Er kulturkritikk rasisme .. -eller kultur-imperialisme?
(Gjengitt med tillatelse, etter kap. 10 i Kristen tro og politisk tenkning av Kjell Skartveit)


rasismeEtter 2.verdenskrig skulle man tro de fleste visste hva rasisme er, nemlig rangering av menneskeverdet, etter hvilken rase eller etnisk opprinnelse ett menneske har. Men i løpet av de siste årene, har det uten debatt skjedd en dreining. Vi er ikke lenger så opptatt av mennesker, men av kulturer. Vi kaller det kulturell rasisme. Samtidig opplever vi at begrepet rasisme benyttes politisk blant meningsmotstandere.


I følge de ansvarlig bak begrepet kulturell rasisme, er det rasistisk å anta at individer er bestemt av sin kulturelle bakgrunn. Det oppfattes også som rasisme, dersom noen påstår at at å blande kulturer vil føre til destabilisering og konflikt. Konsekvensen blir at det det er rasistisk å hevde at en religiøs kultur har negative konsekvenser for et samfunn, eller at det finnes normer som er å foretrekke fremfor andre. Det sier seg selv at fra kristent ståsted, er er en slik definisjon vanskelig å akseptere. Å påstå at kristendommen ikke forandrer mennesker til det bedre, blir i strid med Bibelens budskap. Ikke slik at kristne oppfatter seg som bedre mennesker enn andre, som kristne erkjenner vi vår utilstrekkelighet og behov for tilgivelse. Samtidig tror vi at Gud vil gjøre noe med mennesker som tar imot ham son sin Frelser.

Bilde 1. Generalisering -uten unntak


Påstanden om kulturell rasisme måtte først få en akademisk forankring, før det kunne brukes i en politisk sammenheng. I Norge kom denne forankringen med boka, Hva er rasisme? (C.A. Døving og S. Bangstad). Der hevder de at et viktig kjennetegn ved alle former for rasisme, er essensialisering. Det betyr at det finner sted en generalisering i form av at bestemte egenskaper tillegges mennesker, på bakgrunn av sin tilhørighet til en bestemt gruppe. Det andre kjennetegnet er at egenskapene man essensialiserer, gjør gruppen mindreverdig eller farlig. I følge Døving og Bangstad, er det tre prosesser som inngår før vi snakker om rasisme:
1. Å dele inn en befolkning i ulike kategorier, der noen gis essensielle trekk.
2. Å redusere et individs identitet til de gitte negative karaktertrekkene for en kategori.
3. Å bruke de negative karaktertrekkene som argument for underholdning eller diskriminering.


Men har vi glemt at det var kritikk av kulturer som en gang drev oss fremover? Innføringen av kristendom på 1000-tallet, var et eneste stort angrep på en brutal og nådeløs vikinge-kultur. En gammel Etiopia-misjonær fortalte hvordan de innfødte i Etiopia drepte nyfødte barn, om de fikk sine første tenner på feil sted. Årsaken var at de første tennene ble sett som tegn på hvorvidt barnet var besatt av onde ånder. Arbeidet til norsket misjonærer innebar også å endre slike kulturer, ved å omvende de innfødte. "Gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler," sa Jesus Kristus. Ingen kalte det for rasisme eller kultur-imperialisme den gang. Heller ikke da engelskmenn fikk stoppet enkebrenningen i India, ble det kalt kulturell rasisme.


Grunnen til at vi misjonerte var at Gud hadde sagt noe om alle mennesker, og ikke bare oss europeere. Vi forvaltet en moral bygd på sannheten. Vi ønsket også å inkludere andre raser i en kultur som inviterte til et forhold til selve Skaperen. Vi kalte ikke misjonering for rasisme av den ene grunn at vi trodde det var noe som var sant om mennesket, og denne sannheten ga oss rett til å kjempe for menneskets ukrenkelighet. Utfordringen i vår tid, er at denne kampen lett kan sees som fremmedfrykt og rasisme. Man glemmer at det er ideer som er gjenstand for kritikk, og ikke grupper av mennesker. For selv om vi generaliserer om troens betydning, betyr ikke det at vi skal godta det som en unnskyldning for underholdning og diskriminering.


Den engelske statsviteren Samuel Huntington brukte begrepet clash of civilizations, at sivilisasjoner kan kollidere og Muslimermente at slike kollisjoner kan være destruktive. Kristne har imidlertid alltid våget å si at det finnes kulturer som ikke bygger opp, men river ned. Det var ikke bare arbeidsledighet som fikk muslimske terrorister til å drepe jøder og andre uskyldige i Paris for noen år siden, selv om samfunnsvitere hevdet det. Det er terroristers tro som motiverte dem, og det er denne troskulturen vi må advare mot.
Det er interessant hvordan troen på felles moralske standarder i stadig større grad oppfattes som rasisme, og brukes som en politisk motivert hersketeknikk, for det er vel knapt noen virkelighetsforståelse som er mer primitiv enn den som gjør oss alle til resultat av sosio-økonomiske betingelser? Kristendommens Gud søker menneskets kjærlighet, og kjærligheten betinger en fri vilje, både til å erkjenne sin synd men også til å be Gud om tilgivelse for dem. Det er dette gudsbildet som har formet vår kultur, og fikk endog R. Dawkins til å innrømme at "det kan redusere kriminaliteten kraftig."

Bilde 2. Linus kan trekke fram viktige kjennetegn


En av de store paradoksene i vår kultur, er at troen på kulturell rasisme gjør det umulig å ta et oppgjør med den reelle rasismen. Ett eks. var da Solberg-regjeringen la fram en handlingsplan mot antisemittisme i 2016. Som bakgrunnsmateriale hadde regjeringen fått opplysninger om at i visse muslimske land, var andelen som hadde et positivt syn på jøder mindre enn 10%. Men da handlingsplanen mot jødehat kom, var ikke islam nevnt med ett ord. Frykten for å bli anklaget for kulturell rasisme lå nok i bunne, selv om det var tvilsomt om innvandrere fra disse landene la bort sine anti-jødiske sympatier om de kom hit.

jødehat USABilde 3. Jøder ikke velkomne


I europeisk historie har det vært vanlig å hevde en sammenheng mellom det mennesket tror på og hvordan det blir. Apologeten M. Felix skrev i 200 e.Kr: "Man kan ikke erkjenne menneskets vesen, før man omhyggelig har erkjent guddommens vesen." Den kjente sveitsiske teologen E. Brunner har sagt "For hver kultur, for hver historisk epoke, gjelder setningen: Si meg hvilken Gud du tror på, og jeg vil si hvordan det står til med din menneskelighet." Både Felix og Brunner mente at det var mulig å avlede noen menneskelige egenskaper av vårt gudsbilde. I dag står vi i fare for å kalle deres forståelse for kulturell rasisme. Det er dessverre ingen grunn til å anta at vi får et mer inkluderende og tolerant menneskesyn av den grunn.


Stoffutvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund