Historisk bakgrunn for Darwinismen


(fritt oversatt etter boka: 'Not By Chance' av Dr. Lee Spetner; Judaica Press, 1999)

Bilde 1. Temaet i boka


Selv om evolusjonsteorien ofte anses som Darwins kreasjon, fantes mange av idéene lenge før hans tid. Forestillingen om at livet har utviklet seg, har selv utviklet seg fra tidlige idéer i hvert fall tilbake til antikk gresk filosofi. En Gud som handler innen naturen har vært til forlegenhet for store deler av gresk filosofi. Anaximander og Empedokles framsatte teorier om at alle dyr, inklusive mennesket, begynte i vann. I følge dem forlot noen av dyrene vannet, og begynte å leve på land. Grekere skrev til og med om en slags naturlig seleksjon, som senere utgjorde hovedpunktet i Darwins teori. Men de ble f.eks. ikke støttet av Aristoteles og fikk aldri en sentral plass i antikk vitenskap. De levde i en slags skyggetilværelse utenom hovedstrømmen i vitenskap og filosofi.
Det nærmeste middelalderens filosofi kom til evolusjonsteorien, lå i begrepet 'naturens målestokk' (scale of nature). Her ble alle skapninger delt i fire nivåer: mineraler, planter, dyr og mennesket. Denne oppdelingen fikk noen middelalder-filosofer til å spekulere omkring opphavet til de høyere livsformene. Denne oppdelingen fikk noen middelalderske tenkere til å spekulere omkring opphavet til de høyere livsformene. De mente at disse kunne ha utviklet seg fra de lavere, men forklarte ikke hvordan evolusjon kunne finne sted.


Det attende århundre var begynnelsen på moderne idéer om evolusjon. Likevel sto kreasjonisme-standpunktet støtt til andre halvdel av det nittende århundre. Det fikk støtte av autoriteten til Karl von Linné, den berømte svenske legen og botanikeren, som klassifiserte alt levende i faste grupper som han identifiserte med etterkommere fra originale former, utført av Skaperen. Linné satte opp et tofoldig system for å navngi levende organismer, som biologer ennå bruker. Linnés system klassifiserer hver organisme i en gruppe, kalt en art, og hver art i en høyere-ordens gruppe, som kalles slekt. Vårt nåværende system stiller slekter (genera) som har mye til felles i den samme familien. Eks. løve-arten hører til katte-slekten som grupperes innen rovdyrfamilien. Flere familier utgjør en orden, og og flere ordener utgjør en klasse. Familier av rovdyr, planteetere etc. slås sammen til ordenen pattedyr. Pattedyr, fugl, fisk etc. slås sammen i klassen virveldyr. Virveldyr og virvelløse dyr grupperes sammen i samme rekke (phylum), mens planter og dyr hører til samme rike..


Bilde 2. Eks. på Taxonomi


Linné definerte en art, etter John Ray (1627-1705) som en gruppe der medlemmene kunne få avkom med hverandre. Selv om Linné først mente artene var de som ble skapt, endret han senere syn til at det i stedet var slektene som ble skapt. I Linnés fotspor fulgte den kjente franske vitenskapsmannen Georges Cuvier (1769-1832). Han oppdaget at fossile virveldyr kunne settes i en sekvens fra fisk til pattedyr. Han mente denne sekvensen var resultat av rekkefølgen i en skapelse, heller enn at en form stammet fra en annen. Han er sammenfatningen av vitenskapsmannen fra pre-Darwinsk æra, som var Bibelsk troende. Ironisk nok spilte det vitenskapelige arbeidet hans en viktig rolle i å etablere evolusjonsteorien.


William Paley (1743-1805) var en engelsk filosof og forfatter, som skrev to innflytelsesrike bøker i forholdet mellom religion og vitenskap. I disse bøkene forsøkte han vise hvordan en kunne finne religiøs tro ved å observere naturen. Den første som han publiserte i 1794 'A View of the Evidences of Christianity' (Et syn på bevisene for kristendommen). Den var obligatorisk lesning for Cambridge studenter til godt inn i det 20. århundre. I 1802 publiserte han en ny bok 'Natural Theology'. Den fortsatte temaet i den første, og han oppdaterte et gammelt argument for synet på en Skaper, som er blitt kjent som Design-argumentet (Argument from Design). I korthet går det ut på at et meget komplekst objekt må ha blitt designet, og derfor må det være en Designer. Hans kjente eks. gikk ut på at dersom en fant et ur i ørkenen, ville en ikke slutte at det var blitt til ved tilfeldighet. Når et ur må være designet, hvor mye mer må da ikke komplekse levende organismer være det? Argumentet konkluderer med at det må ha vært en Skaper av alle levende organismer. (Paleys argument strekker seg også et par årtusen tilbake, til Midrash Temurah (sl. av kap 3) som tilegnes 'Mishna' ved Rabbi Akiva.

Bilde 3. Design-forestillingen hadde en lang vestlig-historie


Darwin strevde selv med Design-argumentet (Raven 1967). Han kjempet med hvordan livet kunne ha oppstått. Han konkluderte til slutt med at livet kunne utvikle seg fra enkle livsformer uten behov for en Designer. Den tidligste av moderne, inflytelsesrike naturalister var Georges Leclerc Buffon (1707-1788). Han utfordret Linné både om klassifikasjonssystemet hans og hvorvidt arter og slekter endrer seg. Han mente at levende vesener endret seg etter som omgivelsene endret seg. Men han forklarte ikke hvordan endringene kunne finne sted. En kjent etterfølger av Buffon, var den franske naturalisten og botanikeren Jean Lamarck (1744-1829). Han la fram noen 'lover' for hvordan organismer kunne ha utviklet seg fra tidligere forekomster. Den 4. av disse lovene sier at trekk og egenskaper et dyr tilegner seg kan nedarves. Hans teori ble utsatt for motsigelser fra ulike hold, men kan ha fått en renessanse i epigenetikken.


Evolusjonsfløyen var svak i antall og utbredelse, inntil starten på det 19. århundre. Da startet noen innflytelsesrike vitenskapsmenn å fokusere på evolusjon, -eks. franske Geoffry Saint Hillaire (1772-1844), tyske Christian von Buch (1774-1853) og Lorenz Oken (1779-1851) samt sveitsiske Pyreame de Candolle (1778-1841). De banet veien for at høyere dyreformer oppsto fra lavere (felles avstamning). Charles Darwin (1809-1882) utmerket seg ikke spesielt innen det akademiske, men hadde en ubestridt interesse for natur og dyreliv. Vendepunktet for ham kom under den femårige turen med forskningsskipet H.M.S. Beagle. På sjøreisen la han grunnlaget for sitt livsverk med evolusjonsteorien. I 1856 ble han utfordret av sin venn, geologen Sir Charles Lyell, til å skrive en full redegjørelse for sin teori. Omtrent da han var halvferdig mottok han et manuskript fra den engelske naturalisten Alfred Russel Wallace, som beskrev nøyaktig den evolusjonsteorien han holdt på å utlegge. Darwin kom i et dilemma hvorvidt han skulle legge til side eller få fortgang i arbeidet sitt, og valgte det siste.


Da Darwin skrev 'The Origin of Species' var de eldste kjente fossilene fra en geologisk periode kalt Kambrium. Men fossilene fra den kambriske tidsalder starter ikke med en eller få arter, som sakte eller gradvis delte seg i slekter, familier, ordener, klasser og rekker. I stedet er fleste av dyrerekkene, og mange av hovedklassene innen dem dukker opp i Kambrium, fullt ferdig formet. I følge to moderne paleontologer, J. Valentine og S.Awramik m.fl. er oppkomsten av dyrerekkene i Kambrium det mest spektakulære enkeltfenomen i fossilhistorien. Fenomenet er blitt kjent som 'den kambriske eksplosjonen', eller biologiens Big Bang. Til en viss grad var Darwin klar over dette. Han kalte det et 'alvorlig' problem, som forblir uløst på nåværende stadium. Han reduserte problemet ved å argumentere for at de talløse overgangsformene måtte ha eksistert, men enten være for små og skjøre, eller ikke ennå være funnet. (Ch. Darwin, 'Origin of Species', Ch.X)

Bilde 4. Fossil-vitnesbyrd om artenes opprinnelse


Darwin mente hans teori om felles nedstamning var en konklusjon som kunne trekkes fra sin teori om naturlig seleksjon, som var hans forklaring på hvordan nedstamning fungerte. Nå som veien var banet, ble Darwins verk møtt av bred aksept innen ti år etter utgivelsen. Paleys argument ble tilbakevist ved at det er forskjell på ei due og et urverk. Dua kunne ha blitt til ved naturlige midler. Han foreslo at den hadde utviklet seg gradvis fra enklere livsformer. Liksom oppdrettere kunne utnytte naturlig variasjon i styrt oppdrett, kunne naturlig seleksjon utføre det, om tidsrammene var store nok. Forutsetningen var at fordeler hjalp dyret å overleve og reprodusere mer enn de andre, for til slutt å dominere populasjonen. Uttrykket 'Struggle for existence', kamp for tilværelsen, brukes av flere forfattere før Darwin, f.eks. sosialøkonomen Thomas R. Malthus(1989), geologen Chrles Lysell (1832), zoologen E. Blyth (1835), naturforskeren Alfred R. Wallace (1855) før Darwin tar det i bruk i 1856. Uttrykket 'Survival of the fittest' (overlevelse av den best tilpassede) forekommer ikke i 1. utgave av Darwins 'Om artenes opprinnelse'. Det opptrer i 5. utgave 1869 og særlig i 6.utgave 1872. Uttrykket stammer fra den britiske filosofen Herbert Spencer (1852) og ble særlig kjent etter 1864 -Avsnitt hentet fra Darwin-boken.


Darwin formodet at levende vesener konkurrerte sterkt mot hverandre, når deres antall økte høyere enn ressursene de ernærer seg på. Denne konkurransen fører i følge ham til naturlig seleksjon av de best tilpassede. Darwin overtok denne forestillingen fra Thomas Malthus (1798), som var bekymret for at populasjonen av mennesker til sist ville passere mattilgangen. Men om Malthus-spekulasjonen var sann om dyr, så burde vi se dyr som levde under miserable forhold, alltid på grensen til hungersnød. Under slike harde forhold ville bare de tøffeste individene overleve og formere seg, i følge Darwin - avsnitt hentet fra boka 'Evolution Revolution' av Lee Spetner.


Darwins prosess er antatt å ta en lang serie av steg. Han foreslo at det ville være mange steg, med plenty av tid for hvert steg. Hvert steg ville bygge på det foregående. De ville akkumulere og lede til en stor endring i populasjonen. Han foreskrev store endringer til kumulative effekter ved naturlig seleksjon. Darwin var forsiktig med å identifisere årsakene som tilfeldige (random), selv om han hadde referert til dem som forårsaket ved tilfeldighet (by chance). Det ordet var for å indikere at en ikke visste årsaken (Darwin 1872, ss.128 ff). Han avholdt seg imidlertid ikke fra å spekulere om deres årsaker. De kunne frambringes av miljømessige endringer eller ved bruk/ikke-bruk av organer, men han ønsket ikke kalle dem stokastisk tilfeldige (random).
Bilde 5. Naturlig seleksjon -begrenset effekt:


Darwins syn på arv var ufullstendig, og Gregor Mendels arvelover (1822-1884) ble faktisk ikke kjent før etter Darwins død, selv om de ble publisert i en lite kjent publikasjon 6 år etter 'Artenes opprinnelse'. Mendel viste at nedarvede trekk fra foreldre blir bevart, det er som kjent snakk om dominante og recessive trekk. Mendels arvelære ble gjenoppdaget år 1900 av en hollandsk botaniker Hugo de Vries (1848-1935). Han fant at nye arvelige variasjoner kan oppstå plutselig, og han kalte dem mutasjoner. Men de Vries mente at mutasjoner ikke var den slags variasjon Darwin beskrev eller trengte. Mutasjoner er vanligvis skadelige for organismen, og er (nesten) aldri nyttige og ofte dødelige.
Ved første tredel av det 20. århundre hadde Darwins teori blitt innhentet av nye oppdagelser i biologien. Oppdagelsene ble gjort i nye gen-vitenskapene populasjons -og forplantnings-biologi. Den første er opptatt av hvordan genfrekvenser i populasjoner endrer seg, og den andre av hvordan individer sender videre sine gener til etterkommerne. Ved slutten av 1930-årene var evolusjonsteorien i uorden, med mange uløste problemer. I 1941 ble temaet tatt opp i USA. Genetikere samarbeidet med morfologer, paleontologer og systematikere for å prøve komme fram til en omforent versjon av Darwins teori. En rekke kjente evolusjonister kom fram til det som etter hvert ble kjent som neo-darwinismen.


Neo-darwinistisk teori fornektet Darwins forslag om omgivelses-induserte arvelige variasjoner og avviste også arv av oppnådde egenskaper. Det syntes da klart at ingen av disse ville påvirke kjønns-cellene, som overførte arvelige faktorer. Konklusjonen ble at de aksepterte tilfeldighet (randomness) som kilde for variasjonen de trengte. Noen, sjeldne, variasjoner kan være fordelaktige for populasjonen og kan øke i antall via naturlig seleksjon. Til sist kan endringen, dersom den forbedrer organismens evne til å overleve og reprodusere, bre seg ut gjennom populasjonen. Slik ble tilfeldige mutasjoner, oppdaget av de Vries ca. 40 år tidligere, 'drivmotoren for endringer'. Konkret ble arvelig variasjoner oppdaget via tilfeldige feil i DNA-replikasjon et tiår senere, da Watson og Crick oppdaget DNA-strukturen.

Bilde 6. DNA er informasjonsbærer

Darwinistisk evolusjon benekter både mulighet for intelligent ledelse eller framsyn, må gå framover med små, funksjonelle forbedringer om gangen, slik at naturlig utvalg kan fortsette å virke på det i forplantning. Det reiser flg. spørsmål: 'Hva skjer i mellomtiden'? Kritikere hevdet at gode variasjoner som kunne inntreffe, gradvis ville forsvinne. At de ikke ville forbli i populasjonen lenge nok til at naturlig seleksjon kunne gripe fatt i det. Dessuten: hvilke fordeler gir marginale endringer, inntil de linkes til en atferds-respons? Hvordan kan en darwinistisk mekanisme spesielt bygge ikke-reduserbare komplekse motorer én del om gangen, som kunne holde på gjennom tusenvis av generasjoner, uten at noe fungerer før alle delene er på plass? -avsnitt fra 'The Edge of Evolution' av M. Behe.


Om den neo-darwinistiske agendaen hadde virket, så ville det ikke vært plass for noen skaper i starten av livets opprinnelse og utbredelse. Senere biologer som Stephen Jay Gould (Gould, 1989) hevdet at mennesket ikke var uunngåelig, m.a.o. at mennesket var en tilfeldig biprodukt av evolusjon, som like gjerne kunne ha skapt noe annet om den ble gjentatt
.

Bilde 7. Forekommer at det 'slår gjennom'

 

 

Oversatt og tilrettelagt for .htm-format av Asbjørn E. Lund (Bildene sto ikke i opprinnelig artikkel, og er satt inn av undertegnede, se evt. lenke i Bilde-nr) .