Hvorfor Fossiler ikke kan vise til darwinistisk evolusjon
(Oversatt fra: http://www.evolutionnews.org/2016/07/why_fossils_can102974.html )
Av William A. Dembski og Jonathan Wells 6 juli 2016


Red.anm: William Dembski og Jonathan Wells, ledende figurer i intelligent design bevegelsen, er medforfattere av boka: 'The Design of Life: Discovering Signs of Intelligence in Biological Systems'. Opprinnelig utgitt av the Foundation for Thought and Ethics, utforsker dette banebrytende arbeid noen av de viktigste argumentene for intelligent design i biologi. For å feire lanseringen av stiftelsen for ' Foundation for Thought & Ethics Books' som et avtrykk fra Discovery Institute Press, har vi publisert utdrag fra boka her på 'Evolution News'.


Overgangen fra reptiler til pattedyr via pattedyrliknende krypdyr regnes av mange evolusjonære teoretikere som det beste eksemplet på en evolusjonær avstamning i fossilene. Det finnes imidlertid tre fundamentale problemer med dette og alle andre eksempler på å dedusere darwinistisk utvikling på grunnlag av fossile bevis. Den første er at enhver bestemt hypotese må bruke de fossile data selektivt; den andre er at likheter i fossil eller levende organismer kanskje ikke skyldes felles opphav; og den tredje er at fossiler, i prinsippet, ikke kan etablere biologiske forhold.


1) Selektiv bruk av fossile bevis. Som i tilfellet med therapsider, fossiler som er mer pattedyr-lignende kan inntreffe tidligere i fossilene, enn fossiler som er mindre pattedyr-lignende. Likevel, for å spore en evolusjons-avstamning på grunnlag av fossiler, kreves at therapsider strukturelt mer lik pattedyr kommer inn i om livets historie senere enn de som er strukturelt mindre like. Evolusjon trenger, tross alt, å følge tidens pil og kan ikke ha avkom som gir opphav til foreldre.

Bilde 1. Tankekart: Fossiler


Et lignende problem oppstår med geografiske mismatcher, hvor fossile organismer som angivelig er ved siden av hverandre, i en strukturell progresjon, er vidt adskilt geografisk. Dersom den geografiske avstanden er for stor, hvordan kan en organisme være opphav til den andre? Reproduksjon krever, tross alt, nærhet - foreldre kan ikke føde avkom på den andre siden av kloden.
Problemet med tidsmessige og geografiske uoverensstemmelser er utbredt. Den darwinistisk måte rundt dette problemet, er å anta at organismer som synes å gå inn i fossilene for sent eller for langt unna, faktisk kom inn tidligere eller tettere sammen. Men slike forutsetninger er helt ad hoc, og ignorere det aktuelle fossile beviset.


Dette illustrerer et større problem - det forskere kaller “å plukke ut godbitene” (cherry-picking). Gitt et tilstrekkelig stort datasett, er det mulig å finne fremtredende mønstre, rett og slett ved å prøve ut tilstrekkelig antall ulike måter å kombinere elementer av data på. Mange strukturelle progresjoner som finnes i fossilene, er ikke annet enn "godbitene" - med andre ord, de er statistiske gjenstander som resulterer av å prøve ut nok forskjellige måter å kombinere fossile data. Selve mengden av fossile data er enorm. Bare ved å kombinere og rekombinere disse dataene på nok ulike måter, og ved å delta i tilstrekkelig mange forskjellige funksjoner av strukturell likhet, er det mulig å generere rimelig lange fossilt progresjoner arrangert ut fra strukturell likhet.

Bilde 2. Å plukke ut godbitene (cherry picking)


To kjente resultater fra statistikk gir opphav til 'godbit' feilslutningen. Den ene er fødselsdags-paradokset. Selv om det er 365 dager i året, tar det bare 23 personer, valgt tilfeldig, for at det er større sjanse for at minst to av dem har bursdag på samme dag. (1) Det er fordi at for å beregne sannsynligheten for en felles bursdag, må vi ta høyde for alle mulige måter å kombinere disse 23 personer. Som det viser seg, er det 253 kombinasjoner, og dermed 253 måter som to av dem kan dele en bursdag (Test selv med nChr(23,2) -her, det er derfor mer sannsynlig enn ikke, at 23 mennesker deler en bursdag). På grunn av bursdags-paradokset, gir fossilene lett fossiler som samsvarer med en gitt likhets egenskap, helt utenom noen underliggende årsak.


Den andre resultatet fra statistikk, som gir opphav til cherry-picking feilslutningen, er 'ut av kontekst' (file-drawer) effekten. Tenk deg at du hevder at en mynt du kaster, er 'fikset' (biased) fordi du nettopp nå snurret den ti ganger, og hver gang kom det opp kron. Graden du har rett i å hevde at mynten er fikset, vil avhenge av urapportert antall ganger du snurret mynten før du faktisk rapporterer ti kron på rad. 'Ut av kontekst-fellen' gjelder de mislykkede studier som går urapporterte og vansmekter i en forskers fil-skuff (file-drawer effect). (2) Jo større fil-skuff, jo større antall mislykkede studier som forble urapporterte, og dermed er en eventuell rapport om suksess mindre overbevisende. Selv med en rettferdig mynt, etter noen tusen knips, er man nesten sikret å kaste ti kron på rad. Dermed, hvis din 'fil-skuff' inneholder tusenvis av urapporterte mynt kast, kan ikke de ti hoder du rapporterer på rad, bekrefte at mynten er falsk.
På samme måte for hver "vellykket" strukturell progresjon i fossilene (som reptil-til-pattedyr progresjon), det er alt for mange "mislykkede", beleilig urapporterte som vansmekter i evolusjonsbiologiens "fil-skuffer." Evolusjonsbiologiens mislykkede forsøk på å finne slike fossile progresjoner, er enormt mange. For eksempel, er der progresjoner basert på strukturell likhet som kobler ulike dyre-rekke progresjoner som burde være der, hvis evolusjonsteorien er riktig. Til tross for en massiv jakt etter fossiler av paleontologer og evolusjonære biologer, er ingen slike progresjoner kjent. Følgelig er det all grunn til å være skeptisk til å bruke "vellykkede" fossile progresjoner, for å slutte til evolusjonære linjer.


2) Likhet trenger ikke skyldes felles opphav. I evolusjonsteorien, refererer konvergens til opprinnelsen av identiske eller svært like strukturer gjennom uavhengige evolusjonære veier, i stedet for arv fra en felles stamfar. Darwins teori tilordner konvergens til lignende miljøer, som gjelder tilsvarende seleksjonstrykk, og dermed produserer lignende strukturer.

Bilde 3. Kan være flere årsaker


Denne forklaringen er usannsynlig, fordi det er ingen grunn til å tro at Darwins opportunistiske mekanisme har den fine evne til å produsere nesten identiske komplekse strukturer, i løsrevne årsaks-miljøer. Likevel har organismer mange lignende funksjoner, som ikke antas å oppstå fra en felles stamfar. Konvergens er et utbredt faktum. Som et resultat, selv om Darwins teori var sann, kan man aldri være sikker på om lignende funksjoner, som deles av to fossiler, er resultat av konvergens -eller fra felles opphav. Hvis lignende strukturer kan utvikle seg, og gjen-utvikle seg gjentatte ganger, da kan ikke fossiler skille konvergens fra felles opphav, og sporing av evolusjonære linjer i fossilene blir umulig.


Faktisk kan likheter ikke være på grunn av darwinistisk evolusjon i det hele tatt. I en bok fra 1990, ment å imøtegå kritikerne av darwinistisk evolusjon, brukte biolog Tim Berra bilder av ulike modeller av Corvette biler, for å illustrere hvordan fossilene gir bevis for 'nedstigning med modifikasjon'. "Hvis du sammenligner en 1953 og en 1954 Corvette, side ved side," skrev han, "og deretter en 1954 og en 1955 modell, og så videre, er nedstigningen med endring overveldende åpenbare." (3) Men biler er designet, og stammer ikke fra andre biler. Berra beviste faktisk det motsatte av hva han mente, nemlig at en rekke likheter kan være et produkt av intelligent design, snarere enn av darwinistisk evolusjon.


Saken for darwinistisk evolusjon ville bli kraftig styrket dersom forskerne kunne demonstrere (snarere enn bare hentyde) en plausibel mekanisme for å produsere makroevolusjon. Men de har ikke vært i stand til å gjøre det. Selv om vi antar at en strukturell progresjon, som therapsid til pattedyr sekvens, er en evolusjonær avstamning, gjenstår det faktum at vi vet ikke om noen materiell mekanisme, som er i stand til å produsere den. Man kan sikkert fortelle en historie om hvordan en darwinistisk mekanisme kan ha forårsaket progresjonen, men det er alt det ville være, -en fantasifull historie.
Ta utviklingen av et pattedyrs øre fra krypdyr-kjeven. Hvordan eksakt "vandret" disse to knokler fra krypdyrets kjeve, til pattedyrets øre? Ordet "migrere" i denne sammenheng, er tomt for vitenskapelig innhold. Hvilke genetiske endringer og seleksjonstrykk var faktisk operative, og hvordan, spesielt, har de brakt til veie den evolusjonære 'stien' i spørsmålet? Ingen slike detaljer er kjent. Likevel, uten slike detaljer, er det ingen måte å vurdere om den darwinistiske mekanisme selv var i stand til, mye mindre ansvarlig for, utvikling av pattedyrets øre.

Bilde 4. Fossil utstilling Royal Ontario Museum, by Daderot [CC0 or CC0], via Wikimedia Commons


Kanskje en tilstrekkelig dyktig designende intelligens kan endre krypdyr-kjeven til pattedyr- øret. Men en intelligent guidet prosess, ville ikke være darwinistisk.


3) Fossiler kan, i prinsippet ikke, etablere biologiske relasjoner. Tenk å finne to skjeletter på samme sted, et tilsynelatende om lag tretti år eldre enn den andre. Var den eldre personen den foreldre til den yngre? Bare ved å se på skjeletter, kan man ikke si det. Uten uavhengige bevis (f.eks genealogi, dentalt, eller molekylært), er det umulig å svare på spørsmålet. Men i dette tilfellet er det snakk om to skjelett fra samme art som bare er en generasjon fra hverandre. Det følger at selv om vi hadde et fossil som representerer hver generasjon, og alle tenkelige mellomledd mellom, f.eks. reptiler og pattedyr, hvis det var noen manglende linker overhodet, vil det fortsatt være umulig i prinsippet å etablere stamfar-avkom relasjoner.


I 1978 skrev fossil-ekspert Gareth Nelson, ved 'American Museum of Natural History i New York': “Ideen om at man kan gå til fossilene, og forvente å empirisk gjenopprette en stamfar-avkom sekvens, det være seg av arter, slekter, familier, eller hva det måtte være, har vært, og fortsetter å være, en skadelig illusjon." (4)

Bilde 5. Trenger ikke være i slekt -om en ligner


Henry Gee, en vitenskap forfatter for Nature, tviler ikke darwinistisk evolusjon, men han innrømmer også at vi ikke kan slutte 'nedstigning med modifikasjon' fra fossiler. " Intet fossil er gravlagt med fødselsattest," skrev han i 1999. "Det, og knapphet på fossiler, betyr at det er praktisk talt umulig å knytte fossiler i kjeder av årsak og virkning på noen gyldig måte." Ifølge Gee, kaller vi nye fossile funn manglende ledd "som om kjeden av herkomst og nedstigning var et virkelig objekt for vår ettertanke, og ikke hva det egentlig er: en helt menneskelig oppfinnelse skapt i ettertid, formet for å være i samsvar med menneske fordommer. " Han konkluderte: "Å ta en linje av fossiler og hevde at de representerer en avstamning, er ikke en vitenskapelig hypotese som kan testes, men en påstand som bærer samme gyldighet som en godnatthistorie - morsomt, kanskje til og med lærerik, men ikke vitenskapelig. " (5)


Kort sagt, fossiler kan ikke demonstrere darwinistisk evolusjon.

 

Referanser:


(1) William Feller, En introduksjon til sannsynlighetsteori og applikasjoner, 3rd ed., Vol. 1 (New York: Wiley, 1968), 33.
(2) S. Iyengar og J. Greenhouse, "utvalg modeller og fil skuff Problem (med diskusjon)," Statistical Science 3 (1988): 109-135.
(3) Tim Berra, evolusjon og myten om Kreasjonisme (Stanford, California .: Stanford University Press, 1990), 117-119.
(4) Fra en presentasjon av Gareth Nelson i 1969 til American Museum of Natural History, sitert i David M. Williams og Malte C. ebach, "The Reform av Palaeontology og Rise of Biogeografi - 25 år etter 'ontogeny, Fylogeni , Palaeontology og biogenetisk lov "(Nelson, 1978)," Journal of Biogeografi 31 (2004): 709.
(5) Henry Gee, In Search of Deep Tid (New York: Free Press, 1999), 23, 32, 116-117.

 

Utvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund