Siste veer

(Utvalgte deler fra Kap. 12; i 'Undeniable' av Douglas Axe, Harper One)


Etter forhåpentlig å ha sikret det pålitelige i vår design intuisjon, og at den har seiret over den evolusjonære historiefortellingen, så ønsker forfatteren (Axe) nå å be om vår hjelp. Sannheten vi har kommet fram til, er viktig nok til at vi har en plikt til å stå opp for den. Tenk på dette som en bevegelse, heller enn en kamp. Når en god bevegelse vinner, så blir alle vinnere. Likevel involverer bevegelser strategier, akkurat som kamper, og momentum har en nøkkelrolle i denne. En måte å vinne momentum på for en bevegelse, er at de som har sluttet seg til, ser at motstandere er på retrett. Til forskjell fra stridigheter, er håpet her at hender vil strekkes ut til dem på retrett, for å oppmuntre dem til å endre sin troskap. Dette kapitlet vil hjelpe mot den målsettingen ved å fokusere på flere fronter der forsvarere av materialisme og darwinisme synes å være på retrett.

Bilde 1. Han startet bra..


Tilbaketrekning fra kritisk dialog


Darwins forklaringer på livet viser seg å ha vært feilaktige, men på det viset så slutter det seg til mange andre idéer som har hatt sine nyttige roller i utviklingen av vitenskapelig forståelse. Opprinnelig ble Darwins idé formulert med tilstrekkelig klarhet for å sikre at den i siste instans ville vise seg å holde mål eller ikke. Darwin identifiserte også det viktige punktet som denne kjennelsen avhang av. I følge hans egne ord: "Om det kunne demonstreres at noe komplekst organ eksisterte, som ikke kunne ha blitt dannet av talløse, påfølgende små endringer, så ville min teori visselig bryte sammen." (1) Det innebærer at dersom noen av innovasjonene vi ser i levende liv, ikke kunne ha blitt dannet ved små tjenlige mutasjoner om gangen, så var Darwins håp på naturlig seleksjon forgjeves. Hans neste ord var, "men jeg kan ikke finne noe slikt tilfelle", som bare viser hans menneskelige side.


Noe steds blant den lange rekken av hans etterfølgere, alle oppvakte mennesker, som var overtalt til oppgi sin design-intuisjon, så gikk Darwins gjenkjennelse av at hans idé om gradvise forbedringer var sårbare i forhold til motargumenter, tapt. Om en skal prøve å skildre hvordan det gikk til, så kan det skyldes at naturlig seleksjon for biologer gikk fra å være et geni i sakte bevegelse, til å bli del av 'livets definisjon'. Og med denne opphøyde statusen oppnådde den en form for immunitet mot kritikk. Å stille spørsmål ved mest sentrale aksiom i moderne biologi, var og er å sette seg utenfor det gode selskap av biologer.


Den kjente parallellen er at i saker vi bryr oss om, innrømmer vi muligheten av å ta feil, bare med en viss motvillighet, mer som å vise oss medgjørlige, enn å oppmuntre til motsigelser. Om den innrømmelsen synes unødvendig, er vi tilbøyelige til å trekke den tilbake. Så i tidens løp, blir vi så komfortable med fravær av åpen kritikk, at vi kan bli indignerte når noen uforvarende bryter grunnreglene. Naturlig progresjon i slike sammenhenger, blir gjerne fra motvillig godtakelse av kritikk i prinsippet, til motstand mot kritikk i praksis.
For å spore noen slike eks, kan en se etter to indikative tegn, i) offisiell avtandtagen av enhver idé som utgjør en trussel mot dogmet, og ii) en kultur av ringeakt overfor dem som gjør det. Ett eks. på dette kan en finne i 'List of Scientific Bodies Explicitly Rejecting Intelligent Design (ID)" (Wikipedia side). Siden er fylt av mer enn ett dusin akademier og utdanningsinstitusjoner både i og utenfor USA, som har frembragt negative kommentarer overfor ID. ID er opp mot imponerende motstand, f.eks. the Royal Society of London og National Academy of Sciences of the United States.


Disse vitenskapelige institusjonene ønsker ikke å gi inntrykk av å ha avvist ID av dogmatiske grunner, så deres anklage blir at ID ikke kan bli gitt plass i vitenskapelige samtaler, fordi den i prinsippet er religiøs. Ironisk nok, får deres anti-ID aktivisme en kvasi religiøs karakter i seg selv. Om de faktisk mente at spørsmålet om hvorvidt livet var intelligent designet, var utenfor vitenskapens domene, så ville de knapt ta noen posisjon i spørsmålet, men de tar en posisjon. {Og viser i praksis at de mener at spørsmålet er et vitenskapelig anliggende. Det er bare at ID ikke skal ha noen røst i den sammenheng, -oversetters merknad.}

Bilde 2. Ullike syn blant ledende akademikere


Verdens største vitenskapelige samfunn, the American Chemical Society har presset undervisningsmyndigheter til å 'bekrefte evolusjon som den eneste vitenskapelig aksepterte forklaring på opprinnelsen og diversiteten innen arter.' Ingen steder under det stolte darwinistiske flagg som vaier over moderne akademia, vil du finne en institusjonell deklarasjon av dette slag: "Selv om livet kan være et verk av en intelligent designer, så er ikke dette et emne som naturvitenskapen kan adressere." Det kan vanskelig tolkes som annet enn at anti-ID aktivisme stammer fra et dogmatisk ståsted i siste instans. At heisingen av det materialistiske Darwinistiske flagg også ledsages av en forakt-kultur for truende idéer som ID, finner en lett i omtale av ID på slike steder. Innen disse ellers akademiske artikler, kan en finne uttrykk som omtaler ID som 'myte' (3), som 'et angrep på biologi' (4) og 'intellektuelt virus' (5), som en lumsk bevegelse (6), som pseudo-vitenskapelig ansikt til religiøs kreasjonisme (7), som noe som 'truer alt av vitenskap og samfunn' (8), og som en retrett til mørke tider' (9).. {Overdrivelsen synes å vise at noen føler seg truffet -oversetters merknad.} Til tross for fullstendig rasjonalitet ved saken til ID, så er det ikke noen måte å få mennesker som ønsker å tro at vitenskapen har motbevist Gud, til å akseptere det som en akseptabel konklusjon om ID. Kanskje det kan forklare hvorfor noen mennesker reagerer så nervøst, at ID ikke er illegitim, men at det er plagsomt legitimt?

Retretten til darwinismen

Så talende som tilbaketrekking fra kritisk dialog er, så er det flere andre like sikre indikatorer om at letingen etter en naturlig forklaring på levende organismer har vendt tomhendt tilbake. Kanskje den mest slående av disse er den gjentatte erkjennelse fra vitenskapsfolk nærmest emnet, at Darwin faktisk aldri oppnådde en slik forklaring. Dette er det gapende hullet vi møtte i kap. 7. I sin bok 'Species and Varities: Their Origin by Mutation' (1904), erklærte den store hollandske botaniker Hugo De Vries følgende: "I å indikere de spesielle mekanismene som endring i raser, er blitt videreformidlet lyktes aldri [Darwin] å sikre universell aksept. Tvert i mot er det helt fra starten reist innvendinger, og med slik styrke at Darwin selv ble tvunget til å endre oppfatninger i senere skrifter. Dette var imidlertid ikke av noen nytte, og innvendinger og kritikk har stødig akkumulert siden da."(12) Så den plutselige vendingen i vitenskapelig anseelse, som Darwin beskrev i 6.utgave av boka ('Artenes opprinnelse ...) der biologer gikk fra å tro på separat skapelse av hver art til å akseptere 'evolusjonens store prinsipp', ble ikke fulgt av noen generell aksept av naturlig seleksjon som 'årsaken'. (13) Følgelig avsluttet De Vries boka si med et minneverdig sitat, som beskriver det vi kaller det gapende hullet: "Naturlig seleksjon kan forklare overlevelsen til den mest egnede, men den kan ikke forklare ankomsten til den mest egnede." (14)

Til tross for stor forsterking fra utviklingen i matematisk teori og oppdagelsen av DNA som genetisk materiale, så erkjente Walter Fontana og Leo Buss (fra h.h.vis Santa Fe Intstitute og University of Yale) at hullet i evolusjonær teori enda ikke var fylt. I sin artikkel: "The Arrival of the Fittest: Toward a Theory of Biological Organization." Den begynner med en stor innrømmelse: "Den formelle strukturen til evolusjonær teori er basert på dynamikken til alleler (i.e. gen varianter), individer og populasjoner. Som sådan må teorien anta den tidligere eksistens av disse enhetene." (15) Gå ikke glipp av betydningen av dette. Fordi alle levende organismer er blant 'disse enhetene', så innrømmer Fontana og Buss at moderne evolusjonær teori ikke akkurat forklarer opprinnelsen til nye arter, eller endog opprinnelsen til nye gener. I stedet "innrømmer nåværende teori stilltiende, tidligere eksistens av enheter, hvis karakteristika den skulle forklare." (16)

Om du lurer på hvorfor noen vitenskapsfolk 'slipper unna' med slik overraskende ærlighet, mens andre blir sensurert og 'eks-kommunisert', så beror det hele på hvorvidt kritikken sees som vennlig overfor 'den større saken'. Vitenskapsfolk kan komme med kritikk om tilstanden i evolusjonær teori, om deres lojalitet mot vitenskapelig materialisme er intakt, og den beste måten å vise det på, er å hevde at det er gjort store framskritt i å fylle det nevnte, gapende hullet. Som med veiarbeid, er det tillatt å bruke pressluftboret uten å straffes, så lenge du fikser alt før du forsvinner. I å benytte denne strategien benyttet Fontana og Buss dyptgående kritikk, til et middel til å introdusere en teori, som ifølge dem, forklarer hvordan "selv-oppholdende systemer oppstår som en generell konsekvens av to kjemiske forhold, uten å trekke inn naturlig seleksjon." M.a.o. tok Darwin feil, men livet er likevel det forventede utkomme av blind kjemi, så i forhold til det materialistiske flagget, er alt vel.

Bilde 3. Svar avhenger av forutsetninger

Liksom disse to vitenskapsmennene, så er det svært mange andre som i årenes løp, har forsøkt å fikse hullet i Darwins teori, men ingen av disse bøtene har vist seg særlig varige. Interessant nok synes fremgang i biologi å gjøre situasjonen verre i så måte. Den genomiske epoke var nettopp begynt, da artikkelen til Buss og Fontana dukket opp. Tjue år senere, kom en bok av en sveitsisk evolusjonær biolog, Andreas Wagner. Så om fiksen til Buss og Fontana var solid, ville Wagner ha manglet grunnlag for å hevde det han gjorde. I stedet bekreftet Wagner eksistensen av dette problemet, tydelig ut fra tittelen: 'Arrival of the Fittest -Solving Evolutions Greatest Puzzle." Som et ekko av sine forgjengere, innrømmer Wagner at 'naturlig seleksjon kan bevare innovasjoner, men den kan ikke skape dem." Etter dette sier han: "For å erkjenne størrelsen av dette problemet, betrakt at hver eneste forskjell mellom mennesker og de første livsformene, en gang var en innovasjon: en tilpasset løsning til en unik utfordring, som en levende organisme ble stilt overfor." (17)

(Forfatteren har kalt det Wagner kaller innovasjoner for oppfinnelser, men poenget blir det samme.) Poenget angår edderkopper, hvaler og mennesker like mye. Av de tallrike, forunderlige oppfinnelser til utstilling i de mest bemerkelsesverdige livsformer, så forklarer ikke naturlig seleksjon en eneste av dem. Wagner 'slipper unna' med denne ødeleggende kritikken av Darwinismen, på samme måte som Buss og Fontana, ved å tilby sitt bidrag til løsning. Visselig om Wagners løsning virkelig fylte det gapet, som endte 155 års feiltrinn, så ville det bli bekjentgjort som en stor bedrift. Forfatteren ber nå oss å anvende vår design-intuisjon til å finne ut hvorfor Wagner ikke lykkes med sin 'løsning'. Wagner avslutter boka med oppsummering av sin tese: "Med et begrenset antall av bygge-stener, forbundet i et begrenset antall måter, så kan du lage en hel verden. Ut av slike bygge-stener og standard-linker mellom dem, så har naturen skapt en verden av proteiner, regulerende omløp og metabolismer til å opprettholde livet, som har frembragt enkle virus og komplekse mennesker, og endelig vår kultur og teknologi fra Iliaden til iPad." (18)

Bilde 4 -lenke fra Facebook. Avslører hatt-testen denne?

Forfatterens kommentar er: Hans første setning, der aktøren er 'du', er visselig sann. Den periodiske tabellen for grunnstoffene, organiserer de fundamentale bygningsstenene, slik at det forklarer standard kjemiske forbindelser mellom dem. Disse elementene og deres forbindelser, muliggjør hver eneste fysisk enhet vi mennesker lager, inklusive iPaden. Men så nødvendig som disse bygningsstenene er for våre oppfinnende aktiviteter, så er det ikke de, men vi, som er oppfinnerne. (19) Som en konsekvens, så får Wagners 2.setning, der oppfinneren er naturen, preg av ett eventyr for alle som har en intakt design-intuisjon. Vår tidligere omtalte bokstav/orakel-suppe (kap 2-5), er stappfull av 'bygningsstener', men naturen er klart ikke i stand til å utføre usynlig, det vi gjør med byggestener. Derav visste vi intuitivt av beretningen om orakelsuppe ikke kunne være sann. Det er bare en ugjendrivelg demonstrasjon av den mystiske suppen, som kunne overbevise oss om at en 'en eller annen' arrangerer bokstavene.

Beretningen om orakelsuppe får ingen til å få 'frysninger nedover ryggraden', av den enkle grunn at vi ikke har noen grunn til å tro at den er sannferdig. Likedan for alle beretninger som sier at 'naturen skaper'. Etter mer enn ett og et halvt århundre med disse fortellingene, må det være tillatt å spørre om noe mer. Snakk har sin rette plass i vitenskap, men om de bare forteller oss at 'planter skjer' når lys skinner på tilfeldige atomer, eller at 'naturen skaper' en verden av proteiner, så vil responsen fortsette å være skuffende. I stedet blir oppfordringen: Vis oss magiske ting, og dere vil raskt ha vår oppmerksomhet. Gi oss en demonstrasjon som passerer 'hatt-testen' (kap. 11), så vil vi likevel være forundret over deres insistering på at magi skulle betraktes som ordinært, men dere vil ha vår oppmerksomhet.

Retretten fra testbarhet

Fordi argumenter og bevis motsier Darwins idé, skulle vi ikke bli forbauset over å se forsvarere av den idéen trekke seg tilbake fra vitenskapelig diskusjon. Bilde 5 illustrerer deres vanskelige situasjon. Å tilordne oppfinnelsen av alt komplekst liv til en naturlig mekanisme, satt i bevegelse av tidligste, enkle liv, er å tilskrive forbløffende skapende kraft til den mekanismen. Axe og kolleger utfordret denne evolusjonære mekanismen, til å finne opp på en mye mindre imponerende skala, ved å endre et eksisterende enzym til å utføre en ny funksjon, men fant at det feilet. Det er vanskelig å overdrive størrelsen av denne motsigelsen. Forestill deg f.eks. at en gruppe mennesker insisterer på at en viss person kan hoppe til månen. Vi som er skeptiske, utfordrer denne personen til å 'dunke' en basketball, og finner at han feiler i å gjøre dette. Da funnet publiseres får vi mye kritikk av slaget: "Vi har aldri sagt at han kan dunke en basketball .. eller i det minste ikke den basketballen i den kurven."

Sagt m.a.o. idet en gjenkjenner vansken med å få deres mann til å nå kurven, for ikke å snakke om månen, så forsøker de fleste forsvarere av Darwinismen hardt å omfavne motsigelsen. Tankegangen er at feiling i å løse problemer som ingen har hevdet ble løst i jordens historie, forhindrer ikke kompetanse i å løse de formodede problemer som ble løst i livets historie. Men saken, kompetanse, må ha prioritet framfor historiske formodninger. Det innebærer at kravet om at evolusjon fant opp proteiner, celletyper, organer, og livsformer bare er vitenskapelig legitimt, dersom vi vet at evolusjon KAN finne opp slike ting. Som en konsekvens river Axe sitt eksperiment om evolusjonær inkompetanse vekk grunnlaget, for å slutte til evolusjonære historier. Om ikke noe kan utvikle seg til eksistens, så var det ikke noe som gjorde dette.

Bilde 5. Slutning fra mindre til større

Når dette steget ikke lenger anses som sant, så vet vi at vi har nådd stopp-punktet for en iscenesatt retrett fra testbarhet. I slutten av kap. 6, nevnte forfatteren hvor debatten nå står. Det nåværende konsensus-synspunkt er at evolusjon var så suksessrik, at den fullkommengjorde livet til det punkt at moderne former ikke lenger utvikler seg. Dette gjør at hele prosessen flyttes enda lengre fra kategorien observerbare fenomen. Ut fra dette synet, ville direkte observasjon av evolusjonære oppfinnelser, ville kreve tilgang til en verden som ikke lenger eksisterer. Siden mulighet til å utvikle seg, antas å være ett kjennetegn ved den verden, så ville ethvert forsøk på å gjenskape den i laboratoriet, bli bedømt ut fra hvorvidt mulighet til utvikle seg, ble bekreftet. På det viset, synes benektelse å bli forebygget, men ikke uten betydelig kostnad. For å uttrykke det rett fram: evolusjonær teori er blitt immun mot kritikk, på samme måte som restene av ett tre er blitt imun mot videre poding.

Retretten fra dette universet

I 2007 ga evolusjonær biolog Eugene Koonin, kjent biolog fra National Center for Biotechnology Information i Maryland, vitenskapsfolk på sitt område ett dobbelt sjokk. Det første var hans ærlige erkjennelse av at opprinnelsen til den første cellen, som bar genetiske instruksjoner for å danne proteiner, er ett puslespill som beseirer konvensjonell, evolusjonær tenkning."(20) Etter å ha benyttet dette pressluftboret, så var han nødt til å fylle det resulterende hullet, som han forsøkte å gjøre på en meget ukonvensjonell måte. Koonin formidlet sitt 2. sjokk, ved å appellere til kosmologi, studiet av opprinnelsen og oppførselen til universet som ett hele. Spesielt for å fordele problemet med fantastiske usannsynligheter, grep han til idéen om ett talløst antall universer (multivers), hvorav vårt skulle være ett av dem. Forståelig nok, så oppfatter de fleste folk dette formodede multiverset som så langt unna reell erfaring, at de har vanskelig for å ta det alvorlig. Mens denne skeptiske stillingtagen skulle informere diskusjonen om hvor vitenskapens grenser befinner seg, så er sannheten ett større og mer dyptgående emne enn vitenskap. Selv om Axefor sin del, avviser eksistensen av multivers, så er han ikke fornøyd med å gjøre det bare fordi vi ikke kan bevise deres ikke-eksistens. Et viktigere spørsmål er hvorvidt den hypotetiske muligheten av et enormt antall univers, skulle endre måten vi forklarer livet på i vårt univers.

Koonins grunn til å mene at det skulle det, er basert på ett begrep som kalles det antropiske prinsipp. Her kan en trekke inn autobiografier av typen: 'jeg overlevde for å fortelle historien'. I slike beretninger forteller forfatteren omstendigheter der døden i realiteten syntes viss, og faktumet at vedkommende overlevde, viser at til tross for enormt små muligheter til å overleve, skjedde det likevel. I de mest ekstreme tilfellene, vil noen av oss si at Gud grep inn og dermed hadde ikke tilfeldigheter så mye å gjøre med begivenhetenes gang. Det antropiske prinsipp anvender en lignende tankegang på vår eksistens. Om vi antar, endog hypotetisk, at vårt univers er bare ett av ekstremt mange parallelle univers, og at forhold varierer fra ett univers til ett annet, slik at alle, talløse fysiske muligheter ett eller annet sted blir realisert, kan så vi mennesker lik forfattere, ha overlevd for å fortelle historien? Om vi setter av 'gassilion' som plassholder for ett meget stort tall, så vil vi si at sannsynligheten for liv i ett univers, er som 1: 1 gassilion. Da følger at for hver gasillion universer, så er ett forventet å ha intelligente skapninger som tilfeldig ble til. Disse skulle i så fall ikke ha blitt til ved Guds hand, men ved den rå kraften til uendelige repetisjoner. Det er her evolusjon kommer inn. OM det var sant at evolusjon arbeider som en briljant oppfinner, og at intelligente vesener lik oss selv, er av de organismer den kan finne opp, så ville forfatteren (Axe) være enig med Koonin (forutsatt at alle da andre hypotetiske forutsetningene var til stede). Men når vi har sett hvor inkompetent evolusjon er som oppfinner, så kollapser hele multivers-hypotesen (21). Siden hver og en av oss er biologiske oppfinnelser som er fantastisk usannsynlige, der ikke evolusjon forklarer en eneste, så konkluderer vi at denne hypotesen feiler i å forklare det vi kan se.

Bilde 6. Antropisk prinsipp -kan dra i ulike retninger

Elefanten i rommet

Fordi virkeligheten ikke dypest sett kan grunnlegges på fysiske forhold, så svikter materialismen alltid når vi spør den om underliggende årsaker. Denne kategoriske utilstrekkeligheten ved den fysiske sfære, gjør antall univers irrelevant. Fysiske prosesser kan simpelthen ikke være basis for alt, uansett hvor mye rom vi gir hver prosess for å virke. Ett lignende prinsipp holder for vår forståelse av virkeligheten. Motsatt til kravet i scientismen, så kan vi ikke ultimat basere vår kjennskap til sannheten på vitenskap. For å se dette, la oss for et øyeblikk adoptere tankesettet til en absolutt skeptiker, en som betviler alt som kan betviles. Ingen er i realiteten an absolutt skeptiker, og de fleste er ikke så opptatt av det. Det vil imidlertid være verdt å betrakte for ett øyeblikk likevel, bare for å se hvor håpløst det ville være å gjøre skeptisisme til topp-prioritet.

Tenk med forfatteren for et øyeblikk, i 1.person: 'Hvordan vet jeg at jeg eksisterte for ett minutt siden?' Er det nok for meg å si at jeg husker fortiden og se bevis for min fortid? Vanligvis er dette selvsagt nok, vi finner vanligvis bilen om ettermiddagen der vi parkerte den om morgenen. Men om vi opererer i absolutt skeptisk-modus imidlertid, så må jeg innrømme at disse bånd til fortiden ikke er annet enn nåtidige inntrykk, og jeg kan ikke overbevise meg om at mine inntrykk er ufeilbarlige. Jeg tror dem, men jeg finner også at jeg revurderer oppfatninger om fortiden relativt ofte, som f.eks. når en våkner fra en drøm {-eller for oversetteren når kona 'tar ham ned' i hans virkelighet- oversetters tilføyelse.} Så hvordan vet jeg at hele dette livets erfaringer ikke er en drøm, som bare dukket opp for et øyeblikk siden? Igjen finner jeg at jeg er fornøyd med å tro det ikke er slik, og det er bra -siden vi ikke kan gjøre så mye bedre. Vi må alle ta noen essensielle ting i virkeligheten for gitt, ved tro, fordi vi ikke har noe alternativ (se scientisme).

Bilde 7. Vi tror at universet er forståelig

Forfatterens poeng er ikke at alle bør være absolutte skeptikere, det er mer at bare tro kan redde oss fra skeptisismens meningsløshet. Om du tror at vitenskap kan komme til vår redning i stedet, tenk ett øyeblikk over hvilken tillit vi kan ha til vitenskap, uten å forutsette av vi eksisterte for ett øyeblikk siden. Om hele vår fortid skulle være en illusjon, hvorfor kan ikke også det du kaller vitenskap være det? Sannheten er at vitenskapen ikke er i stand til å gjøre oss noe mer visse enn troen, som vi plasserer i de essensielle forutsetningene som vitenskape bygger på {en objektiv verden som våre sanser i det minste delvis kan gi et riktig bilde av. Se Bilde 7 -oversetters tilføyelse}. Dette innebærer at vitenskap aldri vil være den primære stien til å vite, langt mindre den eneste stien til kunnskap. Det som gjør vitenskap så overbevisende, er at vi alle anerkjenner de mest grunnleggende forutsetningene den bygger på. Og når vi ikke legger noe til, så vil allmenn fornuft og vitenskap naturlig lede oss til å tilegne livet til Gud. Forfatteren kan knapt forestille seg en versjon av virkeligheten der Gud eksisterer, men vitenskap og fornuft er stille omkring hans eksistens. Muligheten for en slik verden, gjør det hele mer slående at denne verden er annerledes. Her er stillheten brutt.

Der det hele lander

Det er ingen vei utenom det faktum at alt som ligner på jordisk liv krever høy-nivå funksjonell sammenheng. Heller ikke kan faktumet at dette klargjør at totalsummen av alt som gjenkjennes som jordisk liv, må være umulig sjeldent. I språket til kap. 8, så er disse mulige livsformene håpløst tapt i det nesten uendelige rom, som representeres ved måter materie ubevisst kunne arrangeres på. Det som oppfinneren kan gjøre, å se muligheter som ellers ikke er tilgjengelige, men ikke kan gjøres ved uhell. Ja, Darwins idé faller om vi griper dette, men det gjør også hvert forsøk på å late som livet bare 'skjedde', uansett hvor sofistikert det kan høres ut. Om vi forsøker å unngå Gud ved å formode at alle nødvendige elementer for hvert evolusjonært steg, bare tilfeldigvis var på rett sted til rett tid, mot alle odds, så skyver vi skaperverket bort fra personer til omstendighetene som bragte dem til veie. OM vi forsøker å unngå Gud ved at vi forutsetter at liv kom til jorden fra det ytre rom, skyver vi hans handlinger mot en annen planet eller galakse. Om vi prøver å unngå ham ved å forutsette at livet utviklet seg fra initielle forutsetninger i universet, eller fra fysikkens lover, så oppnår vi bare å ha forskjøvet hans handlinger tilbake i tid. Og om vi prøver å unngå ham ved å hevde at vårt univers er ett av et uendelig antall univers, så viser han at han er tilstede her uansett {som den best mulige forklaringlivets mysterium-oversetters tilføyelse.} At han har handlet er lett å se, og ingen teori kan slette ut det vi ser (Rom.1v19-20).

Alt dette følger fra den fantastiske usannsynligheten om at liv skulle ha skjedd ved uhell av noe slag. Alt dette deklarerer Guds nærvær og involvering i vår verden, noe som bryter stillheten, og om dette ikke er nok, så følger mer..

Bilde 8. En vil forskyve Gud -utenfor vitenskap

 

Referanser

1. Charles R. Darwin, The Origin of Species by Means of Natural Selection, or the Preservation of Favoured Races in the Struggle for Life, 1. ed (London: John Murray, 1859), 189

3. "An Intelligently Designed Response," ed. Nature Methods 4, no.12 (Des. 2007): 983

4. P.Shipman, "Being Stalked by Intelligent Design," American Scientist 93 (2005): 502

5. E. Zuckerkandl, "Intelligent Design and Biological Complexity," Gene 358 (2006): 2-18

6. "An Intelligently Designed Response," 983

7. P.Ball, "What a Shoddy Piece of Work is Man," Nature online (May 3, 2010): doi:10.1038/new.2010.215

8. Marshall Berman, "Intelligent Design: The New Creationism Threatens All of Science and Society," APS News, Okt. 2005, 8

9. G.Weissmann, "The Facts of Evolution: Fighting the Endarkment," FASEB Journal 19 (2005): 1581-82

12. Hugo de Vries, Species and Varities: Their Origin by Mutation (Chicago: Open Court Publishing, 1904), 4

13. Denne bråe vendingen ble diskutert i kap 1.

14. Hugo de Vries, Species and Varities: Their Origin by Mutation (Chicago: Open Court Publishing, 825-26

15. Walter Fontana og Leo Buss, "The Arrival of the Fittest": Toward a Theory of Biological Organisation," Bulletin of Mathematical Biology 56, no. 1(1994): 1-64

16. Walter Fontana og Leo Buss, "The Arrival of the Fittest", 2

Bilde 9. Fittest -må ses i sammenheng med 'miljøet

17. A. Wagner, Arrival of the Fittest: Solving Evolutions Greatest Puzzle (New York: Current, 2014)

18. A. Wagner, Arrival of the Fittest, 215-216

19. I kap. 6 var vi inne på at universet i seg selv er en fantastisk oppfinnelse. Poenget er at det er ikke i seg selv en oppfinner.

20. E.V.Koonin, "The Cosmological Model of Eternal Inflation and the Transition from Chance to Biological Evolution in the History of Life," Biology Direct 2 (2007): 15

21. Vi skal se hvorfor i kap. 13.

Oversatt og utvalgt av Asbjørn E. Lund (Bildene sto ikke i opprinnelig artikkel, og er satt inn av undertegnede, se evt. lenke i Bilde-nr)