Grunner for evangelienes troverdighet

(Fritt etter kap. 14-20 i Skeptikerens guide til Jesus)

1. Evangelienes datering som kilder fra det 1.århundre e.Kr.

Det er overveldende enighet blant NT-forskere om at kildene for vår kunnskap om Jesus Kristus, stammer fra det 1. århundre. Brevene er regnet som de eldste, men like bak regner en at evangeliene kommer. Lukas, som fulgte Paulus på hans misjonsreiser, skrev Apostlenes gjerninger etter først å ha skrevet sitt (Lukas-) evangelium. Apostlenes gjerninger stopper ganske brått, uten verken å ha fått med seg henrettelsen av Paulus Jesu liv-død-oppstandelse(ca. år 65 e.Kr) eller Peter. Det er også almen anerkjent at Markus-evangeliet er skrevet av Peters tolk, som han kaller 'sin sønn', Markus. Paulus måtte senere innrømme at Markus var til god nytte, selv om han hadde forlatt ham en gang. Matteus regnes av de fleste som Jesu disippel Levi (Matteus). Johannes evangeliet er skrevet litt senere (ca. 90-100), men det regnes å ha Jesu disippel, Johannes, som forfatter.

2. Evangelienes forhistorie med ubrutt kontinuitet tilbake til Jesus selv

Det er viktig å være klar over at situasjonen og prioriteringen den gang var litt annerledes enn i dag, mht. skriftlige og muntlige kilder. Det var bare et fåtall som kunne lese, enn si å kunne skrive. Blant Jesu disipler regner en at Levi, som toller, var skrivekyndig. For øvrig var det ikke uvanlig å ha egne skrivere, som førte i pennen det forfatteren muntlig fortalte. Det muntlige tradisjonen sto langt høyere enn i våre dager. Blant rabbier var det vanlig at disiplene måtte være med rabbien, og måtte lære utenat hva de formidlet. En har vitnesbyrd om at den kunsten var langt mer utbredt enn i dag. Likevel var det blant jødene en utbredt historisk tradisjon i at de som skrev ned historiske begivenheter, skulle være så nære vitner som mulig, helst øyenvitner, til det de formidlet. Blant de tidligste skriftlige kildene, har vi Paulus 1.brev til Korinterne. Her siterer han fra en ubrudt tradisjon, som går tilbake til Jesu oppstandelse.

3. Evangelienes øyenvitner som navngitte og offentlige talsmenn

Lukas er nøye på å poengtere at han har sine beretninger fra øyenvitner. Peter poengterer like så i sine brev, at de var medobservatører til det som skjedde. Paulus poengterer at den oppstandne Kristus ble sett av sine disipler, samt en stor folkemengde -hvorav de fleste ennå var i live. Vi har bekreftelse fra både bibelske og ikke-bibelske kilder på at Pilatus levde samtidig og dømte Jesus til døden. Hver av evangeliene opererer med flere titalls navngitte øyenvitner. I historiske bøker ellers fra antikken, kan det være sparsomt både med navngitte vitner og beretninger fra samtiden.

I Samaria4. Evangelienes sammenheng som er Judea, Samaria og Galilea på 30-tallet

Det er historiske vitnesbyrd på at flere av evangeliene er skrevet utenom Israel. Det skyldes mye forfølgelsen mot kristne, som senere brøt løs. Men det skyldes også misjonsreiser, som forfatterne deltok på. Bl.a. er det vanlig å regne at Peters tolk, Markus, skrev sitt evangelium i Roma. Da begynner det å bli en geografisk avstand, og når original-manuskriptene ikke lenger finnes, er det kanskje forståelig at noen 'forstå-seg-påere' hevder at evangeliene er senere menighets-utlegninger om Jesus. Da overser en at evangeliene omtaler en rekke jødiske mindre steder, som ikke akkurat ble regnet til verdens storbyer: Betania, Kapernaum, Nasaret etc. Dette er lenge før kart, for ikke å si Google maps var utviklet og brukt. Jødiske skikker refereres inngående, som sabatten, begravelsesskikker, bryllupsskikker, dagligdagse foreteelser -mye brukt i Jesu lignelser etc.

5. Evangelienes presisjon når det gjelder jødiske navnevalg

En kjenner til navnestatistikker, via offentlige førte manntall fra den tiden. Da har en oversikt over hvilke navn som var mest populære. Da er det en artig kuriositet av Jesu disipler, gis det tilleggsnavn til de navn som var mest populære (Simon, Johannes, Jakob, Judas..). Disse beskrives enten ved tilleggsnavn (Kefas), hvem de er sønner av (Sebedeus; 'tordensønnene') eller ved sitt opprinnelige bosted (Keriot-Iskariot).

peters bekjennelse6. Evangelienes forfattere, f.eks. Markus som får sin informasjon fra Peter

I tråd med rabbinsk skikk i samtiden valgte Jesus ut disipler, som skulle være i lag med ham fra starten av sin virksomhet. Om en skulle velge ut én person, blant alle Jesu disipler, som hadde inngående kjennskap til Jesus, er det vanskelig å komme utenom Peter. Han var som regel der når noe viktig skjedde, om ikke alltid på like heldig vis. At han er den muntlige kilden til Markus sitt evangelium, gjør at avstanden blir kort og sammenhengen nær. Peters tolk, som han brukte som nedskriver og kaller 'sin sønn', er Markus. Markus er kjent fra Ap.gjerningene, der han fulgte sin fetter Barnabas på hans misjonsreise.

7. Evangelienes ærlighet om mindre flatterende forhold

Peters fornektelseFra øvrige kilder i antikken er vi vant til at hovedpersonen framstilles som ærefull og nærmest uklanderlig. Det finnes dårlig skjult misnøye i keiserkrønikene, men i evangeliene er det flere eksempler på noe som ikke akkurat virker til å framstille hovedpersonene med ærens glorie. Mest kjent er beretningene om Peter, som framstiller både hans brå-kjekkhet (sml. 'gå på vannet'), hans svik da han tre ganger fornekter Jesus og hans forsøk på å få Jesus til å unngå døden, der Jesus titulerer ham Satan (talerør for en djevelsk fristelse). Endog Jesus selv, framstilles ikke alltid som uredd, heltemodig og allvitende. Framfor sin lidelse, framstilles han som redd og engstelig. I forbindelse med sin gjenkomst, sier han at det kun er hans Far (Gud), som vet dagen og timen. Dette til tross for at forfatteren måtte forstå at det kunne gi opphav til spekulasjoner om Jesu natur. Om Paulus skrives at han hadde en 'torn i kroppen'. Han røk også opp i en strid med Barnabas, angående hans fetter Markus. Selv om en kunne ønsket plettfrie og idealistiske helteskikkelser, må en i det store og hele si at ærlighet om mindre flatterende detaljer gjør at troverdigheten av NT-skrifter økes.