Favne korset og hellige hverdagen

(fra økumenisk symposium på MF 4.nov; VL 15.nov; E. Rimehaug)

En Gud som lider er kjernen i den kristne troJesu lidelse

Luk. 9,23: Så sa han til alle: "Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg."

En Gud som lider. Det har alltid vært vanskelig å godta, selv for den første kirken. Men kjernen i kristentroen er en Gud som lider og dør på korset, og gjennom det vinner oppstandelse og nytt liv. Derfor må kristne være korsbærere om det kreves, i etterfølgelsen av Ham.

Luthersk korsteologi

Jesus liderMaria-Jesu mor kom fra lave sosiale kår, og ble betraktet som stakkarslig og foraktet. Men Guds øye ser i det dype. Maria blir utvalgt til å føde Kristus. Gud snur opp ned på menneskers måte å tenke på. Det kan være vanskelig å ta inn over seg. Noen hver kan stusse over at Gud trer fram i svakhet og at Han velger den unge, usikre uten posisjon til å utføre avgjørende oppdrag. Det er velkjent at Romerbrevet betød mye for Luthers kristendomsforståelse. Torleiv Austad (tidl. MF-lærer) mener at Korinterbrevene har vel så stor betydning. Han trakk fram Heidelberg-tesene om nåden og den frie viljen. Luther spør der hvordan vi kan få innsyn i Guds vesen. Et stykke på vei kan vi ane Ham i det skapte og i våre moralske fornemmelser. Men det er gjennom lidelse og kors vi kjenner hvem Han er. " Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er." (Joh. 1,18)

Guds svakhet

"For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene." (1. Kor. 1,25)

Luther brukte uttrykket "Guds bakre vesen." Det bygger på fortellingen i Bibelen om Moses som ba om å få se Gud. Han fikk se Guds herlighet, bakfra. For Luther betyr det å se Gud gjennom fornedrelse. I følge ham er dette hva vi ser på korset. Der viser Gud sin svakhet og dårskap. Vi kan ikke se Gud gjennom menneskelig klokskap. Vi kan ikke kjenne Gud i hans herlighet, om vi ikke kjenner Ham gjennom hans fornedrelse. Paulus taler i Korinterbrevet om de Gud har utvalgt seg. Dette kolliderer med sterke krefter i vår kultur. Er anfektelsen ved at Gud er nær ved lidelse og kors blitt borte i dagens forkynnelse? Legges det for mye vekt på Jesus som samfunnskritiker, som helt og forbilde?

Jesu lidelseAustad så dette som utslag av det han kalte "herlighetens teologi": Den som vil se Gud ansikt til ansikt. Den foretrekker gjerninger framfor lidelse, herlighet framfor kors, styrke framfor svakhet, det gode framfor det onde, kunnskap foran dårskap. Luther er så skarp at han sier: De som ser bort fra den korsfestede, er fiender av Kristi kors. Det treffer en teologi som regner med at Gud lar seg kjenne i jubel og glede, uten å gå veien om den korsfestede.

Anfektelse

En blir ikke oppblåst av gode gjerninger, om en på forhånd er tilintetgjort gjennom lidelse, mener Austad. Det fører over til et annet sentralt begrep i luthersk teologi: anfektelse. "Anfechtung" er en oversettelse av gresk "temptatio", som betyr smertefull prøvelse og fristelse. Det er den smertefulle prøvelsen og striden som angriper gudstroen. Dermed rammer den desto hardere. Denne erfaringen kommer ikke mindre til syne i Jesus ord på korset. - Dette er det mest uforståelige: Hvordan kan det ha seg at en kjærlig far kan forlate sin Sønn i hans tyngste stund? Men slik kan Gud også oppfattes av mennesker: Som fraværende, taus, som en som ikke bryr seg.

Samtidig ligger det en strime av håp i at Jesu klagerop rettes til Gud. Klagen har adresse. Det er ikke en klage ut i løse luften. I sin største fortvilelse sier han: "Min Gud". Og hans siste ord var en overgivelse i sin Fars hender. - Anfektelsen kan ikke overvinnes. Det er en tvetydighet vi må leve med, men som likevel er styrken og håpet i troen. Spenningen mellom den skjulte og den åpenbarte Gud. På korset kjemper Gud mot Gud, sier Luther. Den skjulte Gud er den nådige Gud. Det skaper anfektelse. Det er et kors vi må bære, sa Austad.

Kristus-mystikk

1. Tess 4,14: "For om Jesus døde og sto opp, og det tror vi, så skal Gud også ved Jesus føre dem som er sovnet inn, sammen med ham."

Jesu lidelse på korset er også innfallsporten til Kristus - mystikken -og det var tema for Joacim Grün. - Jesus gav sitt liv på korset og fikk det tilbake i oppstandelsen. Fordi vi lever i Ham, blir vi delaktige i Hans liv. Korset og oppstandelsen er vårt dagligliv. Dette er Kristus-mystikken.

Kom dere som streverJesu ord om å ta sitt kors opp og følge Ham, er en tanke som er unik i forhold til den samtidige jødedommen. Paulus sier vi blir korsfestet med Kristus. Det er et uttrykk som ellers ikke finnes i antikken, poengterer Grün. - Det som skjedde på korset, blir tilgjengelig for oss gjennom Ånden. Han gjør oss samtidig med Kristus. Det er da vi kan bli korsbærere i hverdagen. Men Grün poengterer at det er forskjell på å bære vårt eget kors og Kristi kors. Først må vi bevege oss inn til Kristi kors,. Jesus oppfordrer dem som har tungt å bære til å komme til Ham. Om vi i egen anstrengelse, ved hjelp av vårt overjeg bærer mitt kors - gjør det meg hard. Vi bærer så mange kors alene. Det er forskjell på å rope til Gud i sin nød og bringe nøden inn i korsfellesskapet. Det som forandrer er når vi slipper Gud inn i våre lidelser. Når vi ikke bærer alene. Når vi åpner vårt indre rom for hans kors, da reises vi opp til å ta korset på oss.

Mystisk teologi

Når Gud tar gavene fra oss, er det fordi Han vil lære oss å skjelne mellom Gud og hans gaver, sa Grün. Han viste til innledingen av Jobs bok - der Satan sier at Job tjener Gud bare fordi Gud hadde gitt ham så mange gaver. - Dette er dårskapens hemmelighet at når Gud tar noe fra oss, gir han mer seg selv. . Grün mente vi må få den mystiske teologi tilbake. Den var ikke så ukjent for Luther. - Som Luther sier: "Jeg er blitt til doeden for selvlivetintet, og vet ikke hvordan. Jeg er i mørke og kan ikke lenger se. Bare i tro, håp og kjærlighet lever jeg fortsatt. En slik veiledning kaller mystikerne blant våre teologer 'å skride inn i mørke' og 'overskride væren og ikke-væren'.

Korsmystikken er ikke så mystisk at den ikke har sine praktiske og konkrete sider, og Grün ga en kortfattet undervisning i veien til enhet med Kristus, det som kalles mortificato, eller å la selvlivet dø. For det første bør vi med Luther være opptatt av hvordan vi kan slippe fri fra den trælbundne vilje vi eier. Også vi er kalt til å si med Maria: "Din vilje skje!"

Indifferens

Det andre er det åndelige gjennombrudd som er så typisk i mystikken: Å lære seg indifferens. Det vil si å kunne si ja til fattigdom eller rikdom, helse eller sykdom. Ignatius Loyola sier at det er forutsetningen for å ta frie valg. "Hvis det er noe jeg absolutt vil, har jeg ikke noe fritt valg". For det tredje er veien til Kristus-fellesskapet å arbeide med våre tilbøyeligheter, de som ørkenfedrene kalte dødssyndene. Det dreier seg ikke om synd i betydningen umoralske handlinger. Det handler om å ta tanker til fange før de blir holdninger.

Endelig handler det om å forenes med den forlatte Kristus. Når vi tar våre egne forlatthetserfaringer inn i Jesu erfaring. -Når vi sier ja til en smerte, kan den bli til kjærlighet. Det går en vei fra smerten til gleden, sa Grün.

martyrerMartyriet

Fellesskap med Kristus i lidelse, kommer mest dramatisk til uttrykk i martyriet. Det var oldtidens erfaring, men det er også en erfaring som er aktuell i dag. Fader Marius Teican i den ortodokse kirke fortalte om det kommunistiske styret i Romania der mange kristne ble fengslet. Sult, kulde, vold og fornedrelse var virkemidlene de kommunistiske fangevokterne brukte for å bryte ned de kristne fangene. -Men fengselet kan ikke fange evigheten. De kristne var fanger, men de var frie. Sjelen kunne ikke holdes fanget. Det var denne virkeligheten som vaktene ikke kunne fatte, som ga fangene liv. Midt i et miljø der det ble snakket om at Gud ikke eksisterte kjente de Guds nærvær, sa fader Teican. En av fangene hadde uttrykt: "Av alle mine tårer i fengselet, var de fleste av glede." Han beskrev hvordan Guds nærvær ble holdt levende gjennom individuell og felles bønn, liturgi og skriftemål. Selv om fangevokterne prøvde å hindre det, fant de kreative metoder for å holde fast på nådemidlene. Messen ble f.eks. feiret om natten, gjerne med en fanges brystkasse som alter. Flere beskrev tiden i fengselet som sitt livs lykkeligste øyeblikk, der de opplevde Guds nærhet mer intenst enn noensinne, sa fader Teican.

hvetekornet doerKanskje korsets kraft kan samles best i denne replikken en av de rumenske kristne ga til fangevokteren før han skulle henrettes: "Ditt våpen er å drepe, mitt våpen er å dø."

 

Omgjort til .htm-format ved Asbjørn E. Lund