Intet nytt under solen -del II

(fra 'God and Evolution' Discovery Institute; J. Richards -redaktør. Understreking og/eller kursivering ved oversetter)

Dette er del II i 'Intet nytt under solen' - her er del I.

Naturlig seleksjon som den nye demiurg

Antikkens gnostisisme distanserte Gud fra sin skapning ved å tilordne skapelse av verden til en tredjepart, demiurgen. 'Demiurgen' til nye teistiske evolusjonister er naturlig seleksjon som virker på tilfeldige mutasjoner. Akkurat som den gnostiske demiurgen, så handler naturlig seleksjon blindt, uvitende og atskilt fra Guds spesifikke anvisninger, noe som tillater teistisk evolusjonister å frigjøre Gud fra ansvaret for en verden de ser som 'tilsmusset'.

Bilde 1. Hvordan demiurgen er tenkt å virke

I følge mange av de nye teistiske evolusjonister, så valgte Gud å 'skape' verden ved å sette opp en ikke-styrt prosess, som han ikke hadde noen spesifikk kontroll over og ikke visste forløpet til. På en veldig reell måte skapte Gud en verden som skapte seg selv. Som den anglikanske teistiske evolusjonisten John Polkinghorne uttrykte det: "et evolusjonært univers er teologisk forstått som et skaperverk som tillates å lage seg selv." (27) Dette synet er vanskelig å forene med tradisjonelle begreper om Guds forsyn og suverenitet, noe som blir klart om en leser skriftene til ledende teistiske evolusjonister. Tidligere astronom ved Vatikanet, George Coyne, hevder at "ikke engang Gud kunne vite .. med visshet.. at menneskelig liv vil komme til eksistens." (28) Biolog Kenneth Miller i Brown Universitet, forfatter av 'Darwins Gud' som brukes i mange kristne college, benekter tvert at Gud ledet den evolusjonære prosessen for å oppnå et spesifikt resultat, inkludert utvikling av menneskelige individer. Han insisterer at "evolusjon er en naturlig prosess, og naturlige prosesser er ikke-styrte." (29) Miller forsikrer at "menneskehetens tilsynekomst på denne planeten ikke var forutbestemt, at vi er her .. som en ettertanke, en mindre detalj, en hendelse i en historie som like gjerne kunne ha utelatt oss." (30)

Uten tvil gjenkjenner Miller at mange av hans medkristne vil gjøre opprør mot en slikt påstand, så hevder også Miller at: "gitt evolusjonens evne til å tilpasse seg, å innovere, å teste og å eksperimentere, så ville det før eller senere ha gitt Skaperen akkurat det Han så etter, en skapning som lik oss kunne kjenne Ham og elske Ham." (31) Men Miller taler tvetydig, han tror ikke at menneskeheten, eller noe annet resultat av evolusjon representerer noe eksakt etter Guds vilje. I følge Millers syn, visste Gud at den evolusjonære, ikke-styrte prosessen var så underfull at den ville skape noe i stand til å lovprise Ham til slutt. Men hva dette 'noe' var for noe, var radikalt ubestemt for Gud. På en konferanse i 2007 innrømte Miller at om evolusjonshistorien skulle skje om igjen, kunne resultatet bli en 'dinosaur med stort hode' eller til og med 'et bløtdyr med eksepsjonelle mentale evner' heller enn et menneskelig vesen {ovesetters understreking}. (32)

Moderne teistisk evolusjon sammenlignes av og til med deisme, heller enn med teisme. Men også den sammenlikningen synes urettferdig i forhold til deisme. Til og med deismen hevder typisk at Gud opprinnelig designet og skapte verden, før han overlot den til å opprettholde seg selv. I følge ledende talsmenn for teistisk evolusjon, gjorde ikke Gud en gang så mye. Gud skapte en ikke-styrt prosess som så skapte verden, og produserte vesener han verken forutså eller eller forordnet. Noen ganger forsøker teistiske evolusjonister å forsvare seg med at liksom Gud skapte levende menneskelige vesener med fri vilje, så ga han naturen friheten å skape selv uten hans tilrettevisning. (33) Selv om det er en logisk mulighet for at Gud kunne ha gjort det på den måten, så gir kristen teologi lite grunnlag for å hevde at det var slik Gud faktisk handlet da han skapte verden.

I følge kristen lære var (den treenige) Gud alene skaper av denne verden (Sal100,3). Han delegerte ikke oppgavene til en ikke-styrt tredjepart (Joh1,3-4). Uansett hvor billedlig eller bokstavelig en tolker Bibelsk skapelsesberetning, og uansett hvilken prosess Gud faktisk benyttet for å bringe sin skapning til eksistens, så er det konsistente kravet til både Bibelen og kristen teologi at den opprinnelige skapelsen inneholdt Guds spesifikke intensjoner. Det betyr ikke at Gud ikke kunne eller virket gjennom sekundære årsaker i å skape verden, men at det ikke var ikke-styrte sekundære årsaker. Det er hovedpoenget. I historisk kristendom så er Gud, ikke en tredjepart, udiskutabelt hovedingeniøren så vel som det artistiske geniet bak skjønnheten ved den naturlige verden.(34) Om en derimot aksepterer teistisk evolusjon, så er det eneste slags artisteri som Gud tillates det som kan sammenlignes med en abstrakt maler som vilkårlig maler på tomme flater. Gud blir mer lik Jackson Pollock enn Michelangelo.

Bilde 2. Jackson Pollock i arbeid.

Noen samtidige teistiske evolusjonister synes å gjenkjenne at deres darwinistiske forestilling av Gud skaper spenning med tradisjonell kristen teologi. Kanskje det er derfor de utydeliggjør nøyaktig hvor mye de henger fast ved darwinistiske forestillinger som en ikke-styrt prosess. Det synes å være framgangsmåten til dem som assosieres med BioLogos stiftelsen som ble initiert av Francis Collins for å fremme saken til teistisk evolusjon. Selv om Collins og hans stiftelse promoterer bøker til foregangsmenn for ikke-styrt evolusjon som Kennett Miller, så er dens direktører mer varsomme, eller i det minste mer forvirrende i hvor ikke-styrt de forestiller seg den evolusjonære prosessen.

Slik som nåværende visepresident i BioLogos, Karl Gilberson: På den ene siden sier Gilberson at "som en troende på Gud er jeg overbevist på forhånd at verden ikke er et uhell, og at på mystisk vis er vår eksistens forventet resultat".(35) På den andre siden hevder Gilberson at han "er på linje med Darwin i å fornekte idéen at Gud er ansvarlig for detaljene." (36) Gilberson forminker hvilke typer i historien han betrakter som detaljer. Er mennesket selv en detalj, som Gud kanskje ikke hadde til hensikt? Selv om Gilberson hevder at 'Gud forventet skapninger som oss', så synes 'skapninger som oss' å være 'skapninger som har et bevisst forhold til sin Skaper." Han innrømmer videre: "Jeg synes det er vanskelig å lage en sak på hvorvidt denne spesifikke formen vi har er nøyaktig hva Gud hadde i sinne."

Vi trenger å holde fast på at saken her ikke er hvorvidt Gud kunne skape rasjonelle vesener annerledes enn mennesker. Selvsagt kunne han det, og menneskeverd er ikke avhengig av fem fingre på en hånd. Poenget er hvorvidt Gud var så lite involvert i prosessen at han ikke visste hvorvidt 'evolusjon ville frambringe tenkende muslinger eller menneskelige vesener. Trøbbelet med å forsøke å forene ikke-styrt darwinistisk evolusjon med kristendom, er ikke at Gud ikke hadde frihet til å skape verden forskjellig, men i det darwinistiske scenariet er Gud strengt tatt ikke skaperen {i hvert fall ikke slik man tradisjonelt tenker, se her -oversetters tilføyelse}. I høyden har han (i evolusjonistisk scenario) satt opp et kosmisk lotteri for å frambringe livsformene, og han 'vet at med nok tid vil han til slutt vinne en slags jackpot'. Uansett hva en mener om dette Gudsbildet, er det ikke Bibelens og den ur-kristne tradisjonens Gudsbilde, eks. her.

Bilde 3. Francis Collins 

Francis Collins er i likhet med Karl Gilberson uklar med hvor langt han vil følge ikke-styrt evolusjon. På den ene siden, holder Collins muligheten åpen for at Gud 'kunne' ha kjent og spesifisert alt resultat av evolusjon. På den annens side har Collins levert hovedartikkelen til en konferanse i 2008 om 'åpen teisme'. Åpen teisme er en posisjon som som eksplisitt fornekter Guds uttømmende kjennskap til framtidige begivenheter. (38) Collins skriver også noen steder som om han tror at signifikante deler av livets historie faktisk ikke var styrt av Gud, selv når det gjelder menneskelige vesener. Han lot seg villede av sitt syn når det gjaldt synet på 'junk-DNA'. Collins prøver (også) å dreie diskusjonen fra hvorvidt Gud forut visste om og planla menneskelige vesener, til hvorvidt mennesker trenger deres nåværende sett av egenskaper for å være skapt i Guds bilde. Spørsmålet er hvorvidt mennesker som de er, reflekterer Guds spesifikke valg og utsøkte kunstneriskhet eller er tilfeldige biprodukt av en ikke-styrt prosess.

Til sin fordel synes Collins å registrere at det er et alvorlig problem her i forhold til tradisjonelle kristne teister, og så etter å ha gitt avkall på design av menneskelige individer på ulike måter, tilbyr han en 'fluktrute' for dem som synes ukomfortable med hans resonnement. Men den fluktruten har sine egne teologiske problemer.

Bilde 4. Søppel-DNA har vist seg å være en myte 

Gud som en kosmisk magiker

Collins foreslår at Gud kunne ha visst og bestemt resultatet av evolusjon fra evighet av, men likevel ha skapt verden til å se ut som den var dannet av en tilfeldig og ikke-styrt prosess: "I den sammenhengen kunne det virke for oss som evolusjon ble drevet av tilfeldighet, men fra Guds perspektiv ville resultatet være fullstendig spesifisert. Således kunne Gud være fullstendig og intimt involvert i skapelse av alle arter, men fra vårt tidsbegrensede perspektiv, ville det synes som en tilfeldig og ikke-styrt prosess." (40)

Det kan synes som Collins utgangspunkt er noe merkelig her: 'at verden ser ut som produkt av en tilfeldig og ikke-styrt prosess.' Det kan virke som han er enda mindre åpen for intelligent design enn R. Dawkins. Til forskjell fra Collins, vedgår Dawkins at den biologiske verden har en overflod at ting som synes designet med et formål." (41) Dawkins mener altså at ting ser designet ut, men at neo-darwinsk teori viser at de ikke er det. Collins på sin side mener at biologisk liv ikke ser designet ut, og at bare gjennom troens øyne kan vi se at det er det. Collins syn er i tråd med at Gud hemmelig kan skjule ting for menneskene, men står i konflikt med Bibelens syn på Guds skaperverk. Fra salmisten som deklarerer at skaperverket deklarerer Guds ære, til Jesus som henviser til liljenes skjønnhet som tegn på Guds aktive omsorg for verden og dens innbyggere. Collins synes å anvise Guds rolle som en kosmisk trickmaker, som villeder folk til å tro at måten de ble til på var blind og hensiktsløs, selv om den ikke var det. Vi skal la det være med Collins der, hans syn på 'junk-DNA' vitner om et ambivalent syn. Men uansett Collins eget syn, så er det mange av hans kolleger som avviser et slikt halvferdig hus og entusiastisk hevder at Gud verken vet eller hadde i sinne noe bestemt resultat av evolusjonen. Det er en holdning som plasserer dem veldig nært de gamle gnostikerne. Lik den antikke gnostisismen, så erstatter moderne teistisk evolusjon Guds aktive skapelse av verden, med en 3.part utenfor Guds direkte/spesifikke styrelse og kontroll.

Å fornekte Guds aktive rolle som skaper, er ikke eneste måte teistisk evolusjon gjenoppretter antikk gnostisisme. En annen og like slående parallell er fornektelse av at verden opprinnelig ble skapt god.

Å fornekte syndefallet

Bilde 5. Soning er for menneskets synd

Gnostikerne fornektet ortodoks kristendom, som lærte at menneskelige vesener ble skapt gode og så falt ut av Gudsfellesskapet som følge av en frivillig handling (ulydighet). I følge det gnostiske synet var aldri verden god, den var ond fra starten av. Ledende teistiske evolusjonister i dag adopterer en slående lik posisjon. Etter deres syn gjør evolusjon idéen om at mennesket opprinnelig ble skapt godt, uakseptabel. I 2001 forklarte anglikansk biskop J. Shelby hvordan etter hans syn Darwin gjorde tradisjonell kristen forløsningslære ikke-fornuftig: "Jeg lever på den andre siden av Darwin, og Darwin ikke bare fikk oss kristne til å se bokstavelig skapelse som ikke så bokstavelig likevel. Han ødela også den primære myten som vi hadde fortalt Jesus-fortellingen i århundrer. Den myten foreslo at det var en avsluttet skapelse, fra hvilken menneskelige vesener hadde falt i synd. Dermed trengte vi en frelsende guddommelig nærhet for å få oss tilbake til det Gud opprinnelig hadde skapt oss til å være. Men Charles Darwin sier at det ikke er noen perfekt skapelse, fordi den er ennå ikke ferdig, men holder på å folde seg ut. Og det fantes ikke noe perfekt menneskelig liv, som så korrumperte seg selv og falt i synd. Det var heller en enkelt celle som i løpet av 4.5 til 5 milliarder år økte i kompleksitet og bevissthet. Og dermed blir fortellingen om Jesus som kom for å redde oss fra fallet, en 'ikke-fornuftig' historie. (43)

Selv om biskop Shelby 'utmerker seg' med et annerledes syn i en rekke kristne kjernespørsmål, så får han full støtte av BioLogos nestleder Karl Gilberson i å fornekte at 'synd har sin opprinnelse i en fri viljesakt hos de første mennesker'. I boka 'Saving Darwin' går han også mot at 'Gud ga mennesker en fri vilje og at de brukte det til å forurense hele skaperverket.' (41) I et avsnitt med undertittel 'Dissolving the Fall' argumenterer Gilberson at 'siden menneskelig vesener ble skapt gjennom darwinistisk-evolusjon, var synd i mennesket fra starten av.. Selviskhet driver den evolusjonære prosessen, uselviske individer dør og deres gener med dem. Selviske vesener som sentrerte omkring sine behov for mat, makt og sex blomstret og har viderelevert sine gener til etterkommerne. Etter mange generasjoner var selviskhet så fullstendig programmert inn i vårt genom at det ble en signifikant del av det vi nå kaller menneskelig natur." (44) Så etter Gilbersons syn, så var menneskene syndige og defekte fra opprinnelsen av.

Collins prøver behendig å vri oppmerksomheten fra om det skjedde et historisk syndefall, til om kristne måtte tro på Adam og Eva, som ble bokstavelig skapt av Gud, som historiske personer. Historisk eksistens av Adam og Eva og hvorvidt mennesket hadde en felles stamfar med andre pattedyr er viktige spørsmål, som vi har vært inne på flere ganger, og som så {oversetter flere steder påstått at dette ikke er bekreftet på vitenskapelig basis.} Likevel må vi la det ligge her, til fordel for spørsmålet: Skapte Gud mennesket opprinnelig godt? Og ble de første mennesker fremmedgjort for Gud ut fra sin egen frie vilje? Det kristne svaret på spørsmålet er utvetydig: ja.

Gilberson fornekter at det er noe (vesentlig) annerledes i hans fornektelse av syndefallet. Han insisterer på at fallet er uten konsekvenser for vårt behov for frelse. (51) Slik han forklarer det: "Jeg forstår ikke hvorfor vi må ha vært perfekt, og så ha falt for å kunne bli frelst.. For meg synes det som uansett hvordan vi ble syndige, så kan vi enda reddes fra den synden." Vel, om en er fleksibel nok så kan en redefinere det kristne frelsesbegrepet til å bli hva en ønsker. Poenget er at det da vil være annerledes en historisk kristendom. I det tradisjonelle kristne synet, så er frelsen resultat av at en fullkommen og hellig Gud kjærlig virker for å gjenopprette et riktig forhold med sin falne skapning. I det nye synet til teistiske evolusjonister, så blir frelsen forsøket til en fraværende Gud på å redde sine skapninger fra sin egen defekte skapelse, for å bringe den inn i et forhold som aldri tidligere hadde eksistert.

Bilde 6. Gud blir ansvarlig for det ondes problem-etter Darwinistisk syn

Selv om Gilberson synes å mene at hans reformulering av den kristne fortellingen ikke gjør noen skade på det tradisjonelle kristne frelsesbegrepet, så kan darwinister som tidligere var kristne ønske å opponere. Den kjente vitenskapshistorikeren Ron Numbers, University of Wisconsin, er et slikt tilfelle. Slik han selv innrømmer, forlot Numbers sin kristne tro på grunn av darwinistisk evolusjonslære. I et intervju trekker han med sterk klarhet opp de teologiske implikasjonene som noen teistiske evolusjonister gjør sitt beste for å unngå. I følge kristendommen, sa Numbers: "Vi mennesker var fullkomne fordi vi var skapt i Guds bilde. Og så kom fallet, {åndelig-oversetters innskudd} død inntreffer og hele beretningen blir preget av forringelse og degenerasjon. Så kommer Jesus i NT og lover forløsning. Evolusjon snur dette fullstendig om: Med evolusjon starter en ikke med noen perfekt tilstand før syndefallet. Det gjør hele frelsesprosjektet tåpelig, fordi det aldri fant sted et syndefall." (52)

Nåværende teistisk evolusjon, kanskje bedre omtalt som teistisk Darwinisme, blir ofte presentert som en enkel og praktisk løsning på konflikten mellom darwinisme og kristendom. Men som efaringen til Ron Numbers røper, så blir problemene som reises for kristne ut fra Darwinismen ikke så lett døyvet.

Bilde 7. Hender noe ikke 'går i hop'

 

En ny Teologi

Dagens talsmenn for teistisk evolusjon (teistisk darwinisme) liker å insistere at de eneste spenninger mellom darwinistisk evolusjon og kristendom stammer fra 'trangsynte fundamentalister' og 'bokstavelig' lesning av Bibelen. Det er ikke tilfelle. Darwins begrep om evolusjon som en blind, ikke-styrt prosess motsier ikke bare 'fundamentalister' -hva det måtte være, men også hva C.S.Lewis kalte ren (mere) kristendom. Det innbefatter de kristne kjernesannheter som deles av alle hovedgrener av kristenheten de siste to tusen år. Ved å fornekte styrt evolusjon, muligheten for aktiv skapelse og design i naturen samt et historisk syndefall, så blir det å forene det som blir igjen med neo-darwinistisk evolusjonsteori å kaste overbord signifikante deler av historisk kristen teologi. Det er fordi spriket mellom tradisjonell kristendom og hovedstrøms evolusjonsteori er så stort, at noen teistiske evolusjonister nå pusher på for en 'overhaling' av det kristne budskapet. Fr. Collins tok til orde for å bringe sammen lendende vitenskapsfolk, teologer og pastorer for å utvikle 'en ny teologi'. Mens K. Gilberson har lovprist kreativiteten hos dem som søker å forene kristendom med neo-darwinisme. (54)

Men som vi har sett innebærer den 'nye' teologien til nåtidens teistiske evolusjonister en slående likhet med antikkens gnostisisme, som ble avvist av urkirken. Før en omfavner denne annerledes teologien, trenger pastorer og teologer å sette seg inn i sakene både fra biologisk og teologisk ståsted. Det finnes motsetninger som det ikke går an å forene, uten at den ene får førsteprioritet over den andre. Vi kommer tilbake til hvilke det ser ut til å være..

 

Stoffutvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund