Intelligent Design (ID) dekodet

(tilpasset etter 'God and Evolution' Discovery Institute kap.13; J. Richards -redaktør)

Er ID teleo-mekanistisk?

Foregående avsnitt kunne tyde på at om ikke nåværende ID-argumenter er 'reduksjonistisk-mekanistiske', så er de kanskje 'teleo-mekanistiske' (hensikts-mekanistiske)? Er ID i sakens natur knyttet til teleo-mekanismen til Newton, Boyle og Paley? Vi så at ID hadde likheter med teleo-mekanisme fra Newton og Paley, men det er også likheter mellom Newton og Thomas Aquinas. Vi skal se at det ikke er så lett å innsnevre ID til dette heller. ID er et intellektuelt program, og ikke alle deler samme type filosofi eller teologisk syn.

Bilde 1. Eks. på teleologisk argument

Videre prøver mye teknisk arbeid, utført av ID-teoretikere å unngå å foreslå en fullstendig naturfilosofi. F.eks. i W.Dembskis Slutning til Design ('Design inference'), er det et forsøk på å rasjonelt rekonstruere elementene som vi slutter til design i dagliglivets erfaring. (1) Hans rekonstruksjon er ment å gi statistisk og vitenskapelig presisjon i å analysere en viss gruppe systemer i mikrobiologi. Som han mange ganger har erklært, er det en misforståelse å se hans statistiske analyse som et tilskudd til, eller involvering i noen naturfilosofi. Og likevel fortsetter visse kritikere å bevare den misforståelsen.

I Design Revolution fra 2004 skrev Dembski: "ved å fokusere på maskinlike trekk ved organismer, forsvarer ikke ID et mekanistisk syn på livet. Å tilegne en slik forestilling av livet i forhold til ID er å begå feiltrinnet av å sammenlikne ulike ting. Fordi et hus er bygd av murstein, så trenger ikke huset selv å være en murstein. På samme vis så trenger ikke en organisme som inkluderer strukturer som beskrives som maskiner, selv være en maskin. ID fokuserer på maskinlike aspekter av livet, fordi disse er kontrollerbare og nettopp er de som motstandere av ID prøver å forklare ved rent fysiske mekanismer. (2)

 

F.eks. har Dembski klaget over grensene ved mekanistisk filosofi, og Paleys teleo-mekanistiske filosofi, som en dårlig assosisert sammenstilling av guddommelig intervensjonisme og materiell filosofi. Han sier: "Jeg er en mye større fan av kirkefedrene enn av W. Paley. Jeg liker Paley og mener han har mye god innsikt, men jeg mener at klokke-metaforen på mange måter var uheldig. Den er mangelfull fordi verden ikke er lik et ur. Kirkefedrene brukte ikke ur (som metafor). I stedet snakket de om et musikkinstrument. Gregory av Nazanzus .. gjør et design argument som faktisk er parallelt til Paley, bare at han benytter en lutt i stedet for et ur.. Som kristne tror vi ikke at Gud er en fraværende landherre. Gud skapte verden, men så interagerte han med den. Klokke-metaforen er av den typen en får fra en mekanistisk filosofi... Men med en lutt.. så trenger man en lutt-spiller, ellers står den bare der. Faktisk er den ufullstendig uten lutt-spilleren. (3)

ID som en 3.vei

Lik Aristoteles og Thomas Aqunias, sammenligner design-teoretikere biologiske strukturer med menneskelig teknologi. Biokjemiker M. Behe har f.eks. sammenlignet ikke-reduserbar kompleksitet egenskaper ved bakterieflagellen med ei musefelle. . Dette er ikke ment som et argument av reduksjonisme fra Behes side. Alle deler i ei musefelle kan eksistere samtidig uten at de fungerer som noen felle. Så arrangementet av delene produserer noe i tillegg til selve delene. (Behe er dessuten som biokjemiker opptatt av subsystemer i organismer, ikke hele organismer.) Dessuten sammenligner ID-teoretikere biologiske systemer med informasjons-systemer. I boka Signature in the Cell', sammenligner St.C. Meyer kodende regioner av DNA som programvare og plantegninger, og celler som informasjons-prosesserings systemer. Slik programvare inneholder informasjon, ikke bare i betydning av kompleksitet eller informasjonskapasitet, men spesifisert, kodet sekvensiert informasjon, som et menneskelig språk.

 

IKT-teknologi skiller seg fra tidligere mekanistisk teknologi. Når vi beskriver IKT-teknologi benytter vi både mekanistiske og lingvistiske analogier, som ordet informasjon indikerer. ID-teoretikere anroper ofte språk som beskrivende element i den naturlige verden. Dembski på sin side benytter analogien med Bibelens Ord, ved at Gud taler verden til eksistens (1.Mos.1). Og i Joh 1 er det Ordet (Logos) som Gud benytter til å skape verden. Heller enn å beskrive Gud som en mekaniker som flytter rundt på ting, beskriver Dembski Gud som en som taler eller overrekker informasjon til verden. (Selvsagt anerkjenner han at Gud kan flytte rundt på partikler, om han ønsker det også.) Denne måten å tale på har konsekvenser, ikke bare i biologi, men også i kvantefysikk, der betydningen av informasjon for å forstå verden er stadig økende. (4)

Bilde 2. IKT bygges ved hjelp av informasjons-systemer

 

Denne forfatteren (J. Richards) har talt om naturen som en bok, som et ekko av Galilei, Kepler og andre, med en tekst som kan leses etter Forfatterens inensjon. Og i filmen 'The Privileged Planet' argumenterer G. Gonzales og Richards at den skremmende korrelasjonen mellom komplekst liv og vitenskapelige oppdagelser, for at naturen er ment å skulle leses, -at den er designet ikke bare for liv, men også for oppdagelser.

Tidligere design argumenter syntes å forholde seg bare til to kategorier: Orden og tilfeldighet/kaos. Som resultat kunne Aristoteles og Thomas Aquinas snakke om en stein som falt til jorda og et insekt som nærmet seg mat, som eksempler på samme fenomen: mål-styrt orden. Men enkel repeterende orden i f.eks. fysikk, er temmelig ulik integrert kompleksitet i f.eks. skriftlig tekst og kodende regioner i DNA. Slik kompleksitet kan sammenlignes med tilfeldighet, siden den ikke er reperende. (S.C. Meyer omtaler dette her.) Men om en er åpen for det, gjenkjenner en at det er kvalitativt ulikt ren tilfeldighet eller kaos, og roper på en annen type av forklaring.

Videre så er mye av beviset som ID-teoretikere appellerer til av temmelig ny årgang, åpenbart via sensitive hjelpemidler som f.eks. teleskop og mikroskop. Ingen visste om den kosmiske bakgrunnsstrålingen, bakterie-flagellen eller fininnstillingen i fundamental-kreftene, innen godt inne i det 20. århundre. Så ID-argumenter dukker opp som ganske 'up to date' i forhold til brede, metafysiske argumenter i Thomas Aquinas 'Summa contra Gentiles'. Samtidig representerer nåtidige ID-argumenter en tilbakevending til tradisjonelle og bibelske måter å snakke på. Lingvistiske metaforer har nærmere tilhørighet til Bibelens måte å snakke på enn Aristoteliske eller teleo-mekanistiske talemåter. ID benytter elementer både fra Aristotelisk og teleo-mekanistiske tradisjoner, men passer ikke helt noen av stedene. Det er på flere vis en tredje vei.

Ut fra dette blir det klart at ID er høyst anti-reduksjonistisk. Til forskjell fra materialister som prøver å grunne alt på materie og fysiske lover, så argumenterer ID-teoretikere at slike lover peker ut over seg selv mot en hensikts-årsak (purposive agent). Og til forskjell fra neo-darwinister som har et simplistisk syn DNA-koden, likt 'perler på en snor', og forsøker å redusere livet til kodende DNA-regioner, så argumenterer St.C. Meyer og andre ID-teoretikere ettertrykkelig for prioriteringen av det hele framfor delene.

Bilde 3. ID er ikke-reduksjonistisk-som denne:

Det er f.eks. bare i konteksten til hele celle-systemet at kodende DNA-regioner koder for proteiner. For å snakke i middelalderske skolastiske termer, nukleotide-parene som utgjør 'bokstavene' i DNA har et passivt potensiale til å bli arrangert spesifisert, slik at det kan inntreffe. Men de har ikke i seg selv denne evnen til å utøve denne funksjonen eller til å spesifisere ordenen som de blir arrangert i. Om de hadde det, ville de faktisk være dårlige informasjonsbærere -i og med at det ville medføre relativt enkle, repeterende sekvenser ut fra lovmessighet, oversetters tilføyelse.

 

Cellen inneholder, i likhet med organismer, et nøstet hierarki av orden, der lavere ordener opptas i høyere. Vi vet empirisk at organismer er mye mer enn bare materie i bevegelse. Vi har all grunn til å betvile at de kan reduseres til enkle partikler og repetive lover. De er begrenset til rik og hensiktsfull 'in-formasjon'. Det inkluderer ikke bare en-dimensjonale instruksjoner i DNA (både i kodende og ikke-kodende regioner), men også den tredimensjonale cellestrukturen. Og i flercellede organismer er cellen selv bare en del av større, detaljert integrerte tre-dimensjonale strukturer som er ikke-reduserbare til lavere nivåer. Mange design-teoretikere er overbevist at vi bare såvidt er begynt å skrape på overflaten i vår forståelse av ikke-reduserbare informasjons-strukturen til organismer, og at vi bare kan begynne å begripe naturen vi snakker om på en 'top-down' heller enn en 'bottom-up' måte. (5)

Mens det foredlede 'informasjons'-begrepet ikke stammer fra Aristoteles, så er det ingen tilfeldighet at 'informasjon' inneholder ordet 'form'. J. Richards mistenker at informasjons-begrepet intuitivt fanger noe av det som inspirerte Aristoteles 'formale' årsaker. Det skiller også ID fra teleo-mekanister som Paley, som hadde finale, men manglet formale årsaker. Informasjon kan være 'i' materie, men det er bestemt ikke materie, energi, partikler eller lover. Informasjon orienterer og overgår alt dette, liksom skreven tekst 'går utenpå' blekk og papir, og som form overgår materie. Dets nærvær i naturen indikerer hensikt, som en final årsak. Det innebærer at moderne biologiske oppdagelser allerede har pushet vitenskap utover standard status av partikkel- og lov-reduksjonisme. Liksom oppdagelsene i kvantefysikk pushet fysikere utover visjonen om atomer som små baller i tomheten. Samtidige ID-argumenter følger trenden og utvider den.

Dessverre er det noen tilhengere av Thomas Aquinas sin filosofi, som fordreier ID-argumenter på dette punktet. I sin utmerkede introduksjon til Thomas Aquinas viser f.eks E. Feser skeptisisme til Darwins forsøk på å forkaste finale (hensikts) årsaker, ved kun å benytte virksomme (efficient) årsaker. Og han reflekterer over utilstrekkeligheten ved materialistiske forklaringer til DNA og genetisk kode, som synes teleologisk (hensiktsrettet) hele veien gjennom. Beskrivelser av dette berømte molekylet gjør konstant referanse av 'informasjon', 'data', 'instruksjoner', 'plantegning', 'program/programvare'.

Bilde 4. Bakterie-flagell

Dernest snakker han om DNA som 'styrt mot' et slags mål (7). ID-teoretikere begynner å ane en alliert, men Feser 'klargjør' raskt: "Det er viktig å bemerke at dette ikke har noe som helst å gjøre med 'ikke-reduserbar' kompleksitet som ID-teoretikere hevder at visse biologiske fenomener utviser. Aristoteles-tilhengere trenger ikke ta parti i debatten mellom darwinistiske biologer og ID-teoretikere (som vanligvis aksepterer det mekanistiske synet på naturen som deres materialistiske motstandere omfavner. Finale årsaker er tydelig i DNA, ikke p.g.a. hvor komplekst det er, men ut fra hva det utfører, og ville være like tydelig uansett hvor enkelt DNA kan være i fysisk struktur (8).

Det skulle ut fra diskusjonen ovenfor, være klart hvorfor dette argumentet er et bomskudd. Behes argument er ikke utfra hvor kompleks bakterieflagellen er. Behe peker både på typen av kompleksitet som utvises og mot det faktum at systemet har en funksjon, en skjelnbar hensikt. Det er disse to forhold: utilgjengelighet for darwinistiske mekanismer og nærværet av en hensikts-funksjon, som rettferdiggjør design-slutningen. Funksjon i Behes argument er av en type som W. Demski kaller en 'spesifisering'. Generelt indikerer spesifisert kompleksitet, heller enn kompleksitet i seg selv, som rettferdiggjør design-slutningen. I noen tilfeller kan kompleksitet bli analysert og målt matematisk, men spesifisitet: meningsfulle, uavhengige mønstre er kvalitative framfor kvantitative. S.C. Meyers argument som hovedsaklig fokuserer på kodende regioner i DNA og informasjons-prosessering på celle-nivå fortsetter langs lignende linjer. Vi observerer i organismer og deres organer, hensikt, funksjon, tilpasning o.s.v. T.o.m. overbeviste darwinister erkjenner dette.

 

Selv om det går an å kvantifisere én-dimensjonale DNA-sekvenser, slik som en kan isolere informasjonen i denne setningen. Men det er bare på dette lav-nivået at vi kan kvantifisere kompleks informasjon. Men det som tillater oss å skjelne spesifisitet, er at denne høye kompleksiteten bidrar til en målstyrt funksjon på høyere nivåer. Ellers kunne sekvensen av basepar, for alt vi visste, bare være et eneste rør. For det vanligste ID-argumentet i biologi, så er det kvantitativ og kvalitativ kompleksitet sammen, som hjelper oss å skjelne hensikt og formål, om ikke i selv organismen så i det minste i dens opphav. Denne ID-innsikten har tydelig slektskap hos Thomas Aquinas, selv om han manglet begrepet 'spesifisert kompleksitet'. I det minste skulle det være klart at det er feilaktig å behandle ID-argument som de bare var en repetisjon av teleo-mekanisme, for ikke å snakke om reduksjonisme-argumentet til tidligere århundrer.

 

Er ID et slags spill?

Den katolske fysiker St. Barr er en hyppig kritiker av ID. I en arikkel i 'First Things' sier han f.eks: "ID bevegelsens versjon (av design argumentet) er gissel for ethvert framsteg i biologisk vitenskap. Vitenskapen må feile for at ID skal lykkes. I sitt berømte 'forklarings-filter' så finner W. Dembski design ved å eliminere 'lov og tilfeldighet' som forklaringer.

Bilde 5. Spill med 'null virkning utad'

Dette gjør i virkeligheten 'Gud og naturen' til et spill med sluttsum null. Det naturen gjør og vitenskapen kan forklare, krysses ut av lista, og det som gjenstår er bevis for Gud. Denne forestillingen av design spiller rett i hendene på ateistene, hvis karikatur av religion hele tiden har vært at religion er et substitutt for vitenskapelig forståelse av naturen." (9)

Nå skal innrømmes at måten noen ID-talsmenn skriver kan føre til misforståelser, om det leses med et hildet øye. I diskusjoner om biologi kontrasterer ofte ID-teoretikere naturlover som gravitasjon med rollen ID spiller. De kan snakke om naturlig seleksjon som en 'blind, brutal eller formålsløs' prosess, og stille dem opp mot ID. F.eks. skriver W.Dembski og J.Witt i sin lysende introduksjon til ID spørsmålet: "Er ting i naturen produkt av mekaniske krefter alene, eller spilte skapende fornuft en rolle? (10)

 

Om det tolkes teologisk, så kan det synes (mot forfatterens intensjoner) som om Gud bare handlet atskilt fra naturlover. Det ville innebære at Gud bare var en mekaniker som rearrangerer eksisterende materiale, under kontroll av bevisstløse krefter. Guds handlinger ville da, bli satt opp mot naturens, og satt til å fylle gapene som naturen lar forbli tomme. I så fall ville det skape brysomme spill med sluttsum null, som Barr anklager ID for. Men ingen bevisst teist, vil tro at Gud er fjern fra verden unntatt når han handler direkte i naturen. For teister overskrider Gud verden, og er fri til å handle direkte i den, og forblir alltid intimt involvert i den. Gud kan handle både direkte og gjennom såkalte 'sekundære årsaker'. De inkluderer naturlover og prosesser som Skaperen har etablert, slik som f.eks. elektromangnetiske krefter. En begivenhet kan være et uttrykk for både en naturlov og Guds hensikter. Det er ikke slik at ateister appellerer til gravitasjon, mens teister appellerer til mirakler. Gravitasjon er like konsistent med teisme, som mirakler er det. Det er bare det at de fleste teister og ateister er enige m.h.t. gravitasjon, men ikke om mirakler.

I de fleste sammenhenger er ID ment å være minimalistiske m.h.t. metafysikk. Det er forsiktige forsøk på å introdusere hensikt, intelligent virksomhet og lignende, som en legitim måte å forklare i det minste noe i naturen, for åpne skeptikere, med et minimum av metafysisk bagasje. ID-teoretikere ønsker ikke å smugle teisme inn i sine design-argumenter, selv om disse har teistiske implikasjoner. Å argumentere for at design i det minste noen ganger er oppdagbar i naturen, impliserer imidlertid ikke at bare deler av naturen er designet. Det finnes også en grunn til at ID-teoretikere noen ganger snakker om darwinistiske mekanismer (men ikke ordinære fysiske lover) som en 'bevisstløs prosess'. Som vi har sett er den darwinistiske mekanismen kvalitativt ulik ordinære fysiske mekanismer som gravitasjon. Gravitasjonsloven kan uttrykkes matematisk (kraft= gravitasjonskoeffisient multiplisert med massene delt på kvadratet av avstanden mellom dem:

Om du kjenner den og noen få andre, kan du beregne banen som f.eks. Jupiter kommer til å være på et bestemt tidspunkt. Du kan selvsagt ikke bruke den til å beskrive alt, men loven forklarer et sett av fakta meget tillitverdig.

Slik er ikke den darwinistiske seleksjons-variasjon mekanismen. Darwin foreslo bare et designer substitutt ved å ekstrapolere fra ett kjent, trivielt sett av fakta. I det 20. århundre kom det til å bli identifisert med genetiske mutasjoner. Og likevel, med unntak av noen trivielle eksempler, er det ikke demonstrert at kraften til denne mekanismen er så sterk som Darwin tenkte. Om noe synes bevisene å indikere at dens kraft er ganske begrenset. Vi har ikke en gang grunn til å tro at naturlig seleksjon og styrte genetiske mutasjoner kan gjøre så mye kreativt arbeid. (12) Selv om Darwin foreslo variasjon og naturlig seleksjon som 'bevisstløse substitutt for design, så kan likevel i prinsippet disse prosessene være trekk ved verden som Gud har skapt. Til en viss grad, er de nettopp det. Vi har flere gode, selv om de er beskjedne, eksempler på at naturlig seleksjon bevarer økt overlevelse ut fra variasjoner. Likevel trenger vi å identifisere Darwins mekanisme for hva den er, og hva den 'skulle være'. Vi trenger å kikke nøye på bevisene, og ikke bare anta at de greit kan fullende Darwins siktemål. Enn videre, om Gud er i førersetet, så vil ikke noen variasjoner være bokstavelig tilfeldige i den forstand de fleste darwinister forstår ordet. De vil ikke være formålsløse.

Når en ID-teoretiker også er en teist, som ofte, men ikke alltid er tilfelle, så er disse distinksjonene alltid i bakgrunnen, selv om de ikke alltid er framtredende. Det er fordi ID-argumenter ofte fokuserer på isolerte empiriske bevis på design i naturen. Det innebærer at de er 'design' så langt som de er oppdaget og kontrollerbare. De teologiske implikasjonen kan bli behandlet separat -bortsett fra vitenskapelige betraktninger. For å ta et eks. med M. Behe, så vil det nesten sikkert trenges forsyn/planlegging å få en fungerende bakterie-flagell, og det er det eksklusive området til intelligente agenter. En intelligent agent kan produsere et system for et framtidig formål, for en målsetting. Det er den åpenbare hensikten med flagellen (omgjøre mat til næring), som sammen med at den nærmest sikkert ikke er mulig å få til med darwinistiske metoder, som berettiger Behes konklusjon at bakterieflagellen er bedre forklart ved intelligent design enn ved naturlover og darwinistiske metoder alene.

Bilde 6. Eks. på design tematikk

Men det er en misforståelse å fortolke Behes argument som en fullstendig beskrivelse av hva Gud gjør. Behe snakker om isolerte små deler av en organisme i et underområde av biologien, innen hvilke grensene for mutasjon og naturlig seleksjon går utenom det som kjente naturprosesser og mutasjons/seleksjons-mekanismen ville gjøre overgitt til egen kapasitet. Dermed påkaller vi design heller enn naturlige prosesser bare i dette tilfellet. Men det er ikke hvordan hvert design argument virker, de som fokuserer på hvert trekk i naturen.

For å ta gravitasjonsloven, så er den så generell at den er i stand til å forklare noen generelle sannheter om naturen, men langt fra alt. Det ultimate opphav til slike lover, er et separat spørsmål, så vitenskapsmannen trenger ikke å ekskludere Guds rolle i videre forstand. Behes argument indikerer ikke at naturen er en lykkelig selvgående mekanisme, unntatt når Gud beslutter å bygge bakterieflagellen. Heller ikke impliserer det at naturlovene eller såkalte upersonlige prosesser er utenfor Guds hensikt eller kontroll, eller kan forklare seg selv. Han snakker bare om én måte å oppdage design på, i små felter innen biologien som vi har en god forståelse av. Imens behandles upersonlige konstanter og mekanismer, som gravitasjon og darwinistiske mekanismer, som gitte.(13)

 

ID argumenter er forskjellige

St. Barr, i likhet med Ed Feser nevnt tidligere, serverer et representativt angrep til i forbindelse med ID: "vektleggingen i de tidlige kristne skriftene var ikke på kompleksitet, ikke-reduserbarhet osv, men på skjønnhet, orden, lovmessighet, og harmoni som finnes i den verden Gud har skapt." (14) Til dette kan en bare si at det stemmer: Verken Behes eller noe annet ID-argument indikerer at det ikke finnes andre ID-argumenter. Om en f.eks. tenker i brede Aristoteliske termer, så er Thomas Aquinas sine argumenter basert på en sofistikert bruk av Aristoteliske idéer om forårsaking, helt greie. Og om du tenker i tråd med fysiske lover og konstanter, så går det an å se fininnstilling av disse argumentene som indikasjoner på intelligent design (ID). Det er ingen grunn til å overgi naturlovene kun til materialister, for hvem selve lov-begepet burde være forvirrende.

Det kan vel være slik at vi bare legger merke til det fininnstilte/designede i fysiske naturlover og konstanter når vi direkte er oppmerksomme på dem. I biologi er fysiske betingelser en del av bakgrunnen. En kan slutte til design i den biologiske verden, basert på en smal egenskap, uten å fornekte at bakgrunnen også er tegn på design. En kan fokusere på deler uten å fornekte helheten. ID-teoretikere gjør det hele tiden, i det de peker på bevis fra fysikk, kosmologi eller astronomi, og appellerer til skjønnheten og rasjonaliteten i naturen, slik B. Wiker og J.Witt har gjor i 'A Meaningful World' (15)

Men selv om fininnstilling i f.eks. gravitasjon og elektromagnetisme, i seg selv og i forhold til hverandre, er kjennetegn på design -så følger ikke at det kan medføre at celler reproduserer, eller andre ting vi diskuterer i naturen. En kan argumentere for at ett sett av betingelser, som er kjennetegn på design er nødvendige, men ikke tilstrekkelige betingelser for liv. Likeså at et annet sett av forutsetninger som går utover det første, også er kjennetegn på design. Faktisk kan vi på cellenivå oppdage design delvis ved å kontrastere det med bakgrunns-regulariteten i fysikk. Slike bevis ville være eksempler på det filosofen D. Ratzsch kaller 'motstrøm' (counterflow -16). Det utviser kjennetegn vi har god grunn til å betvile kan bli produsert av ordinære, repeterende fysiske prosesser, men det kan dannes av en intelligent årsak. Å peke på eksempler på 'motstrøms begivenheter' er ikke noen fornærmelse mot fysikken, eller mot Gud. Ikke mer enn at det er en fornærmelse mot Shakespeare å si at hans sonetter ikke kunne dannes av tyngdekraften alene. Egenskapene ved naturen vi refererer til som fysiske konstanter er høyst abstrakte og isolerte regulariteter. De forklare noe, men ikke alt. Og vi har ingen grunn til å tro at darwinistiske mekanismer kan produsere alt annet. Vi burde bestemme forklarings-kraft og -begrensninger til alle disse forholdene ved empirisk observasjon.

Bilde 7. Design historie

Kirken har opp i gjennom tiden erklært minst ett sted i naturen, der vi burde forvente bevis på 'motstrøm' (counterflow): opprinnelsen til menneskelige vesener. Gud danner menneskelige bevisstheter, og disse kan ikke reduseres til pre-eksisterende materielle bestanddeler eller mekanismer.(17) Menneskelige vesener er enheter av kropp/sjel/ånd, ikke bare sjeler som bebor kropper, så våre sjeler må ha effekter i den fysiske verden. Det skulle innebære at det ikke skulle være kristne innvendinger til motstrøms (counterflow) argumenter, og at vi i det minste skulle være åpne for å oppdage dem annensteds. Vitenskapelige studier er ikke eneste måte å vinne erfaring eller kunnskap om naturen, så:

Hvorfor hevde at ID er vitenskap?

Selv om ikke vitenskap er eneste måte, har mange ID-talsmenn argumentert for at ID skulle betraktes innenfor området til naturvitenskap. Forfatteren (J. Richards) finner diskusjoner om dette, kjedelige og fruktløse. Det synes absurd å forvente at naturen pent skulle tilpasse seg til statsuniversitet. Det kan likevel være nødvendig fordi mange kristne ikke synes å forstå hvorfor ID-talsmenn hevder at ID er vitenskap. De beskylder ID-talsmenn for å akseptere de samme 'vitenskapelige' forutsetningene de ellers motsetter seg, ved å implisere at bare vitenskapelige forklaringer er legitime'. Videre, og noen ganger motsatt, hevder de at ID i det meste er filosofi eller religion (18) , men ikke vitenskap (19). Dette kommer vi tilbake til -forutsatt viljen til den Intelligens som styrer det meste..

 

 

Oversatt og omgjort til .htm-format ved Asbjørn E. Lund (Bildene sto ikke i opprinnelig artikkel, og er satt inn av undertegnede, se evt. lenke i Bilde-nr)