Opprinnelse til sammensatt organismeform: ved blind evolusjonær flikking, eller forkunnskap og guddommelig intelligens?
Oversatt fra Otangelo Grasso på FB

Bilde: Øyet forstørret


Flercellede organismer bruker ikke bare genetikk, som informasjonskilde , men hovedsakelig og spesielt epigenetisk informasjon. Det er informasjonen på toppnivå, som administrerer, kontrollerer, opererer og orkestrerer samspillet mellom ulike informasjonskilder som fungerer sammen på en synergistisk, integrert flerlags måte. Indikasjoner fra miljøet, ernæringskrav og utviklingsprogrammer (evo-devo) er innspill. Denne informasjonen blir synergistisk tolket, beregnet og behandlet, og informerer genregulerings-nettverket hvordan man setter sammen genuttrykk.


Transkripsjonsfaktormolekyler mottar signalene sine, og binder seg til spesielle DNA-sekvenser, og utgangen styrer genuttrykk ved å slå gener på og av. For å si det på en annen måte, bestemmer dette administrasjonslaget hvilke proteiner som faktisk blir laget, og når og i hvilke celler. Det neste administrasjonslaget modifiserer disse nylig myntede proteinene etter behov, og gjør eventuelle endelige tilpasninger, nødvendige for at proteinene skal begynne å jobbe. Et annet lag organiserer reisen til de nysyntetiserte proteinene som er merket, slik at cellesignalproteiner vet hvordan de skal transportere dem til sitt endelige mål, ved hjelp av et internt GPS-system, taxibærere og molekylære motorveier der disse taxiproteinene går og bærer lasten. Og et ytterligere lag av ledelse gir ekstra tilsyn, om nødvendig, etter at proteinene er klare til å begynne arbeidet.


Bare i en enkelt menneskelig celle er det omtrent 2,3 milliarder proteiner i drift. Det illustrerer kompleksiteten i genreguleringsnettverket, og orkestrerer uttrykket av de riktige proteinene i hver av de over 200 forskjellige celletyper i menneskekroppen. Hver celletype har et individuelt skreddersydd proteom, bestående av spesifikke proteiner blant over 90.000 forskjellige proteintyper for spesifikke funksjoner. Hver celletype krever sine egne proteinmaskiner, og meldinger går stadig frem og tilbake mellom de nærliggende, og til og med fjerne cellene, for å hjelpe til med å koordinere det hele.


Koding av informasjonen i genomet for å lage proteinmaskineriet er imidlertid bare en liten brøkdel, omtrent 2% av genomet. Det store flertallet av den genetiske informasjonen, 98%, som inntil nylig ble kalt søppel, brukes til å produsere produktene som regulerer og orkestrerer genuttrykk, som mikroRNA, transkripsjonsfaktorer, etc. Den delen kalles det regulatoriske genomet.
Dette utrolig intrikate nettverket involverer et stort antall riktige sammenkoblinger og noder - sammen med mye looping og forgrening - akkurat som en algoritme i et enormt komplekst dataprogram. Tenk deg den nøyaktige orkestrering av å slå av og på hver av de 20.000 gener i hver av de ca. 37 billioner cellene i menneskekroppen. Hver håndterer prosessen uavhengig, men den intracellulære kommunikasjonen mellom disse billioner celler gir opphav til en funksjonell helhet.


Det krever ufattelig sofistikert foreskrevet instruksjonskompleks informasjon som styrer hele virksomheten og driften. Hvem sitter på toppen og sørger for at alt går etter planen? Noen kan hevde at evolusjonære, ikke-ledede mekanismer er en tilstrekkelig forklaring. Men Davidson skriver:
Det overordnede kontrollprinsippet er at den embryonale prosessen er fint delt inn i presise små 'jobber' som skal utføres, og hver er tildelt en spesifikk underkrets eller koblings- funksjon i dGRN på øvre nivå. Ingen underkrets -funksjoner er overflødige i forhold til en annen, og det er derfor det alltid er en observerbar konsekvens hvis en dGRN-underkrets blir avkuttet . Siden disse konsekvensene alltid er katastrofalt dårlige, er fleksibiliteten minimal, og siden delkretsene alle er sammenkoblet, har hele nettverket den kvaliteten at det bare er en måte for ting å fungere på. Og faktisk utvikler embryoene til hver art, seg bare på en måte.


Menneskekroppen inneholder ingen sentral myndighet til å håndtere genuttrykk på tvers av alle cellene. I stedet fungerer det hele som et fremvoksende system. Det er resultatet av alle de enkelte spillerne og delene som i et joint venture bidrar til den endelige organismeformen. Det er litt som en maurkoloni, som fungerer som en sammenhengende helhet, selv om ingen sentral autoritet - ikke engang dronningen av kolonien - mikrostyrer oppgavene de enkelte maurene utfører.


Primær spesiering som resulterer i makroevolusjonær endring krever endring av hele kroppsplanen. Og det avhenger av å endre hele organismearkitekturen og informasjon på organisme- og systemnivå. Det kan ikke gjøres ved å fikle her og der. Det krever mer enn det. Det er ingen måte å skrive koden for hele organismenes organisasjon og drift med mindre man har forutviten om organismearkitekturen til slutt, og man kan ikke vite dette med mindre man ser 'det store bildet' av den endelige formen. Det blir veldig klart at det å tro at det kunne 'utvikle seg' uten bevisst planlegging, forkunnskap osv. tøyer mildt sagt troverdighet, fornuft og logikk.

Tillegg: -Slutningskjede for intelligent design:

1. Høyt informasjonsinnhold (eller spesifisert kompleksitet), irredusibel kompleksitet og oppsett av utsøkt integrerte kretser, som uunngåelig ødelegges eller ødelegger funksjonen ved betydelige endringer, utgjør sterke indikatorer eller kjennetegn på (tidligere) intelligent design.

2. det høye informasjonsinnholdet og biologiske irreduserbare metabolske veier som også krever regulering og strukturert på en kaskademåte, i likhet med elektroniske kretskort, ved bruk av proteiner og enzymer som manifesterer seg selv irreduserbart komplekst, utgjør sterke indikatorer eller kjennetegn på (tidligere) skapelse gjennom intelligent intervensjon, og design.

3. Naturalistiske mekanismer eller ikke-styrte årsaker er ikke tilstrekkelig til å forklare informasjonens opprinnelse (spesifisert kompleks informasjon), irredusibel kompleksitet og oppsett av komplekse kretsløp med liten feiltoleranse.

4. Derfor utgjør intelligent design de beste forklaringene på opprinnelsen til informasjon og irredusibel kompleksitet i metabolske biologiske kretsløp.

 

Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund