Et eks. på vårt nye ideologiske klima fikk vi sommeren 2018, da begrepet homohat ble tema. Høyres 1.nestleder Daniel Skjelvik-Aasen ba kirken ta et oppgjør med 'homohatet' i kristne miljøer. Han skrev bl.a: "Dessverre finnes det nok av mørke krefter som bak lukkede bedehusdører fordømmer homofil praksis, likekjønnet ekteskap og mener familier er forbeholdt heterofile par. For å bekjempe dette, må vi ta debatten på kristendommens egne premisser. Kirken må selv ta et oppgjør med homohatet i mange kristne miljøer. Kristin G. Raaum skrev: "Jeg mener det er grunnlag for å si at det de senere åra er skjedd et paradigmeskifte i norsk kristenhet når det gjelder forståelsen av omtalen av LHBT+ -spørsmål. Og altså ikke bare i den norske kirke."
NLM's Espen Ottosen reagerte på påstandene fra Daniel Skjelvik-Aasen og påpekte at han blandet sammen nei til homofilt samliv med homo-hets. Det ble benektet av Daniel Skjelvik-Aasen som hevdet at det "fantes følelser både mot homofile, homofilt samliv eller andre uttrykk for likekjønnet kjærlighet." Det sentrale spørsmålet her er hvem som har rett i sin definisjon av hatefulle ytringer. Espen Ottosen hevdet at dersom Daniel Skjelvik-Aasen fikk bestemme, ville det ikke gå an for konservative kristne å hevde at homofilt samliv er galt, uten å få beskjed om at de står for homohat. Det tyder på at han glemte å se på hva som er grunnlaget for dagens definisjon av hat.


Det er imidlertid ikke vanskelig å forstå at homofile som ønsker aksept for både sin seksuelle og praksis, vil finne klassisk kristne miljøer lite inkluderende. Den forkynnelsen de møter der, klassifiserer deres livsførsel som i strid med Guds Ord. Selvfølgelig vil de ikke oppfatte en slik forkynnelse som raus og inkluderende. I følge Kristin G. Raaum var det påstanden om praktisering av homofil kjærlighet som synd, som var problematisk. Det er de homofiles opplevelse av forkynnelsen, som i følge lovens bokstav avgjør om slike utsagn er hatefulle eller ikke. {Om EN HADDE MAKTET Å SKJELNE SAK OG PERSON BEDRE, SAMT INNRØMME ANDRE RETT TIL Å HOLDE NOE FOR RETT -og dermed noe som galt, HADDE DET KANSKJE VÆRT MULIG å KOMME VIDERE (?) -undertegnedes tilføyelse.}


Måten som meningsmotstandere av den nye skeive kjønnsideologien møtes på, viser at det er er kort vei til et forbud mot deres meninger. Folk i offentlige stillinger, skal ikke engang på fritiden gi uttrykk for meninger og holdninger som strider mot den nye kjønnsideologien (Sotra-saken). Hvordan inkludering og åpenhet viser seg i praksis, er i form av at LHBTIQ-personer skal slippe å møte motstand. Ytringsfriheten blir kun akseptert så lenge utsatte grupper ikke protesterer. 'Ingen skal ha rett til å 'fordømme kjærlighet mellom to mennesker som elsker hverandre.' {At noen sier de ikke vil blande seg i hvordan to mennesker omgås, ser ikke ut til å være tilstrekkelig om man ikke helhjertet slutter opp om den nye normløse kjønnsideologien, -undertegnedes tilføyelse.} Er det to menneskers praktisering av sin kjærlighet det dreier seg om i forbindelse med Pride-arrangement i regi av organisasjonen FRI?


Begrepene seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk ble introdusert kort tid etter den kjønnsnøytrale ekteskapsloven ble introdusert i 2008. Men hva kan man seksuelt orientere seg mot? Hvem skal få beskyttelse av loven? Hva innebærer begrepet i praksis? Det fikk man et eks. på sommeren 2018. I forbindelse med Oslo Pride-2018, kunne foreningen FRI stolt fortelle at WHO hadde 'friskmeldt BDSM'. Det gjelder en seksuell orientering som dreier seg om frivillig å dominere andre eller selv, å bli dominert eller frivillig gi eller bli påført smerte. Seksuell fetisjisme er seksualitet der konkrete gjenstander, handlinger eller ideer gir seksuell tenning og nytelse. Arbeid med å avskaffe fetisj- og BDSM-diagnosene har vært del av FRI's (tidligere LLH) arbeid helt siden 1996. I 2010 vant de fram i Norge, da ble fetisjisme og sadomasochisme tatt ut av sykdomslisten her. I 2018 bidro de til at det samme skjedde på WHO's liste over sykdommer. Det innebærer at norsk skole må undervise at sadomasochisme er 'like naturlig og riktig' som all annen seksuell aktivitet. {Foreløpig holdes pedofili utenfor denne 'naturlige' seksuelle aktiviteten. Men holdningen til pedofili er allerede på gli i Europa: I Nederland er et Pedofiliparti tillatt, i forbindelse med muslimsk innvandring.. Erfaringen fra de siste 10 årene viser at ting en ikke trodde ville finne sted i i løpet av en generasjon, inntraff innen 10 år er utløpt -undertegnedes tilføyelse}.


Sommeren 2018 varslet regjeringen at tiden var inne til å kriminalisere dem som mislikte konsekvensene av den seksuelle revolusjonen. Det var nemlig holdningsdannelsen statsminister Solberg og likestillingsminister Helleland var opptatt av da de i juli 2018 ga uttrykk for at ønsket å bruke straffeloven for å endre samfunnets normer. I høringsutkastet til utkast av endring i §185 la regjeringen til grunn at straff kan være et nødvendig supplement til sivilrettslige reaksjoner mot de mest graverende former for diskriminering, samt at et strafferettslig vern kan ha betydning for den alminnelige holdningsdannelsen. Begrepet homofil orientering byttes med begrepene seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.
Regjeringen er opptatt av våre holdninger og gir tydelig uttrykk for at disse holdningene innebærer et problem som bør kunne løses med strafferettslige midler. Holdningen er at utsatte grupper skal beskyttes, og gjøres etter regjerningens mening, best ved at alle skal tenke likt. De nye begrepene har en klar ideologisk forankring, og det er skeiv teori som er ankerfestet. At det vekker assosiasjoner til totalitær tenkning er helt naturlig. En stat som i fullt alvor mener at våre holdninger til seksuelle normer bør reguleres med straffeloven, har tatt store steg bort fra de liberale ideene de selv hevder å forfekte.

En annen konsekvens er at klassisk kristen forkynnelse av disse temaene i prinsippet blir kriminalisert. Man skal ikke ha mye fantasi for å forstå at klare forsvar av tydelige normer for seksualitet og samliv, vil komme i konflikt med lovens krav om respekt for ideene som ligger bak de begrepene loven nå vil beskytte. Straffeloven vil da i prinsippet forsvare et normløst seksualliv, mens kristendommen på sin side avviser en slik tilstand. Men selv ikke dommerforeningens menneskerettsutvalg prøvde å forstå hva det egentlig dreide seg om i høringsrunden.


Hvilket oppstyr det ble da Barne og familie-minister Kjell Ingolf Ropstad nektet å delta i Pride-parade i 2019, trenger knapt noen reprise. NRK og Fredrik Solvang kunne åpenbart ikke tåle politikere som mener at det er best for et barn å vokse opp med sin mor og sin far, og som mener at det er finnes noe som er sant om seksualitet. Kravet til Ropstad om å delta i Pride-parade, viser hvordan skeiv teori har blitt en statsbærende ideologi. Denne ideologien mener å ha kunnskap om det innerste i mennesket, og må derfor ha makt til å forme samfunnet etter sine idealer. At Ropstad ble grillet av et nesten samlet medie-Norge, skyldes at Pride-paradene representerer en total ideologi, som ikke tåler at noen sier at barn trenger en mor og far, og at statens politikk er et overgrep.


Det som vi har vært midt oppe i nå, om konverteringsterapi, har sin bakgrunn i at foreningen Til Helhets ønske om å hjelpe dem som har det de selv oppfatter som uønsket seksuell orientering. Det er et ikke lite paradoks at de som argumenterte for fri seksuell orientering, ikke likte at noen andre brukte samme retorikk og virkelighetsforståelse, til å ville hjelpe mennesker å endre sin seksuelle orientering og etablere en heterofil orientering. Organisasjonen FRI mener også at seksualitet kan forandres, men misliker at noen arbeider for å endre den tilbake til heterofil orientering. Leder av FRI, Ingvild Enstad, sa til Vårt Land at Til Helhet er ekstremt farlig. Det førte til at sentrale politikere i Venstre gikk inn for å forby det de kaller for konverteringsterapi. En ville ikke høre snakk om at det kunne være uønsket (for noen) å ha homofile følelser.


Under feiring av 50-års jubileum for foreningen FRI i juni måned 2019, benyttet stortingsrepresentant for AP, Anette Trettebergstuen, anledningen til å foreslå et forbud mot konverteringsterapi. Selv om det ble innrømmet ikke å være noe stort problem, mente likevel Trettebergstuen at kunne føre til at unge mennesker på vei ut av skapet, kunne bli påvirket av folk som sier at dette er noe du kan fortrenge, og vi kan hjelpe deg med det. At hun selv i boka Homo, nettopp vil vise og hjelpe folk hvordan de kan bli homofile, virker å ligge i blindsonen. Men noen likhet for loven synes det ikke å være på området. I tillegg foreslo representanter fra AP i kandidatforslag (166 s) at Stortinget ber regjeringen igangsette et utredningsarbeid om innføring av en tredje kjønnskategori i Norge. (pkt. 9)
I et høringssvar fra Harsem, Bruset og Ø.Benestad -her; sier de bl.a. om dette: Tross fravær av kunnskap, legges det altså i visse fagmiljøer, med kompetanse til å foreta behandling, til grunn en antagelse om at kjønnsdysforien har vært til stede hele tiden, men først nå blir synlig. En alternativ mulighet, som kan synes mer åpenbar, er den mulige sammenhengen mellom omfanget av kjønnsdysfori og den informasjon, mobilisering, påvirkning og ideologiske skolering som finner sted på de fleste arenaer der barn og ungdom blir eksponert for ideer, tanker, politikk, verdier, følelser og identitetsformende faktorer.


Forslaget vil komme samtidig med et annet kandidatforslag (174 s) fra MDG, som i pkt. 6 kommer med forslag om kjønnsnøytrale toaletter og garderober i alle nye skolebygg. I høringssvaret fra Harsem, Bruset og Ø. Benestad sier de om dette: "Vi etterlyser vilje til å søke kunnskap om mulig årsakssammenheng mellom den sterke ideologiske skoleringen for en deregulert, privatisert og individualisert forståelse av kjønn og kjønnsidentitet, og den kraftige økningen av kjønnsdysfori. Et vedtak om kjønnsnøytrale garderober og toaletter vil være et tiltak som støtter en forståelse av kjønn og kjønnsidentitet forankret i ideologi og politikk. Det kan ikke avvises at dette vil være en faktor som bidrar til økt personlig usikkerhet om kjønn."


De ovennevnte punktene vil trolig bli behandlet av Stortinget 11.des. 2019, og de vitner om den totalitære retningen i den seksuelle revolusjonen. Flere punkter handler kun om holdningsskapende arbeid og hvordan staten på en mest mulig effektiv måte kan bryte ned den politiske og etiske motstanden mot radikal kjønnsideologi som fortsatt finnes i befolkningen. Samtidig opplever vi at representanter for foreningen FRI blir stadig mer selvsikre og fordømmende mot meningsmotstandere. {Nylig så vi i LillesandsPosten hvordan Esben Ester Benestad nærmest kriminaliserte meningsmotstandere. Selv gikk hen hardt ut for å latterliggjøre det kristne syn på saken, og hevdet det var begrensende for dem det gjaldt. Også hen ville kriminalisere konverteringsterapi, da i retning av hetero-seksualitet, mens den hen selv fremmer som sexolog -her 'selvsagt' går fri; -undertegnedes tilføyelse}.


Halvor Frihagen mente at konverteringsinngrep er alvorlig og svært skadelig. I de verste tilfellene kan det sammenlignes med tortur, mente han. Men når foreldres ønske om å veilede sine barn sidestilles med tortur, kan man forsvare det meste av virkemidler i denne 'beskyttelsen'. Det virker som det totalitære samfunnet ikke er så langt unna. Livet under regnbueflagget er tydeligvis ikke så tolerant som det ofte hevdes. Budskapet om alle tings likhet, og alle uttrykksformers relative likeverdig, krever nemlig absolutt lydighet. {Men går en fra teori til praksis, virker det som 'noen er likere enn andre' -undertegnedes tilføyelse}. Den som våger å opponere blir fort støtt ut i kulden.

 

Utvalgt og nedskrevet av Asbjørn E. Lund