Kritikk av boka 'Evolusjon -del I

-basert på en sann historie' av E. Tunstad

Bilde 1. Situasjonen i boka

Konsekvens av naturalismeMin (Asbjørn E. Lund (Bildene sto ikke i opprinnelig artikkel, og er satt inn av undertegnede, se evt. lenke i Bilde-nr) s) bakgrunn:

Jeg er tilhenger av Intelligent Design (ID), og har tenkt en stund på å skaffe denne boka, som er den nyeste og mest utbredte populær-vitenskapelige boka om evolusjon. Den påberoper seg å være basert på en autentisk historie, da kan det være greit om noen sjekker ut litt hva som er autentisert her. Fra Norges mest informerte og renomerte journalist på området, måtte det gå an å finne aktuelle argumenter for en evolusjonsteori, som ellers synes å havne i noe av samme situasjon som isbjørnene i Arktis: Det-som har vært dens trygge tilholdssted, forsvinner omkring den. At konsekvensene av evolusjonteorien, om den skulle være sann, er 'iskalde' i forhold til mening og hensikt -synes ikke akkurat å hjelpe i så måte. Følgen av blinde, ikke-styrte krefter som virker uten noen annen hensikt enn overlevelse, blir ikke spesielt humanistiske, selv om den er utgitt på 'Humanist forlag'. Dessverre er utbyttet av boka så langt ikke noe å skryte av, døm selv!


Til Tunstads Forord:

Om alle intelligens utelukkes fra det biologiske livs historie, så blir jo spørsmålet i hvilken grad en skal vektlegge atomenes tilfeldige svingninger? Kan en ut fra dem begrunne en fornuft, og kan denne evt. fornuft benyttes til å si noe objektivt riktig om verden omkring oss? Hvorfor skulle svingningene i hans hjerne-atomer vektlegges mer enn f.eks. blant dem han kritiserer heftigst i boka: kreasjonister. Han bryr seg ikke om noen definisjon av disse i starten av boka, men de henges ut som traurige typer, som mangler sjarmen hos konspirasjonstenkere og vaksinehatere.
Det skal sies om boka at den er preget av overlevelsesvilje, for forfatteren og den teori han formidler. Frimodighet skorter det heller ikke på, når han -som alltid, skriver for den oppvakte 15 åring, og gir boka 'utmerket' kvalifisering for lærere, ministere, scientister, prester og andre som måtte ha lyst eller behov for å vite. Det man får vite er imidlertid hva evolusjonsteoriens disipler tror på, og hvilke påstander de kan komme med. Begrunnelser er det færre av, men advarselen mot å ta alt som står for god fisk, bør en merke seg. Kanskje særlig gjelder det hva som hevdes i forbindelse med fisk, der Tiktaalik framheves som kron-eksempelet.

Bilde 2. Inni menneskehjernen


At han også henvender seg til en mer omfattende, men mindre uttalt generell skepsis mot Darwins lære, får nåværende undervisningsminister unngjelde for. Han vet åpenbart ikke at 'evolusjonsteorien er vitenskapens best dokumenterte teori'. Da må en i løpet av boka kunne forvente dokumentasjon av at tilfeldige punktmutasjoner danner ny informasjon. Det henvises til millioner av vitenskapsfolk i alle land, så får en håpe at slik ansvarspulverisering ikke fører til en saueflokk-tenkning, der alle følger de andre sauene. Sauer har tross alt et medfødt instinkt til å kjenne igjen gjeterens stemme, han som har ansvar for flokken og gir dem hva de trenger.


Det er som kjent en utvidet spesialisering innen vitenskapen, der hver forsker vet det meste som er å viten innen sitt område. De som prøver å holde en oversikt, er gjerne dedikerte evolusjonister som er dominerende blant  evolusjonsbiologer, eller vitenskapsfilosofer. Blant de siste kan en imidlertid finne kritiske røster, en kan trekke fram ateitisk filosof Thomas Nagel (Mind and Cosmos) i tillegg til St. C. Meyer (eks. 'Signature in the Cell'). Forfatteren har rett i at en slik spesialisering innen akademia, kan gå ut over helheten generelt. Spørsmålet i denne sammenhengen spesielt, er hvorvidt akkurat evolusjonsteorien er noe som akademikere trenger å kjenne til. Nå mener jo de fleste tydeligvis at de kjenner til den, og omfavner den som den beste 'naturlige' forklaring man p.t. har. At man benytter intelligens for å fremme materie og blinde, tilfeldige  krefters betydning synes ikke å bekymre. Kanskje ville ikke en kritisk drøfting av evolusjonsteorien, slik Kjell M. Bondevik foreslo på 90-tallet, være så dumt likevel.


Det er nemlige ikke bare hos 'kreasjonister' at fasiten er gitt. Hans korte oversikt i introduksjonen, starter med en trossetning, et dogme, hos den greske filosof Demokrit (..): 'Alt i universet er resultat av tilfeldighet og nødvendighet'.  Da er i grunnen rammen satt. Alt snakk om opplysning og vitenskap, må skje innenfor disse rammer. Det synes imidlertid rart om det samme skulle gjelde vitenskapelige funn og resultater. Det samme gjelder 1. påstand i boka: 'Evolusjon er ikke noe du tror på -det er noe du forstår.' Om det er ut fra tilfeldighet en mener dette, hvor mye vekt er å legge på det. Om det er av nødvendighet, er den bare begrenset til meningsfeller?
Sigve Brekke (ikke konsernsjef i Telenor), en avdød biologilærer, som foreningen OrigoNorge har stiftet et minnefond for, med støtte til USA-tur hos ungdom med interesse og dedikasjon for at 'noe i naturen best kan forklares ved intelligente årsaker'. Han  møtte hets i pressen fordi han ikke godtok evolusjonsteorien. Det ble satt i sammenheng med at han var kreasjonist, dermed faller han inn under Tunstads bombesikte. At vedkommende er død for flere år siden og vanskelig kan forsvare seg, går upåaktet hen(?) Han sammenligner å sette en kreasjonist til å undervise biologi, med om en mann som benekter tyngdekraften, overlates konstruksjon av et nytt skolebygg. Som vi skjønner er det mer scientisme, og ikke nødvendigvis fakta og opplysning som ligger forfatterens hjerte nærmest.


For lesere med Bibelsk kjennskap, kan en få en viss analogi-følelse mellom forfatteren og sølvsmeden Demetrius. Han, og hans kolleger, hadde god inntekt i en profesjon som nå var satt under angrep. Det gjaldt å samle alle 'bevarende krefter', og skape så mye oppstyr som mulig -for å stoppe den nye kristendommen, som truet med å velte deres geskjeft. Da var det ikke anledning til så mye begrunnelse for sitt syn, en henviste bare til noe 'alle visste' og gjentok sitt mantra om deres troslæres suverenitet, helt til det måtte skape resultater. Paulus henviste til at motstanderen hadde skapt mye problemer, men heldigvis seiret ny historisk fakta-kunnskap over gamle dogmer den gang. Når Intelligent Design, som forfatteren også 'dømmer til døden', kommer med stadig ny slik i våre dager, er det håp om at 'Mind' vil seire over 'Matter' i denne sammenheng også.


Dette er vel eks. på at evolusjonsteorien faller heldigst ut som historiefortellinger. Det gjør at 'skriftlige skravlekopper' som forfatteren er blitt anklaget for å være, fritt kan boltre seg over mer enn 400 sider. Et betegnende eks. på filosofi kan være når man en sjelden gang kommer inn på mulig intelligente årsaker i naturen. Da er konklusjonen: 'Jeg håper leserne ser hvor dette bærer i vei'. Det kunne jo for noen tenkende mennesker føre til at en tenkte tanken om en Intelligent Designer, men der hensikt og intelligens bannlyses fra skaperverket, må en forbli i atomenes tilfeldige tankespinn. Likevel er det til slike jeg henvender meg, til noen som ikke er 'låst og inhabile' i forhold til evolusjonsteorien. Jeg må stole på leseres tankeevne, og ikke forsøke å overtale med listige argumenter og grunnløse historier. Dessuten føler jeg det riktig å føre en knappere linje enn det forfatteren gjør, med grunnlag fra tidligere gjennomgåtte emner.

Bilde 3. Spor etter Skaperen


At han er inne på bruk av intelligens hos den franske matematiker og fysiker H. Poincaré (s23), synes imidlertid ikke å reflekteres særlig over: "Vitenskapen må skape orden.. En haug med murstein er ikke et hus, og en samling fakta er ikke nødvendigvis vitenskap." Nei, det mangler bl.a. informasjon og design. Det er ikke materielt til stede i huset eller vitenskapen. Likefullt er det dumt å benekte at det er der. Her godkjennes endog en hensikt, -i tillegg til å overleve: 'Å skape orden'. Om jeg ikke tar feil, er det vel fordi menneskelig hjerne og tankekraft har lettere for å forholde seg til orden enn kaos. At naturvitenskap kunne bygges ut og få slike resultater som den fikk, skyldes ikke minst troen på en Gud, som kalles 'Ordens Gud'.


Når det gjelder mitt(kritikerens) ståsted, skal nevnes at jeg ikke tror Gud fant det formålstjenlig å beskrive i detalj grunnlaget for skapelsen. Det grunnleggende, som de fleste kristne kan enes om, mener jeg er at Gud er grunnlaget for og opphavet til universet, livet og menneskene. Det er bare slik det kunne bli en god skapelse, et godt resultat. Slik forfatteren framstiller det, ville knapt utviklingsforløpet hatt samme virkning om historien hadde gjentatt seg. Da kunne det endt opp med noe ganske annet enn mennesker. Det vil uvegerlig få konsekvenser, som vi har sett eks. på i menneskesynet -når det fremstilles som et tilfeldig biprodukt av evolusjonens blinde, naturlige krefter.


I stedet for å gjennomgå en historiefortelling innen så trange rammer, hoppes i stedet til:


Kap. 6 ‘Et åpent sinn’


Dette innledes med Monod-sitatet: ‘Hvert vitenskapelige gjennombrudd er en seir for det absurde’.
Det er altså en absurd virkelighet som formidles.. Spørsmålet melder seg om det er et sinn uten håp om mening og hensikt som ligger i ‘åpent sinn’? Det bekreftes lenger ut i kapitlet, da Monod kommer til flg. ‘logiske resultat’ ut fra ‘kunnskap om DNA og den genetiske kode’: Menneskets opprinnelse kan bare sees som resultatet av et gigantisk Monte Carlo-spill, hvor tallet vårt ble trukket selv om det like gjerne ikke kunne ha skjedd..». At det aldri er dokumentert at koder har tilfeldig opphav, synes ikke å være tilgjengelig i kapitlet om det ‘åpne sinn’. Albert Camus trekkes fram som et eks. I elegant håndtering av  ‘tilværelsens tilsynelatende meningsløshet’. Men spørsmålet er jo hvorvidt den er meningsløs eller ‘tilsynelatende meningsløs’. Ut fra evolusjonsteorien er den logiske konsekvensen den Monod trekker. Det er en ærlig sak. Men hvorvidt en kaller det ‘tilsynelatende meningsløs’, faller i samme kategori som når R. Dawkins sier biologi er studiet av levende biosfære, som ‘tilsynelatende er designet’. Enkel logikk tilsier: Er biosfæren ‘tilsynelatende er designet’, så er det rom for en designer, og omvendt: Er den ikke designet, så gir det grobunn for håpløshet og mangel på mening. Kanskje ikke så dumt at nåværende undervisningsminister vil beholde håpet om hensikt og mening i tilværelsen?

Bilde 4. Når mening forsvinner


I møte med kjente mennesker, hører vi at en måte å skjønne hva folk prøver å si –er at en lar dem snakke, lenge. Det sies ikke noe om åpenhet i forhold til det Peder Tyvand, en fremragende fagmann, fortalte. Åpenhet er kanskje bare krav til folk med annen oppfatning? Heller ikke særlig konsekvent, når Gjøtterud skulle holde på å forklare kvantefysikk, til forfatteren forsto den. Ellers er det typisk at eks. her hentes fra forrige årtusen, det vitner ikke akkurat om å følge tiden med et åpent sinn. Heller ikke ærlighet synes å være i høysetet, når forfatteren vedstår seg kryssklipping og maninpulasjonsteknikk. Kan en dermed gå god for hans beskrivelse av det som skjedde, som svar på at dyr er tilpasset sine omgivelser eller utdødd. At dyr har en større evne til tilpasning enn hva evolusjontsteorien kan grunngi ut fra tilfeldige mutasjoner og naturlig utvalg, har vært kjent lenge nå. Men det har skjedd mye i dette årtusenet, som ikke var kjent den gang.


Det påstås at fornuften kveles og religionen tar over, som motsats til det åpne sinnet som er tema i kapitlet. Vi har allerede kommentert at det er vanskelig å begrunne både fornuft og vitenskap, uten en intelligent designer som står bak verden. Det forfatteren ikke er åpen for i dette kapitlet, og ikke særlig ellers i boka heller, er at evolusjonsteorien faktisk er feil, -kommer tilbake til kommentar om det.. Heller ikke trekkes filosofi inn i noen særlig grad, -det ville vel også være meningsløse svingninger fra atomer, uten noen gyldighet for den virkelige verden? For de som ikke ser det slik, kan nevnes Kalam-argumentet, som har to premisser: i) Alt som begynner å eksistere har en årsak utenfor seg selv. ii) Universet begynte å eksistere Logisk konklusjon blir: iii) Universet har en årsak utenfor seg selv. Premiss i) bygger på at ikke noe blir til av seg selv. X kan ikke skape X, før X eksisterer. Premiss ii) bygger på det nå anerkjente faktum at universet har en begynnelse. Det er stort sett enighet om at at det fantes en gang verden ikke eksisterte! Så kommer logisk fornuft til hjelp i at Universet –og dermed liv og mennesker, må ha en årsak utenfor seg selv. For øvrig er mange av kravene forfatteren stilte til Intelligent Design (ID) oppfylte, i motsetning til det han ga inntrykk av i boka, etter samtalen med Tyvand.

Bilde 5. En vesjon av kosmologisk (Kalam)-argument


Toleranse og vitenskapelighet


Eks. Fra Forord med Sigve Brekke og nåværende undervisningsminister trekkes igjen fram. Det ble hevdet at nå avdøde Brekke ikke forsto biologi, men hvor mye kan egentlig evolusjonsteorien kreve ære for innen biologien? Oppsiktsvekkende beskylder forfatteren undervisningsminister for å ha opptrådt relativistisk! Mener han at absolutter finnes? Hvordan kan det evt. begrunnes ut fra evolusjonsteorien, sml. Monods maniske depresjonisme? Er forfatteren så tolerant at han tillater en plass for tro, at det finnes en objektiv verden og verdier? For øvrig er vi enige om at en person har rett til egne oppfatninger, men ikke egne fakta. Om han setter skarpe grenser mellom vitenskap og ideologi, er han ikke dum og forstår at vitenskapssyn kan ha konsekvenser for virkelighetssyn og ideologi. 'Kred kan gis' ved at forfatter antar at venstresidas folkemord-benektere ville ha blitt behandlet mildere.

Bilde 6. Rett til egne meninger, ikke egne fakta


Imidlertid er spørsmålet det gjelder her hvorvidt evolusjonsteorien tilfredsstillende kan redegjøre for livets opprinnelse og utvikling. Hvor mye er dokumentert om tilfeldige mutasjoner med virkninger til å bygge opp mer omfattende informasjon? Når han kommer inn på hvorfor folk mener som de gjør, er dette vanskelig å bevise. Logikkfellen i bekreftelsesavvik (confirmation bias) ligger der, og om folk mener som de gjør fordi de er uenige i premisser eller konklusjon, evt. begge deler –er emne for psykologiske studier. Det er betimelig å nevne når han nevner for mye eller for lite matematikk, at det eksisterer nedre grenser for hva som er statistisk mulig innenfor verdenshistorien. W. Dembski satte en slik grense på 10 opphøyd i -150. I forhold til antall elementærpartikler i universet på 10 opphøyd i 80, så skulle det være ‘godt mål’. Likefullt oppfylles ikke sannsynlighetskravet for at liv skulle oppstå tilfeldig, i form av f.eks. at 100 aminosyrer ble dannet og kjedet seg sammen i en evt. ursuppe. Når han nevner datamodeller, kan nevnes at det heller aldri er dokumentert at hierarkisk dataoppbygning skjer på tilfeldig vis. Da er det overordnede data, metadata-som er data om data, og en bevisst konstruert design som gjelder.


Vi velger å hoppe over ‘stråmennene’ som legges ut som dumme forsøk. Vi er ikke dummere enn at vi skjønner vitsen med dem. Forfatter har tydeligvis fått med at 'introner', som tidligere ble oppfattet som støy mellom genene, ikke er støy, men inneholder mye informasjon. Tidligere var det kroneksempel på ‘dårlig design’. Toleranse og åpent sinn til tross, det innrømmes ikke at designet kan være godt, selv om det er kommet mye mer om dette, som forfatter kanskje ikke har fått med? Forfatteren synes derimot å mangle dannelse til å la være å nevne ‘doggfriske blomster på vei til gasskammeret’. Han tar heller ikke inn noe ansvar på evolusjonsteorien sine vegne, for at sosialdarwinismen via Nietsche, ga nazistene ideologisk grunnlag for å bygge disse. Om kristendom sliter med det ondes problem, sliter evolusjonsteorien med ‘det godes problem’: Hvorfra kommer det gode i tilværelsen? At Blindern er delt i faglig atskilte disipliner, er ikke noe nytt. Og når en ser hvordan en disiplin, som evolusjonsteorien, kan feile er det kanskje like godt at feiltakelsene ikke sprer seg 'over hele fjøla'. Fordypning og spesialisering har noen gode konsekvenser i det minste..


At sosiobiologi rører ved våre røtter og opprinnelse, skulle ikke komme som noen overraskelse. Nestekjærlighet og omsorg for barn, framføres som resultat av vår biologisk fortid, mens vår egoisme og mindre heldige sider tilskrives vår dyriske karakter. Her treffer ikke forfatteren når han snakker om tallet Pi, og hva en måtte mene om det. Mer etterettelig hadde det vært, om han hadde tatt eks fra jus og rettsvesen, og drøftet om det ville være riktig å ta utgangspunkt i det når straffeutmåling skulle anvendes. Så får vi en dose med USA-hets, før han går løs på kreasjonismen. Om en skulle holde seg til vitenskap og etterettelighet, ville det være mer på sin plass å holde seg til saken, og ikke hvor en drøfter saken. Det kan være at en ikke liker konklusjonene noen kommer til der, og nå er Intelligent Design (ID) kommet hit. Det rakk å komme før han hadde skrevet boka si, noe som gjør det meste han kommer med lett å tilbakevise. Heldigvis skjedde det ikke i motsatt rekkefølge, men den enkelte velger hva eller hvem en vil opplyses av. Nå har jeg nådd en grense på 1% av bokvolumet, som jeg forestilte meg før jeg skrev dette. Så får vi se om det er mer som verdt å kommentere, noe sier meg at vi ikke kommer til å være enige i hans svar på innvendinger mot evolusjonsteorien..

Bilde 7. Hvor kommer det gode fra?

 

 

Kommentar står alene for Asbjørn E. Lund (Bildene sto ikke i opprinnelig artikkel, og er satt inn av undertegnede, se evt. lenke i Bilde-nr) sin regning