Drømmen om den livssynsnøytrale staten


Ny bok(Gjengitt med tillatelse, etter kap. 12 i Kristen tro og politisk tenkning, av Kjell Skartveit)
Boka anbefales, spesielt i vår tid, da politikken brer seg utover i ideologiens og religionens sfære. Lar vi ikke kristen tro være styrende da, havner vi fort i opposisjon til troen vi er satt som vitner for.


Idealet for mange er en nøytral stat og et livsynsåpent samfunn. Men hvordan skal norske politikere forene religiøse og politiske retninger som har helt motsatte svar på de mest grunnleggende spørsmål? Og hva slags fellesskap vil det gi oss? Norske politikere synes å nekte å ta religiøse mennesker på alvor. Samtidig er det få som mener at det skal være en kobling mellom stat og religion. Da må en enten mene at det ikke finnes kvalitative forskjeller på religioner, eller at politikere ikke trenger et teologisk fundament for å avgjøre denne type spørsmål. I det første tilfellet inntar man en totalt relativistisk holdning til de spørsmål religionene forholder seg til. (Det andre synet innebærer fort at fornuften gjøres til religionens herre, uten at man kan godtgjøre grunnlaget for fornuft i seg selv -underskrivers tillegg.)
I praksis virker det imidlertid ikke som politikere opptrer som om alt er like gyldig, eller resultat av en tilfeldig utvikling. Kanskje uten å tenke over det, har vi med oss en god del kristen virkelighets-forståelse i vår kulturelle bagasje. Vi liker imidlertid ikke å snakke så mye om det, vi omdøper det gjerne til en humanistisk kulturarv, og velger å tro at alle religiøse ønsker å bli som oss, fordi våre verdier trumfer alt. Samtidig er det klart at noe har erstattet kristendommen som utgangspunkt for vår virkelighetsforståelse. Men hva? Vår kunnskap om andre religioner synes smuldret bort, og vi ser på deres tilhengere som artige sosialantropologiske forskningsobjekter, hvor å misjoner anses som et kulturelt overgrep.


Mangfold-PrideEn stat kan ikke bygges på et mangfold av virkelighetsforståelser, fordi ulike religioner gir motstridende svar på helt grunnleggende spørsmål staten må ta stilling til. Etiske spørsmål som f.eks. abort, kjønn og virkelighetsoppfatning må forankres i en bestemt ideologi/religion. Disse spørsmålene er ikke nøytrale av natur, og kan ikke besvares nøytralt eller vitenskapelig. Da Island ble kristnet forsto hedningene på Island at religionene hadde hver sine bestemte verdensbilder. De valgt godvillig å gi seg under kongen, for å unngå borgerkrig i landet. I Norge i dag, forstår ikke politikerne at vi ikke kan forene radikal kjønnsteoris syn på kjønn og ekteskap med det vi finner i kristendom eller islam. (De som måtte skjønne det, synes å prioritere førstnevntes syn -undertegnedes syn.) Kristendommens syn har vært at vi skal være ydmyke i forhold til oss selv, men være overbevist om at sannheten finnes. Men dette er blitt snudd opp ned på: Ingen får kritisere valgene individet tar, vi er lik guder i egne liv, mens det som burde være utvilsomt, en guddommelig fornuft, betviles. Man vet ikke hva målet er, det eneste som gjelder er at mennesket må finne fram dit selv. Et nytt Utopia er i ferd med å vokse fram, drømmen om et samfunn bygd på verdier uten substans og fundament.


Skal vi få en reell debatt om det livssynsnøytrale samfunnet, må vi først erkjenne at alle tror på noe. Utfordringen er at noen opptrer som vi vet og skjønner alt så mye bedre i dag, og at tilhengere av kristen tro er gått ut på dato. Men moral er ikke tidsavhengig, den er objektiv/dogmatisk. Tror man på en hellig Gud som vil menneskene noe, må denne viljen være den samme i dag som for to tusen år siden. Drømmen om et livssynsnøytralt samfunn, er en utopi, og grunnen er at vi må forkaste troen på grunnlaget for sannhet og godhet, som er Gud. Det finnes ingen nøytral tidsalder, staten opptrer ikke i et etisk vakuum. Den lar seg lede av postmoderne forkynnelse.

 

Statens nye livssyn -ingen privatsak
Politikernes ønske om en livssynsnøytral stat, bør etter hvert avsløres som at denne 'nøytraliteten' i realiteten krever et nytt livssyn. Staten krever nå at barna våre skal oppdras i den rette tro, på samme måte som da kristendommen var samfunnets fundament. Kristendommens rolle ble vurdert, da staten ønsket å fjerne det den oppfattet som (kristen) forkynnelse i norsk skole. Samme høst, 2021, ble såkalt homo/konverterings-terapi diskutert. Det skjedde uten at noen reflekterte over hvordan slike spørsmål er blitt relevante for et lands lovgivende forsamling. Alle partier, med unntak av KrF, gjorde sitt beste for å forsikre at alle har rett til å definere (være) seg selv. Det ble hevdet at det dreide seg om menneskeretter, og om beskyttelse fra individer. Reflektere man over det som ble sagt, forsto man at et nytt livssyn ble favorisert, en ny virkelighetsforståelse. Uenighet var det lite rom for.


Samfunn og sannhetDe andre partiene, enn KrF, var bare opptatt av likhet i seksualitet og kjønn, og hvordan alt annet er krenkende. Hva som skjer med frihet og sannhet, var de øvrige folkevalgte lite interessert i. Det handlet om å fjerne alt forsvar for tradisjonelle normer, som ble sett som problemet. De kunne like gjerne sagt den kristne troen. Normer har et utgangspunkt, og det moralske utgangspunktet for våre tradisjonelle normer, knyttet til kjønn og seksualitet, er kristendommen. Jesus Kristus var ikke opptatt av å tilfredsstille omgivelsene. I motsetning til presteskapet for vår nye religion, inviterte han mennesker til forandring, et hellig forhold og et rent liv, og kall til å tåle også krenkelser, om nødvendig -for hans skyld. Men når målet er et hundre prosent likestilt samfunn, kan man ikke akseptere en tro som hevder det stikk motsatte, at frelsen ligger i å fornekte seg selv og følge Jesus Kristus. Gud tilbyr ikke en slik likhet dagens politikere drømmer om, men han gir oss friheten tilbake. (Hvilken frihet har f.eks. en porno-avhengig? -underskrivers tillegg.)


Dagens utdanning handler i stor grad om frigjøring på to nivåer: Å frigjøre barnas seksuelle instinkter og å frigjøre dem fra tradisjonelle normer, og den religionen som var utgangs-punkt for disse normene. I stedet er de normene som forkynnes i skolen i dag, Freuds teorier om det seksuelle mennesket. Men det er ikke bare menneskets evne til å 'velge eget kjønn' og en liberal samlivsetikk, som forkynnes i den norske skolen. Alle elever skal også, når de går ut av skolen, være overbevist om at det eneste fornuftige å tro, er at universet oppsto uten årsak: Alt ble til av ingenting. Troen på en skaper blir avvist. Av en eller annen grunn, er det lov å forkynne at Gud er død, men ikke at han lever! Dette er årsaken til at Stortinget brukte så mye tid på å diskutere hvordan de kunne endre våre normer og holdninger, og er villig til å vedta lover som regulerer de mest intime forholdene mellom mennesker. Det et følelsene, det psykologiske mennesket som står i sentrum, og da er vi ikke lenger i et klassisk demokrati. Det er et der ondskap er definert som handlinger og uttalelser, som lovgiverne mener er krenkende. Selv det å hindre kjønnsforvirrede ungdommer å ødelegge egen kropp, blir ikke akseptert. Det handler om at hver enkelt definerer sin egen sannhet. (Det kalles bl.a. konverteringsterapi å underbygge noens biologiske kjønn, og kjønnsbekreftende behandling, når kroppens attributter forandres og den livsvarig gjøres avhengig av medisiner. Underskrivers tillegg)


Et livssyn som handler om total likhet i normer, vil kreve total toleranse. For når vi alle er like, må samfunnet, tolerere enhver form for individuell frigjøring, hvor absurd den enn måtte framstå. Noe annet enn å være åpne for alt, er (nemlig) diskriminerende. Oppsummert er dette det moderne, verdslige demokratiet. Staten hevder at den dyrker mangfoldet, men finner liten plass til julegudstjenester og kristent syn på seksualitet, som er forbudt å forkynne i skolen. Forkjemperne dyrker mangfoldet, men statens nye livssyn mangler grunnlag for en felles sannhet å holde seg til. Således kan hevdes at det den fremhever ikke holder mål, fordi det ikke er sant!

Opprøret mot Gud har en pris
Mennesket er selv ansvarlig for sine handlinger, men det kan søke Guds hjelp for å stå i mot fristelser. Selv frister ikke Gud noen. I en verdsliggjort tid synes endog kirken, Den norske, å være mer opptatt av det Bibelen ikke lærer noe om, enn av det grunnleggende i kristendommen. Det politiske lederskapet opptrer som om Gud ikke finnes, og om han finnes, virker det som de mener han ikke har noen relevans for det de gjør. Verdslige politikere har falt for fristelsen, og sagt ja til djevelens tilbud om å regjere over hele jorden. Men hva har de gitt fra seg? Bibelens Gud sier at enten tjener de ham, eller så tjener de den onde makten. Om vi tjener Gud, vet vi det finnes en djevel, men motsatt, om det er djevelen de tjener, så vil vi enten benekte Guds eksistens eller danne seg en Gud i eget bilde. Vi er vitne til et nytt opprør mot Gud, det er en ny virkelighetsoppfatning som avviser troen på det hellige, og som anser etisk relativisme, kaos og uorden som del av det normale, og som gjør krav på å forvalte den 'sanne' lære.

Broen


Kristendommen forteller oss at ondskapen vi ser omkring oss, er et resultat av vi har mistet kontakt med Gud, og hans betydning for samfunnet og den enkelte. Gud lengter etter å gjøre alt godt igjen. (Se evangeliet, Illustrasjon: Bro, Problemet og løsningen) Det budskapet står i kontrast til den etiske relativismen vi er omgitt av. Vi står alle overfor et valg om hva som tjener oss best. Det valget har konsekvenser både for individet og samfunnet, og er grunnen til at Europa vakler i sine grunnvoller.

 


Stoffutvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund