Kap. 6 Hva betyr evolusjon for kristen tro?

(Benyttet prinsipper fra 'Trenger troen forsvares' og innlegg i 'Strek' nr 3, 2015 -kjøpt på Veritaskonferanse 2016)

Gud som skaper, mennesket som skapning og Gud som frelser

På alle andre kontinent vokser den kristne kirke i dag, og mennesker kommer til tro i et tempo som før aldri har skjedd. Men i Europa er det annerledes, der hvor kristendommen først slo rot. En skal ikke har 'konsumert' media lenge, før en oppdager at både nye og gamle trender har bidratt til å fortrenge kristendommen fra dens tidligere sentrale posisjon. Det skjer i skole, at fremmede religioner, i forhold til tidligere norsk kultur, skal undervises på linje med kristendommen. Det hele skal skje etter retningsliner der en 'verdslig' stat ofte opptrer i en splitt og hersk-holdning, under dekke av 'nøytraltetshensyn'. Men lytter en til hvordan kristne innslag fremtrer i media, virker det som kristendommens spesielle karakter er trådt i bakgrunnen, og mer generelle verdier og positive holdninger blir holdt fram som idealer.

Bilde 1. Tilhengere av den falske profeten?


Etter Hallesby-debatten på 1950-tallet, da liberale biskoper kritiserte budskapet som misforstått bokstav-tolkning, så har kirken syntes på defensiven. Nå nylig gikk en nylig avgått biskop ut og 'dementerte' helvete. Grunnen til at han ikke hadde gjort det tidligere, syntes å være at han hadde vært bundet av ordinasjonsløfte til Skrift og bekjennelse. Tanken syntes å være at man kan ikke la slike gamle forestillinger prege forkynnelsen i 2016. Nå må det sies at liksom det brukes bilder om himmelen, i form av gater av gull etc, så kan også helvete bli beskrevet billedlig. Vi skal få nye himmelske åndelige kropper, men poenget må en ikke gå glipp av. Liksom himmelen er det fineste sted en kan tenke seg å være, så blir helvete det verste. Det er (selvsagt) ikke et sted der djevelen ut fra Dantes forestillinger står og rører i ei gryte med mennesker. Det er særlig djevelen og hans enlger som får den verste behandling, men også de som følger ham -får del i hans skjebne (Åp20v15: Og om noen ikke var skrevet inn i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.) Slike scenarier er en 'ferdig med' i Norge og mye av Vest-Europa.


Det var nylig en debatt i Dagen, der det var mye negative utfall mot en Gud som kunne gjøre noe slikt. Av ateister var det flere som gikk langt i å gi Gud skylden, om noen kom opp i et slikt uføre. Jeg deltok i debatten, og så den primært som et sted for å argumentere for Guds eksistens, noe på langt nær alle deltakerne forholdt seg til. Om Gud ikke fantes, mente man ikke å behøve forholde seg til noen domsscene, og en var mer fri til å 'gjøre som man vil'. Jeg pleier i slike sammenhenger henføre til en god skapelse, som er i tråd med Guds gode vesen (kjærlighet). At det var mennesker som benyttet sin frie vilje til å bryte med Guds forordning, viser implisitt at Gud skapte oss med en fri vilje og at han tok risikoen på noen mennesker som kunne velge å gjøre mot hans vilje. Om bakgrunnen hadde vært at Gud hadde latt livet utvikle seg ved evolusjon, som etter eget sigende, er en 'survival of the fittest' etter 'the struggle for survival', har nødvendigvis voldt mye ondt for jordas innbyggere. Men hvem ville i så fall være å klandre? Det måtte være han som var ansvarlig for en slik 'løssluppen frihet'. Prisen for ekstra 'frihetsgrader', må betales i form av at skapelsen ikke lenger var 'god'.


At et slikt bakteppe for forsoningen henges opp, stiller hele frelsesverket i et annet lys. Den som kom for å forsone mennesker med Gud, var mennesket Jesus Kristus, som var sann Gud -og hadde bidratt aktivt i skaperverket (i hvert fall i følge: Joh 1v3-4 Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til 4 i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.) Men slike 'småting' kan man vel ikke ta inn over seg, når en ønsker å forene to så ulike ideologier som den kristne og evolusjonsteorien? I så fall måtte Jesus ha kommet for å rette opp egne feil i skapelsen, men da tror man ikke lenger at alt er blitt til ved ham, og at det opprinnelig var en 'god' skapelse.

Bilde 2. Et mørkt bakteppe-for det sanne evangeliet


Jeg følte meg litt alene i ' debatten' om Atle Ottesen Søviks (AOS) innlegg i Dagen, hvilket jeg i skrivende stund fortsatt er. Hvordan kan det ha seg, når det finnes mange fine, brennende vekkelseskristne rundt omkring? Samtidig føler jeg at dersom en deltar i kristne debatter omkring slike fundamentale sider som dom og skapelse, så er det lett å bli firkantet og fort havne i forsvarsposisjon, og/eller komme med personagrep. Det siste er kanskje lettere om man føler seg alene, og motangrep ustanselig kommer. Det synes å være en aversjon mot debatter i kristen sammenheng, og om man bare bedriver skyttergravskrig med gamle kjente argumenter, kan det fungeres som rundgang i en sirkel. Tankegangen fra gammelt har gjerne vært, at en trenger ikke forsvare en løve, det er bare å slippe den løs, så vil Den hellige Ånd gjøre resten. Det er mulig, dersom en når fram til adressaten med 'pilene som skytes', men dersom en ikke skjønner hva de har problemer med, eller bare vektlegger omvendelse her og nå, så vil det kunne virke som 'bomskudd' (hamartia-synd: feile på målet).


Hvordan har vi havnet i en slik situasjon?
Europa næres som kjent fra to kilder. Den ene er den jødisk/kristne, fra Jerusalem. Den andre er den antikke greske (fra Aten). Den kristne startet med at noen jøder påberopte Jesus som Messias, at hans oppstandelse fra de døde viste at Gud godtok hans stedfortredende lidelse, på menneskehetens vegne. Det rotsystemet har vært kilde for sykepleie og diakoni, tanken om menneskeverd, samt universiteteter og moderne vitenskap. Det har vært perioder med forfall, inkonsekvenser og tilbakegang, men også reformasjon (for 500 år siden) og fornyelse.

Bilde 3. Barnet i krybben -uten dyreforfedre på vei


Det andre rotsystemet var der fra før Kristi fødsel, den verdslige humanismen. En henfører det gjerne til 'homo-mensura' setningen, som betyr 'mennesket er alle tings mål'. Målestokken skal gjelde i forhold til mennesket, ikke i forhold til 'gudene'. I humanismen kan mennesket være sin egen 'gud/målestokk'. Den greske filosofen Protagoras hevdet at vi måtte forstå menneskets eksistens utelukkende ut fra mennesket selv. I mer enn tusen år dominerte den jødiske Jesus over den greske Protagoras i Europa. Men under Renesansen, gjaldt slagordet 'tilbake til kildene'. Gradvis vektla humanismen å vektlegge mennesket sterkere enn Gud. Noe av samme tankegang har vi når AOS hevder at 'mennesket skal ikke behøve lide for noe en fjern stamfar gjorde', eller at det vil være urettferdig å dømme mennesker som ikke har hørt evangeliet. 'De må få en ny sjanse', er saklig sett hans argument. Han påstår at det likevel har hensikt å drive misjon, ut fra det gode evangeliet kan gjøre her på jorda. Men noen særlig pådriver for verdensmisjon og framdriver av Jesus gjenkomst, som kan forhindre mye ondt i å skje, er det ikke.


Forfatteren tar ikke stilling til hvordan Paulus formidler at Gud ser på skapelsen: Rom1v20: Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning. Verset var faktisk nevnt tidligere i boka av Davidsen, men han synes heller ikke å trekke vesentlige følger ut av det. Hvordan kan man evt. det, om man ikke tror at Gud har etterlatt seg synlige gjerninger, utenom universet da! Skulle bare ønske han kunne ta steget tilbake til 'kildene', navnlig dyreverdenen og ikke bare forholde seg til en overlevert lære om denne, i form av evolusjonsteorien.

Bilde 4. 'Synliggjort' del av verden: cellens energimotor


Men de vektlegger vel i stedet opplysning og vitenskap, i likhet med hva en voksende profan-humanisme begynte å gjøre i Vest-Europa. Likevel var Charles Darwins teorier like anstøtelige for humanistiske opplysningsfilosofer, som var opptatt av mennesket som åndsvesen og forvaltere av rasjonalitet i verden. Om skaperen er avsatt, og en mener at mennesket er alene om å bære den avstand og innsikt i seg, som kan skape en orden i det meningsløse og kaotiske: Hva skjer da, når det vi tror er fornuft og rasjonalitet, også viser seg å være del av et lukket system av blinde sammensetninger? (Fra nr. 3 av Strek, 2015) Guds generelle åpenbaring i form av verden og det øvrige skaperverket, erkjennes bare delvis av forfatterne (i form av verden). Mennesket utvikles fra laverestående dyrearter, og snakkes først til 'gudsbevissthet' når de har nådd fram til en moden bevissthet. Det blir en ganske annen sjelesorg som må drives ut fra en slik historieanskuelse. Om syndefallet ikke fikk noen konsekvenser for naturens orden, og sykdom, lidelse og død skulle være Guds utvalgte måte å utvikle livet på, så vil det måtte innvirke på pastorens trøst, om den skulle være sannferdig. Det vil også være grunn til å undres hvorvidt pastoren eller en vitenskapsmann som bedre skjønner evolusjonens framdrift, er den beste til å formidle dette til sørgende slektninger. I det eldre foreldre ligger døende i pine under ødeleggende sykdommer, skulle de da forklares hvilke evolusjonære framskritt som en dag kan komme, ut fra de ødeleggende mutasjonene som kroppen deres nå lider under? Lidelsen, det onde, blir med et slikt syn, implisitt Guds ansvar og vilje. For meg framstår det nokså likt med Islams syn, der alt henføres til Allahs vilje (ins Allah).

 

Menneskets moralske ansvar blir vanskeligere å begrunne. Det fremstår mer som et offer for kreftenes frie spill, der 'ikke en gang Gud visste hva som fysisk kom ut av evolusjonen'. Den ekstra 'friheten' som evolusjonsteorien skal tilføre, synes å ha en uhørt pris: Tradisjonelt har rådgivning og trøst blitt uttrykt i sammenheng med synet på verden som falt ut av Guds gode omsorg, og hvor Jesus kom til verden for å konfrontere ondskapen og beseire døden, slik at den til slutt kunne overvinnes. Om derimot sykdom, lidelse og død er Guds utvalgte måte å utvikle livet på, så vil det måtte innvirke på pastorens trøst, om den skulle være sannferdig. Det vil også være grunn til å undres hvorvidt pastoren eller en vitenskapsmann som bedre skjønner evolusjonens framdrift, er den beste til å formidle dette til sørgende slektninger. Det blir ikke så interessant hva kirkefolk før og nå mente i forbindelse med synet på bokstavtro skapelse og Darwin. At en tenkte litt på dager uten sol og måne (de to store lysene), synlig til stede innebar, er greit nok. Likeså at Calvin framhever at andre planeter er større enn månen. Så at skapelsesberetningen gjaldt i forhold til den da observerte verden og verdenssyn, var en dyd av nødvendighet. At Bibelen også kunne inneholde bilder i skapelsesberetningen, kunne man nok være klar over. Samtidig skjønte de nok at bildene formidlet dypere sannheter, som at mennesket kom fra støv innebar organiske sammensetninger, og at det fysiologisk sett, skulle vende tilbake til støv (begravelsesrituale), samt at kvinnen skapt av mannens ben symboliserte likeverd (-av samme slag/hans like ; DNB-78/85), slik også teksten sier.

Bilde 5. Skapelsesberetning benytter et universelt språk


Det er et greit poeng at både i skapelsesberetning og senere syn på denne, så er det samtidens verdensanskuelse, som ligger til grunn. I tillegg, om Bibelen hadde vært skrevet med vårt verdensbilde, for 2-3 tusen år siden, ville den blitt lagt til side eller latterliggjort. 'En så jo at sola sto opp og gikk ned', og at jorda skulle fare omkring i verdensrommet med en hastighet på nærmere 185.000 km/sek. ville ingen ha trodd på. Men samtidig, på Darwins tid ble celler ansett å være en dråpe cytoplasma innelukket av en hinne, så at det gikk an å tro på slikt da, unnskylder ikke å gjøre det nå. Nå vet man at hver celle inneholder hundrevis av komplekse, nanomolekylære protein-sammensetninger (lenke), som utfører sine oppgaver som roboter i moderne bilfabrikker. Det er nok ikke bare 'bilfabrikken' (verden), men også 'bilenes produksjonssystem' (dannelse av ATP og proteiner) som er designet. Dette er observert via elektronmikroskop, og kan sees via animerte animasjoner på YouTube, eller lese om via bøker om Intelligent Design (ID). Det er ingen unnskyldning (jfr. Rom.1v20). Designet i mikrokosmos står ikke tilbake for det i makrokosmos.

Heldigvis stopper forfatterne der, og krever ikke bare naturlige årsaker, når det gjelder Guds spesielle åpenbaring. Men hvorfor trengte han komme som menneske, dersom det var Guds mangel på fullkommenhet i skapelsen av mennesket, som betinget at han kom? Noen kan sikkert oppleve at jeg her setter ting på spissen, men det er viktig å være 'sannheten tro' i slike grunnsannheter i kristendommen.

 

 

Utvalgt og redigert fra ulike kilder, av Asbjørn E. Lund (Bildene sto ikke i opprinnelig artikkel, og er satt inn av undertegnede, se evt. lenke i Bilde-nr)