Paradigmeskift

( fra Kristen med god grunn; Stefan Gustavsson)

Det moderne prosjekt -tre kjennetegn

Feil-vitenskapsanvendelseDet perspektivet som i dag er i ferd med å renne vekk, har sine røtter i 1700-tallet. Da skjedde en drastisk omorientering i det kristne Vesten. Opplysningsprosjektet som ble sjøsatt da, hadde blant annet følgende tre kjennetegn:

i) For det første ble gudstroen ansett som et resultat av mangel på kunnskap: Etter hvert som naturvitenskapen klarte avdekke stadig flere av naturens mysterier, minker behovet for Gud -som forklaring. Som en følge av dette perspektivet ble universet stengt for Gud: Fra tidligere å ha blitt betraktet som et åpent univers, av årsak og virkning, hvor Gud var fri til å hanlde. Så ble universet nå stadig mer betraktet som et lukket system, av utelukkende dennesidige årsakssammenhenger. Man avviste å trekke inn det overnaturlige i noen form..

For det andre ble Gud og hans Ord erstattet med menneskelig fornuft. Den alene vitenskaps metodeskulle være utgangspunkt for søking etter sannhet. Ut fra mange vitenskapelige framskritt, økte muligheten for endelig å gjennomskue tilværelsen og finne sannheten. Dette innebar en kraftig forskyvning i synet på fornuften. Fra tidligere å bli sett på som et nødvendig redskap for å vinne kunnskap, ble det nå mer sett som et tilstrekkelig ett. Dette er en avgjørende forskjell, kristelig sett. Vi er avhengig av informasjon utenfra, avhengig av den Gud som kommuniserer med oss mennesker.

For det tredje vokste det fram en urokkelig utviklingsoptimisme. Tilværelsen går 'mot større høyder'. Menneskeheten har bare tatt de første famlende skritt mot en lysende framtid. Utviklingstanken fikk ikke bare stor betydning gjennom Darwins anvendelse innenfor biologien, men også overført til andre områder av tilværelsen. Livet utvikles, gjennom sin iboende kraft, fra det enkle til det sammensatte, fra det lavere til det høyere.. Det ga håp for framtiden. Mennesket vil bli i stand til å løse sine problemer. Det moderne prosjekt handler om menneskets selvtilstrekkelighet, dets myndiggjøring. Utfra seg selv skulle mennesket finne svarene på sin spørsmål, legge grunnen for et godt samfunn og løse sine problemer. Ha mot til å bruke din forstand, var opplysningens motto.

Det moderne prosjekt -200 år senere

Det moderne prosjekt har fått stort gjennomslag på de fleste samfunnsområder i den vestlige verden. Den medfølgende kristendomskritikken har vært kritisk for kirken, ikke nødvendigvis fordi den har vært gyldig, men fordi den har fått så stor oppslutning. Men hvordan er det gått med forventningene om et Utopia for det myndiggjorte menneske? Tre forhold er åpenbare:

i) For det første har kunnskapsmengden økt på fantastisk vis: Vitenskap og forskning har lagt nye områder under seg, erobret kunnskap og gitt oss bruksmåter som tidligere generasjoner ikke engang drømte om. Men i forhold til de virkelig store spørsmålene, er vi ikke kommet nærmere, kanskje bare enda lenger vekk fra svarene. Vitenskapen kan analysere det som skjer i tilværelsen, men ikke si noe om den som helhet, dens opphav eller dens mening. På dette området står vi like tomhendte som noen gang tidligere.

ii) For det andre har trengselen på livssynsmarkedet blitt større. Livssynene skifter i popularitet, og stadig nye idéer fenger oppmerksomheten for en periode, før det skifter igjen. Deisme, naturalisme, eksistensialisme, behaviorisme... Det moderne prosjekt startet som en søking etter sannheten, men mennesket viste seg som for lite som utgangspunkt. Vi kan ikke selv mane fram svar på alle spørsmål, men er avhengig av informasjon utenfra. Søking etter sannhet har i stedet resultert i en mistro mot fornuften. Det har ført til en relativisme, som ikke lenger tror svaret eller sannheten finnes!

autonomt menneskeiii) For det tredje går utviklingen riktignok videre, men går den framover? Tross alle menneskelige framskritt står menneskeheten overfor problemer som er større og mer truende enn kanskje noen gang i historien. Det forrige århundre var det blodigste i menneskehetens historie, og truet med å utslette sivilisasjonen fra jorda. Dette århundret står overfor truende klima- og sikkerhetsspørsmål. Menneskets problemer har vist seg ligge dypere enn i samfunnsstrukturer og andre ytre faktorer. Det er mennesket som er menneskets egen verste fiende!

Adam og EvaHvilke konklusjoner kan vi så trekke av det moderne prosjekts nederlag? Det kunne være nødvendig med en havarikommisjon, som kanskje kunne påpeke at det var dømt til å gå slik i utgangspunktet: At mennesket er seg selv nok, kan det være problemet? Prinsippet om menneskets selvtilstrekkelighet har vi møtt langt tidligere enn i opplysningstiden. Det ble formulert i antikkens Hellas, av Protagoras i den såkalte 'Homo-mensura' setningen: 'Mennesket er alle tings mål.' I prinsippet kan innholdet føres tilbake til de første menneskers opprør mot Gud og enda tidligere til et åndelig opprør i åndeverdenen da de valgte gå sin egen vei i stedet for å bøye seg for Skaperen. Men mennesket som alle tings mål, har vist seg være et ødeleggende prinsipp. En synes miste alle faste målestokker. En havner i en relativisme som drevet til sin ytterste konsekvens blir en bunnløs nihilisme.

Det moderne prosjekt har spilt falitt, men forbausende få setter spørsmålstegn ved utgangspunktet -om mennesket som sentrum. I stedet har en endret hva som betones hos mennesket, og hva vi kan oppnå. Tre resultater viser seg av 'havarikommisjonens' arbeid: i) 1. Fornuften er en blindvei, leve opplevelsen. 2. Sannheten er en umulighet, lenge leve subjektiviteten. 3. Det modere prosjekt er avdødd, leve det postmoderne.

Det postmoderne samfunn

Facebook-vennerVi er på vei inn i en ny tid. Det er for tidlig å si hvor det bærer, men noen trekk er tydelige. Tre av dem er spesielt betydningsfulle for forholdet til kristen tro.

i) For det første er fornuften blitt erstattet av opplevelsen. Det moderne prosjekt innebar et opprør mot alle autoriteter og kanskje særlig den kristne tro. I det postmoderne samfunn finner det i dag sted et opprør mot den eneste autoritet som ble igjen: 'Fornuften er en blindvei, og kan ikke gi oss sannheten.' En håper i stedet på opplevelsen. Livet kan få mening og bli autentisk gjennom sterke erfaringer. Det viktigste spørsmål blir ikke: 'Hva er sant?', men 'hvordan føles det?' Målet er å finne de sjeldne øyeblikk av forhøyet livsfølelse. Dette kan skje gjennom eldgamle åndelige teknikker, som åpner bevisstheten eller gjennom transeliknende opplevelser gjennom musikk eller rus.. Hva en opplever eller får ut av opplevelsen, er mindre viktig enn styrken i opplevelsen.

 

vennlig-opphøydii) For det andre har sannheten blitt erstattet av subjektiviteten. Det finnes ikke lenger noen objektiv sannhet som er gyldig for alle og gjelder overalt. Tilbake finnes bare den subjektive sannhet, -det som er sant for meg. Det er ikke lenger noe som er sant 'i og for seg', men bare 'i og for meg'. Denne form for sannhet står i forhold til en selv, ens egne opplevelser og de tolkninger jeg velger å gjøre. Det allmektige subjekt rår. Den eneste form for absolutt sannhet som rår, synes være at 'alt er relativt'.

iii) For det tredje har språkets forhold til virkeligheten gått tapt. Språket formidler ikke informasjon om en felles objektiv virkelighet, men er et kodesystem som brukes innenfor et visst fellesskap, og får sin mening ut fra det. Språket blir utelukkende en sosial konstruksjon, og opphører være bærer av sannhet.

sannhet-motsannhetSelvmotsigelsen i den postmoderne holdningen er åpenbar. For å fornekte fornuften, må en godta bruk av fornuften. Å fornekte en absolutt sannhet, kan bare gjøres ved å sette en annen i dens sted. Hvis en sier at det ikke finnes noen absolutt sannhet, settes en annen absolutt sannhet i dens sted: 'at det ikke finnes noen absolutt sannhet.' Det har bare hensikt å hevde at språket ikke kommuniserer, hvis en tror at språk kommuniserer. Ellers hadde det ingen hensikt å si det. Postmodernismen er ingen redning for et samfunn som har lidt skipbrudd. Den er bare enda et skritt dypere inn i fortvilelsen, ut fra det for snevre utgangspunktet at mennesket er alle tings mål. Fokuset i det postmoderne er bare flyttet tre desimeter lavere, fra hjernen til hjertet.

Den kristne kirkens respons

Hva har så vært kirkens respons til opplysningsperioden og hvordan vi kan forholde oss til den. Det finnes tre tydelige, helt ulike måter å forholde seg på, i forsøkene på å imøtegå det moderne prosjektet:

i. Den første linjen innebærer amputasjon. De nye forutsetningene aksepteres, og det som ikke lenger får noen plass i troen skjæres helt enkelt vekk. Et eks. er Adolf Harnack, tysk teolog fra mellomkrigstiden. Han så på NT som et tidsbestemt skall som omgir den bestående kjernen. Med noen få unntak innebærer det at de kristne overbevisningene relativiseres. Harnack sammenfattet hva han kalte: 'Jesu enkle lære' i tre punkter: 1. Guds rike er en indre virkelighet hos mennesket (nå nyreligiøst trekk) 2. Gud som Far og mennesket som verdifullt. 3. Kjærlighetsbudet. Allerede hans samtidige kritikere påpekte at denne sammenfatningen er meget mangelfull, og overser store deler av Jesu gjerning. Jesu lære er mye mer dramatisk enn sammenfatningen over tillater, og er uløselig forbundet med en levende Gud som handler overnaturlig i historien.

ii. Den andre linjen innebærer omforming. De nye forutsetningene aksepteres, og forståelsen av troen forandres slik at kritikker ikke rammer så hardt som den ellers ville gjort. Her kan Friedrich Kristen meditasjonScleiermacher (levde på 1800-tallet) være et eks. Han aksepterte grunnperspektivet til opplysningstiden, og utformet en teologi innenfor dens rammer. Kjernepunktet i hans teologi er en omdefinisjon av religionens vesen. Religion og kristen tro består etter hans syn av: 'anskuelse, åndelig intuisjon og mystisk kontemplasjon'.

tre-delt-menneskeTrossetningene i det moderne prosjekt, f.eks. at universet er et lukket system, umuliggjorde det å holde for sann den kristne tro, siden den hevder universet er et åpent univers der Gud både kan og har handlet. For Schleiermacher gjaldt det å forsyne troen med et annet ankerfeste enn sannhet, nemlig følelsen. Hans nye definisjon av religion er: 'Religion er følelsen av absolutt uavhengighet.' Men prisen er høy, på veien mister han mye av den kristne tros innhold og lander på et grunnsyn langt på siden av klassisk kristendom.

Begge disse to tilnærmingene representerer et syn som allerede i utgangspunktet har gitt kritikerne rett. For en tid kan kanskje den kristne tro bevares som respektabel, men tidene endrer seg og den 'nye' kristne trosutformingen endrer seg med den igjen. En parallell fra dyreverdenen kan være kameleonen, et dyr som endrer farge med omgivelsene for å berge seg selv og komme nær nok sitt bytte. En annen måte å se det på, er at den som gifter seg med tidsånden snart blir enke(mann).

Paulus og Timoteusiii) Den tredje måten på svare på utfordringen fra det moderne prosjektet kan kalles utfordring. Forutsetningene som det moderne prosjekt bygges på, må utfordres, de er langt fra selvfølgelige. Det kristne verdensbilde må forklares og begrunnes. En må besvare kritikken, ikke bekrefte eller flykte fra den. Det er NT's linje som føres videre av mange gjennom kirkens historie. Paulus bruker våpen som ikke hører denne verden til. Det er først og fremst Åndens sverd, som er Guds ord. Ut fra dette utgangspunktet, som ikke er et overlegent menneskelig tankesystem, men har sin kraft fordi det er Guds åpenbaring av sannheten, bryter Paulus ned de tankebygninger som står sannheten imot. Paulus er beredt til å legge sine tanker til side, til fordel for Kristi evangelium. Hvilken kontrast mot den respons kirken ofte har gitt.

tre-delt-menneskeDet er viktig å lære fra historien. Det virker åpenbart at amputasjon eller omforming av kristen tro forfeiler sin hensikt som forsvar. Det er åndelig selvmål, og i forlengelsen kanskje selvmord. Den kristne kirke må våge stå for en tro som utfordrer, og prøve gjenvinne tilliten til sannheten i den kristne troen. Er den sann, kan den stå på egne bein. Hvis den ikke er sann, trenger en ikke bry seg..

Kristen tro i en brytningstid

Det finnes positive sider i det moderne prosjekt som kristen tro deler og kan knytte an til. Det skyldes at det finnes allmennmenneskelige sider i prosjektet, og sett fra kristent perspektiv knyttet an til Guds skapelse. Det gjelder troen på absolutt sannhet, fornuftens gyldighet og på vitenskapens verdi for å forstå den ytre virkelighet. Men utgangspunktet er snevert og begrensningen er ideologisk: At mennesket er både start, sentrum og mål strir mot skapertanken. Fornuft og logikk gjelder bare innenfor grensene av et lukket univers. Som følge av det trenger en knapt undersøke påstander om at Gud har handlet i historien.

Jesus bankerUt fra en slik bakgrunn åpner det postmoderne prosjekt nye muligheter. Interessen for åndelighet er på vei tilbake, og det finnes ny åpenhet for det overnaturlige. På flere punkter kan den kristne kirke si seg enig i postmodernismens perspektiv. Den utgjør en tiltrengt kritikk av det moderne. Det gir en velkommen betoning av det personlige hos mennesket. Erfaring, følelser og intuisjon er en like viktig del av å være mennesket som forstanden er det.Og det åpner for et spennende mangfold, hinsides ensretting og ensporethet.

Like fullt har det kommet nye store vansker. Nedvurdering av fornuft, sannhet og språk er destruktiv og kan i lengden ikke forenes med kristen tro. På en rekke punkter ligger det postmoderne prosjektet like langt fra kristen tro, som det moderne noen gang har gjort. Den postmoderne holdningen er selvmotsigende og splittet, og åpner døren først for nonsens og i siste instans for menneskets og samfunnets undergang.

Hvilke konsekvenser har så dette for kristen tro. Noen mener at trosforsvar har utspilt sin rolle. For å være attraktiv må en satse på funksjon og opplevelser i stedet for sannhet. Andre mener at en må skifte Jesus-frelserspor og starte tale om relevans i stedet for sannhet. Men skal en følge oppfordringen om å ta vare på og kjempe for den troen som er oss overgitt, holder ikke det.

For det første må en stille spørsmålet om sannhet. Og hva som er sannhet skal ikke være gjenstand for forhandling og kompromisser. Profeten Jesajas budskap til en multireligiøs kultur i Midt-Østen gjaldt ikke opplevelser eller relevans. Det handlet om sannhet: 'Vend dere til meg og bli frelst, alle jordens ender! For jeg er Gud, og ingen annen.' (Jes 45v22) Da de første kristne bekjente at Jesus er Herre, var det på samme vis en bekjennelse med krav på sannhet. Fordi Jesus var Herre, kunne en ikke bøye kne for keiseren.

Spørsmålet om sannhet er et kjernespørsmål. Det kan ingen kulturtrender gjøre uaktuelt. Paulus kunne føye seg når det gjaldt det ytre, kulturelle skallet. Men når det gjaldt kjernen, hva som til syvende og sist frelser mennesket, -sto han fast! Sannhetsspørsmålet må til syvende og sist på bordet i enhver relasjon. I forhold til det moderne mennesket, er oppgaven å vise at det kristne budskap holder for sannhetskravet. I forhold til det postmoderne menneske, starter det et skritt tidligere med å vise at det finnes en objektiv sannhet og at forstanden er anvendelig. Han en fått konsensus på det, kan en så starte med hva som er sant. Det var på idéenes område at Europa først tapte sin vennerkristne identitet. Troen lekket ut på sannhetsområdet, for siden følgeriktig å tørke inn på område etter område. Hvis vår verdensdel igjen skal vinnes for den kristne tro, må den vinnes på sannhetens område.

For det andre må det stilles spørsmål ved utgangspunktet. Tross all sin ulikhet, er det moderne og postmoderne felles om å ta utgangspunkt i mennesket. Mennesket med dets forstand og/eller følelser. Men mennesket kan ikke løfte seg selv etter håret og løse alle sine egne problemer. Kristen tro tilbyr et annerledes og befriende utgangspunkt. Det handler ikke om noe glupt et menneske har tenkt ut. Det handler om en levende og personlig Gud, som er vårt opphav og søker kontakt med oss. Ut fra hvem han er, hva han mennseket-seg selv nokhar gjort og hva han har sagt i sitt ord, får båre vår tenkning og våre erfaringer et korrektiv og et tilknytningspunkt. Det moderne prosjekt har kullseilt, og det postmoderne tilbyr bare en utvei på Jesus-banker-moderne-husbekostning av fornuft og rasjonalitet. Med Bibelens Gud som utgangspunkt, får livet mening uten at en trenger forlate forstanden. Det er kun den selvpålagte begrensning om at en må holde seg innenfor det materielle, som må vike.

For det tredje behøves både sannhet og relevans. Det er ingen nødvendig motsetning mellom dem. Vi trenger møte hverandre ut fra våre behov, men siden også hjelpe hverandre videre i retning mot noe vi burde være som mennesker, og få våre avgjørende behov tilgodesett. Sannhet og relevans løper sammen. Men hvert forsøk på å fylle våre behov med noe annet enn det som er sant, vil etterlate tomhetens bitre ettersmak. Sett over tid er sannhet og relevans ett. Vår kultur ser frihet som vei til det sanne liv. Frihet fra absolutte sannheter, tradisjoner, moral og begrensninger. For Jesus er perspektivet motsatt: Friheten kan aldri gjøre oss sanne, det er sannheten som skal gjøre oss frie!

 

Omsatt til .htm-format ved Asbjørn E. Lund