Akademia og sannheten

(Fra kap. 6 i boka 'Normløst'; Transbevegelsen, av Kjell Skartveit)

I akademiske kretser er det et stadig økende press om å opptre politisk korrekt, også med tanke på kjønnsideologien. Beretninger viser et stadig tøffere klima for dem som ønsker å stille avslørende spørsmål. Eks. på at mastergradsoppgaver er blitt nektet (eks. 'transpersoner som ønsker å reversere kjønnsoperasjoner'; fordi emner er for ukorrekte politisk av frykt for at institusjonen skulle komme i et dårlig lys. I Storbritannia har krav om konsensus utviklet seg til samme nivå som i USA. Kjønnsdysfori, f.eks. at en mann 'tror' han er kvinne, blir ikke lenger sett som et mentalt problem.

Leder for Storbritannias kristne legeforening (P. Sanders) sa til avisen Dagen (15.9.2017) at: "Endringen har gått fort, og den er drevet av ideologiske grunner, ikke faglige. Klinikker i Storbritannia blir nedrent av tenåringer som oppfatter seg selv som kjønnsforvirret." Problemet for leger er jo hvorvidt de skal endre kroppen for å tilpasse kjønnsidentiteten gjennom hormoner og inngrep, eller skal de heller hjelpe dem med å finne fred med det de er biologisk sett? Ifølge Sanders har medisinsk litteratur blitt skrevet om som følge av endring i ideologi og terminologi. De mest kvalifiserte fagpersonene ønsker å være anonyme når de bidrar til skrivingen.

Dersom helsepersonell i fare for å miste jobben, dersom de uttaler seg på en måte som transpersoner og deres støttespillere oppfatter som krenkende. Som følge av dette har ca. 100 akademikere i Storbritannia organisert seg for å uttrykke bekymring om lover knyttet til kjønnsidentitet. I oktober 2018 skrev de i The Guardian: "Members of our group have experienced campus protests, calls for dismissals in the press, harassment, foiled plots to bring about dismissal, .. and attempts to censor academic research and publications. Such attacks are out of the line with the ordinary reception of critical ideas in the academy, where it is normally accepted that disagrement is reasonable and even productive."

Man skal ikke ha stor fantasi for å forstå at debattklimaet disse beskriver, er ødeleggende for motivasjonen og viljen til å stille spørsmål ved utviklingen på dette feltet. I teorien har man ytringsfrihet, men de praktiske konsekvensene blir så store at mange ikke orker å argumentere for det man mener er rett.

Professor i psykologi ved universitetet i Toronto, Jordan Peterson er eks. på en person som er blitt møtt med mye anklager om mikroaggresjon og hate-speech. Transpersoner mener at han krenker dem ved ikke å tiltale dem ved det kjønnet de opplever å ha. Selv peker Peterson på at en ideologi som krever kontroll over språket vårt, og dermed avviser ytringsfrihet, er totalitær og må motarbeides. Det har vært nok å vise en YouTube video med ham involvert, for å bli innrapportert til ledelsen ved universitetet. Heldigvis tok vedkommende opp samtalen, og ble en forkjemper for akademisk frihet ved institusjonen. Det har vært eks. på at folk har mistet jobben etter å ha skrevet politisk ukorrekt til venner på FB.

Transbevegelsens kamp handler ikke bare om retten til å definere seg selv, den dreier seg i like stor grad om å tvinge omgivelsene til å akseptere sin virkelighetsforståelse. Ideologien til den skeive ideologien kan gi seg merkelige utslag. Eks. på anmeldelser av personer for å ha benyttet feil pronomen, og politiet pålegges å prioritere slike saker. En kan forstå at de synes det kan være smertefullt å bli tiltalt med 'feil' pronomen, men er det en menneskerett ikke noensinne å bli såret? Et annet eks. var der ei jente følte kjønnsforvirring, noe moren mente skyldtes mobbing. En skolepsykolog anbefalte etter én times samtale jenta å starte hormonbehandling. Det skjedde uten foreldrenes vitende, men da moren fikk vite om det og prøvde få henne til alternativ behandling, kjempet skolen lenge mot. Etter hjelp fra en uavhengig sosialarbeidere, ga skolen til slutt etter, og datteren fikk behandling som ei jente.

I Norge ble det voldsomme reaksjoner da Nasjonal Behandlingstjeneste for TransSeksuelle (NBTS) på Rikshospitalet uttrykte bekymring i en kronikk i Aftenposten våren 2018. Der uttrykte de uro over økningen av unge som ønsket å skifte kjønn. De fortalte om ungdom som søkte lavterskeltilbud, sexologer og private klinikker. Da de 'fryktet overbehandling av nasjonens døtre', følte mange seg krenket og flere tok til orde for å oppheve monopolet til NBTS. I dette klimaet spurte fagpersonene på Rikshospitalet det uunngåelige spørsmålet: 'Hva om dette er forbigående'? I Sverige kjenner man tilfeller der personer senere har angret og tatt sitt liv. Der ble det advart om at "vi inom bara några år betraktar det här som en nasjonal skandal av Machiarini-format."

I Norge er det nå nesten ikke lov å stille slike spørsmål eller påstander. Det skyldes bl. a. at WHO i mai 2018 avdiagnostiserte transseksualisme som psykisk diagnose. Det var en seier for FRI som mente de omfattende psykiske utredningen ved Rikshospitalet var overdrevne og unødvendige. Det kommer også av at vi har vedtatt dualismen som grunnlag for vår lovgivning. Det innebærer at folk 'er det kjønnet de bestemmer seg for.' At det finner sted en voldsom økning i slike tilfeller, er således ikke noe å bekymre seg for, ifølge dette synet.

I tillegg til at kritikk av transpersoner kan oppfattes som krenkende, inntar transbevegelsen en autoritær holdning overfor meningsmotstandere. Det bli da ekstra problematisk med de mange paradoksene som transbevegelsen rommer. På den ene siden sier de at individets forståelse av seg selv er noe annet enn selve kroppen. På den andre siden omfavner de en materiell tilnærming til verden, der kroppen betyr alt. På den ene siden hevder de at kjønnsidentitet er en ren sosial konstruksjon, og på den andre skal det være mulig å bli fanget i feil kropp. At en radikal kjønnsteori som legger stor vekt på kjønnets manglende betydning, så iherdig forsvarer en transbevegelse som hevder det stikk motsatte, er og forblir et tankekors. Transbevegelsen synes å være en bevegelse som vil at omgivelsene skal akseptere alle deres krav, men selv ikke kan akseptere hverken logikk eller motstand.

Én av de få akademikerne i Norge som har advart mot faren som radikal kjønnsteori betyr for akademisk frihet, er professor B. Oftestad. Han hevdet at fagfolk og forskere raskt ble støttespillere for den seksuelle revolusjonen, ikke fordi den var vitenskapelig fundert, men fordi den var tilpasset tidens ideologiske krav. Skeiv teori møter liten eller ingen motstand i dagens akademia. Under PRIDE-dagene i 2018, heiste f.eks. NTNU regnbueflagget. Oftestad skrev i et innlegg på Verdidebatt hva det handlet om: "I dag betyr 'fri forskning' frihet til å utøve kritikk mot synsmåter og vurderinger som har tradisjonen på sin side. Aktuell samfunnskritikk som ikke godtar slike anti-konservative føringer, vil vanskelig kunne få støtte som utgangspunkt for forskning. En noe vag og lite teoretisk utviklet ideologi som går under samlebetegnelsen 'politisk korrekthet', styrer forskningspolitikken og dominerer akademia. Visse temaer er da tabubelagte, mens andre har en særlig verdi."

Han la videre til: "Om man vil reise en ny teologisk høyskole eller fakultet, vil man raskt måtte bøye seg for gitte ideologiske krav.F.o.f. likhetskravet og det politiske lojalitetskrav overfor vårt samfunnssystem. Det innebærer at institusjonen må slutte seg til, i hvert fall ikke avvise homofilt samliv. Innfrir man ikke det kravet kan man skyte en hvit pil etter eksamensrett, forskningsmidler og faglig integrasjon i akademia. Visse kretser og miljøer er genuint opptatt av trusselen fra 'det totalitære demokrati'. Temaet burde engasjere langt flere." Den seksuelle revolusjonen har ført til at krav om politisk konsensus og akademisk lojalitet få trodde var mulig i 2008. Kostnaden ved å stå mot disse kreftene kan bli svært store. Karrierer kan gå tapt og faglig anerkjennelse henge i en tynn tråd, og det gjelder i hele den vestlige verden.

Undertegnede kan fra annen sammenheng føye til: Dersom det å finne sannheten er et overordnet mål for vitenskapen, bør ikke frykt for hva som er politisk ukorrekt stå i veien for at sannheten blir avdekket. Om en bruker empiriske (eksperimentelle) metoder, behøver ikke det bety at alt i naturen kan forklares ved naturlige årsaker. Det er fare for at sannheten holdes nede i lukkede kausale systemer.

Filosof A. Plantinga hevdet: "Om du ekskluderer det overnaturlige fra vitenskap, så hvis noe i verden har en overnaturlig årsak, slik mesteparten av verdens befolkning tror, vil en ikke være i stand til å nå fram til den sannheten på vitenskapelig vis. Å følge metodologisk naturalisme handicapper på det viset vitenskapen fra å nå fram til hva som ville være en enormt viktig sannhet om verden. Som en følge av en slik forutsetning kan selv den beste (naturalistiske) vitenskap ende opp med konklusjoner som ikke holder mål."

I deler av radikal kjønnsteori, synes holdningen være at det ikke lenger finnes en Sannhet, men at den enkelte bestemmer hva som er sant for seg. Men da burde man i så fall erkjenne at naturalismen, som på forhånd utelukker noe guddommelig, like lite er en nøytral posisjon som det å være åpen for at slikt finnes. Om ikke, så synes det eneste absoluttet være hva som gjelder subjektivt for den enkelte. Slik kan ikke samfunn bygges!