Fossiler misbrukes til å spore evolusjonære linjer

(Fra boka 'The Design of Life' kap 3.9; av W. Dembski og J. Wells)

Det er tre fundamentale problemer knyttet til det å benytte fossiler til å slutte til neo-darwinistisk evolusjon. Det første er at enhver spesifikk hypotese må benytte fossildata selektivt. Den andre at likheter i fossiler ikke trenger å skyldes felles avstamning, og den tredje at fossiler i prinsippet ikke kan etablere biologiske relasjoner.

Bilde 1. Tre mulige tankefeller

1. Å benytte fossil-bevis selektivt
For å spore en evolusjonær linje, f.eks. fram til pattedyr, krever at therapsider strukturelt mer like pattedyr kommer senere inn i livets historie, enn de som er mindre like. Tross alt trenger evolusjonsteorien å følge tidens forløp (avkom gir ikke opphav til foreldre). Et lignende problem oppstår med geografiske mismatcher, der fossiler som antas å være tett på hverandre i strukturell progresjon er vidt separerte geografisk. Om den geografiske spredning er for stor, hvordan kan reproduksjon forekomme? Standard neo-darwinistisk vei rundt problemet er å anta at organismer som kom for sent inn i fossilregisteret faktisk kom tidligere, og om de er for fjerne -at de faktisk var nærmere hverandre. Men dette er ad-hoc løsninger og ignorerer faktisk fossilregister.

Dette illustrerer et større problem som vitenskapsfolk kaller 'cherry-picking'. Gitt et tilstrekkelig stort datasett, er det mulig å finne framtredende mønstre ved å prøve ut tilstrekkelig antall ulike måter å kombinere data på. Mange strukturelle progresjoner i fossilregisteret er ikke annet enn 'cherry-picking' m.a.o. De er statistiske kjennetegn som resulterer i å prøve ut mange nok ulike måter å kombinere fossile data. Bare ved å kombinere og rekombinere fossile data på tilstrekkelig antall måter og se etter tilstrekkelig antall trekk på strukturelle likheter, er det mulig å generere rimelig lange fossile progresjoner, arrangert ut fra strukturelle likheter.

To velkjente resultater fra statistikk gir opphav til tankefellen 'cherry-picking'. Den første er bursdags-paradokset: Selv om det er 365 dager i ett år, trengs det bare 23 tilfeldige mennesker for at det skal være mer enn 50/50-sjanse for at minst to har bursdag på samme dato. Det er forat når en skal beregne sannsynligheten for en delt bursdag, må vi ta hensyn til alle mulige kombinasjoner/måter å sette sammen disse 23 stk. parvis. Det viser seg at det er 253 (23 nchr 2 -ikke ordnede/uten tilbakelegging) måter å gjøre dette på. Dette fenomenet er en underliggende årsak til at fossilregisteret inneholder fossiler som matcher på et gitt likhetstrekk, helt uavhengig av underliggende årsaker.

Bilde 2. Plutselig opprinnelse til fossiler

Det andre resultat fra statistikken som gir opphav til 'cherry-picking' fellen, er den såkalte 'fil-skuff' effekten. Anta at du hevder at en mynt du kaster er 'asymmetrisk' fordi du nå nylig kastet den ti ganger og hver gang ble det kron. I hvilken grad du har rett i dette, avhenger av antall ganger du kastet mynten uten å rapporterer noen form for avvik. 'Fil-skuff' effekten henviser til de 'ikke-suksessrike' resultatene som går urapportert i forskerens 'fil-skuff'. (39) Desto større fil-skuff, (jo flere forsøk som havnet urapportert, jo mindre 'tvingende' er evt. 'suksess'-rapporter. Selv med en helt symmetrisk mynt, etter noen få tusen mynt-kast, er en nærmest garantert i å kaste til kron på rad. Således dersom filskuffen inneholder tusener av ikke-rapporterte mynt-kast (uten ti kron på rad), så kan ikke funnet av ti slike resultater, bevise at mynten er asymmetrisk.

På lignende måte: for hver 'suksessfull' overgang i fossilregisteret (f.eks. krypdyr til pattedyr progresjon), så er det alt for mange ikke-suksessfylte, som passende er ikke-rapportert og hviler i forskernes skuffer. Og det er et stort antall slike i evolusjonære fil-skuffer. Men hvor er progresjonslinjen basert på strukturelle likheter som forbinder de ulike dyre-rekkene? Til tross for massivt søk i fossilregisteret fra paleontologer og evolusjons-biologer, så er ingen slik funnet. Følgelig er det grunn til å være mistenksom over å benytte 'suksessrike' fossil-progresjoner for å slutte til evolusjonære avstamnings-linjer.

Bilde 3. På tide å emigrere?

2. Likhet trenger ikke å skyldes felles avstamning
I evolusjonsteorien refererer konvergens til opprinnelsen av identiske eller høyst lignende strukturer gjennom uavhengige evolusjonære stier, heller enn arv fra en felles stamfar. Som eks. kan nevnes 'tommelen' til kjempepandaen og den røde pandaen, der trenden blant evolusjonsforskere nå er å hevde at de to ble til uavhengig av hverandre. Denne forklaringen er usannsynlig, fordi det er ikke grunnlag for å hevde at Darwins mekanisme har den fininnstilte evnen til å produsere bokstavelig talt like trekk, helt uavhengig av hverandre. Konvergens er vidt utbredt (eks. flyve-evne hos ulike dyr, ekko-lokalisering etc.) i følge evolusjonister, og selv om neo-darwinismen hadde rett, ville det ikke være mulig å skjelne ut fra fossiler hvorvidt likheter skyldtes konvergens eller felles avstamning. Det blir umulig å spore evolusjonære avstamningslinjer i fossilregisteret, dersom lignende strukturer kan utvikle seg og gjen-utvikle seg gjentatte antall ganger. Likheter trenger ikke skyldes noe-darwinistisk evolusjon i det hele.

Saken for neo-darwinistisk evolusjon ville bli mye styrket, dersom vitenskapsfolk kunne demonstrere, fremfor bare å 'veive fram' troverdige mekanismer for å produsere makro-evolusjon. Selv om en skulle anta at det er riktig at en strukturell progresjon, f.eks. fra therapsid til pattedyr, så gjenstår faktum at vi ikke kjenner noen naturlig mekanisme som er i stand til å produsere den. For å være sikker, kan en fortelle historie om hvordan en darwinistisk-mekanisme kan ha forårsaket progresjonen. Men en fantasifull fortelling gjelder vel ikke som vitenskap? Ta eks. med at ben migrerer fra krypdyrs kjeve til pattedyrs øre. Hvilke genetiske endringer og seleksjonspress var virksomme, og hvordan spesifikt frembragte de den evolusjonære utviklingsstien det er snakk om? Ingen slike detaljer er kjente. Uten slik informasjon er det ingen måte å fastslå hvorvidt darwinistiske utviklings-mekanismer var i stand til, enn si ansvarlige for å utvikle øret hos pattedyr.
Kanskje en tilstrekkelig kyndig designende intelligens kunne endre krypdyr-kjeven til et pattedyrs øre. Men en intelligent styrt prosess ville ikke være darwinistisk.

3. Fossiler kan ikke i prinsippet etablere relasjoner mellom foreldre-etterkommere.
Forestill deg at du finner to menneskelige skjeletter på samme sted, ett tilsynelatende 30 år eldre enn det andre. Var det eldste individet foreldre til yngre? Vi kan ikke hevde det, bare ved å se på skjelettene. Uten uavhengig bevis (genealogisk, tannbevis eller molekylært) er det umulig å besvare det spørsmålet. Likevel omgås vi i dette tilfellet to skjelett fra samme art som er en generasjon unna hverandre. Så i prinsippet er det umulig å hevde foreldre-etterkommer relasjoner mellom fossilfunn, selv om vi hadde fossiler fra hver generasjon og hvert tenkelig mellomledd mellom dem. Fossile ekspert G. Nelson skrev i 1978 at "Ideen at vi kan gå til fossilregisteret å forvente å finne 'far-etterkommer' sekvenser, er en skadelig illusjon, enten det gjelder arter, slekter, familier eller hva det måtte være." (41)

Bilde 4. Andre problemer knyttet til fossilregisteret (fra 'Evolutions Achilles heal')

Henry Gee er vitenskaps-skribent for Nature og betviler ikke neo-darwinistisk evolusjon, men han innrømmer likefullt at vi ikke kan slutte avstamning med modifikasjon fra fossiler. "Intet fossil er begravet med sin fødsels-attest," skrev han i 1999. "Det og knapphet på fossiler, innebærer at det er effektivt umulig å linke fossiler til kjeder av årsak og virkning på noen gyldig måte." I følge Gee kaller vi nå nye fossil oppdagelser 'missing links' som om avstamningskjeden var et faktisk objekt for vår betraktning, og ikke hva den i virkeligheten er: en fullstendig menneskelig oppfinnelse, formet for å gå i hop med menneskelige fordommer." Han konkluderte: "Å ta en linje med fossiler og hevde at de representerer en avstamningslinje, er ikke en vitenskapelig hypotese som kan testes, men en påstand som har samme tyngde som en god-natt fortelling; underholdende kanskje, til og med lærerik, men ikke vitenskapelig." (42)

Som konklusjon kan ikke fossiler demonstrere neo-darwinistisk evolusjon.

Referanser:

39. S. Iyengar og J. Greenhouse, "Selection Models and the File Drawer Problem", Statistical Science 3 (1988): 109-135
41. 25 years after 'Ontogeny, Phylogeny, Palenontology and the Biogenetic Law' Journal of Biogeography 31 (2004): 709
42. H. Gee, In Search of Deep Time (New York Free Press: 1999), 23, 32, 116-117