De første store Papyrus-manuskriptene

(Chester Beatty-funnene: fra Det store Puslespillet, H.J.Sagrusten, Verbum Forlag)

Sir Alfred Chester BeattySir Chester Beatty (1875-1968) var en kjent manuskriptsamler. Det var i egypt Chester Beatty kjøpte en samling med gamle bøker. I denne samlingen fant forskerne noen manuskripter som overgikk alt en inntil da hadde. Denne gangen fant man nesten hele bøker (kodekser). 1.gang verden fikk høre om det var via The Times 19.nov. 1931. I 1933 publiserte tekstforskeren F.G. Kenyon vitenskapelig beskrivelse av dokumentene. Dessverre var det lite han kunne si om hvor de var funnet. Når manuskripter passerer gjennom hender på manuskriptforhandlere, vil de nødig opplyse det. Det kan bl.a. skyldes eksportforbud av kunstskatter fra landet. Men når en ser hvordan dokumentene framstår, virker det klart at de har blitt oppdaget i ruinene av en kristen kirke eller kloster. Det ble anslått at det var grunn til å tro at de stammet fra området rundt Fayum.

I arkivet til Chester Beatty ble det funnet et notat, som kaster mer lys over funnet: Manuskriptene ble funnet i tre krukker, omkring 1928-1930 av noen arabere som grov i området rundt .. (tekst vekk) Krukkene lå i sanda, noen fot under overflaten. De sto oppå ei trekiste. Krukkene var omtrent 35-40 cm høye og ca. 25-30 cm brede. To av krukkene inneholdt papyrus som var i ganske god stand. Papyruset sto oppreist i krukkene, og hadde ingen innbinding. . Hull etter sømmer i bokryggen er synlig i margen på mange av arkene. Det var en serie med ark fra NT, som ser ut til å ha hatt omtrent 26 linjer (pr side), og de var i ganske god stand. Det var bare den nederste margen, og et par linjer nederst som manglet. (5)

P-45Det står ikke hvem som har skrevet denne notisen, men innholdet stemmer med Chester Beatty-funnene og gir oss det sikreste sporet til å finne ut hvor de kommer fra. Området Fayum-Afroditopolis er området den hellige Antonius (251-356) kom fra. Han er kjent som den 1. som forlot sivilisasjonen, for å søke Gud. Helt alene dro han ut i stillheten i ørkenen, som de første av de såkalte ørkenfedrene. Det er den spede begynnelsen til det vi i dag kjenner som klosterbevegelsen. Det første fellesskapet av munker ble stiftet av Pakhomius (292-346) som dannet det første klosteret. Antonius kom fra en rik familie, men ble kalt til å gi bort det han eide og søke Gud i ørkenen. Andre som kom etter, så Antonius som det store forbildet. Det første klosteret bar hans navn, til minne om ham. Men han bodde aldri der.

Det er mulig at Chester Beatty-funnene er bøker som kom fra biblioteket i det gamle Antonius-klosteret. På et tidspunkt ble manuskriptene lagt i krukker og gravd ned, trolig på kirkegården der munkene gravla sine døde. Det var i så fall en fortsettelse av en jødisk praksis med å begrave manuskripter som ikke lenger var i brukt, framfor å kaste eller brenne dem. En annen mulighet er at manuskriptene kan ha blitt gravd ned i forbindelse med den arabiske invasjonen på 600-tallet.

Chester Beatty-manuskriptene fikk enormt mye å si for kunnskap om teksten til NT. Tidligere papyrusfunn var små i forhold til disse store manuskriptene. Slik oppsummerte tekstforskeren Fr.G. Kenyon betydningen av funnet: " Hittil har vår kunnskap om den greske bibelteksten utelukkende hvilt på manuskripter fra 300-tallet, og blant dem er de viktigste Codex Vaticanus og Codex Sinaiticus.. Chester Beatty-manuskriptene fører den direkte tekstradisjonen langt tilbake på 200-tallet, og i noen tilfelle på 100-tallet." (6)

tre tester på NTDet var skapt en forventning om at en kunne forvente stor tekstlig variasjon mellom manusene fra de første kristne århundrene, særlig i forhold til teksten som er kjent fra middelalderen. Men Fr. G. Kenyon konkluderte med at forskjellen slett ikke var så stor, selv om det fantes ulikheter: "Den første og viktigste konklusjonen vi kan trekke etter å ha undersøkt manuskriptene er svært tilfredsstillende: at de bekrefter den grunnleggende sunnheten til de tekstene vi har i dag. De viser ingen slående eller grunnleggende variasjon, verken i GT eller NT. Det er ingen viktige tilfeller av avsnitt som er hoppet over eller lagt til, og ingen fakta som har noe å si for vitale fakta eller læresetninger. Variasjonene i teksten består av mindre forskjeller, slik som rekkefølgen på ord eller den nøyaktige ordlyden i et ord." (7)

Tekstforskningen blir aldri mer den samme som før de store papyrusfunnene på 1930-tallet. Da ble det en gang for alle åpnet et vindu inn til 200-tallet, slik at alle som vil, kan se hvordan teksten til NT så ut før kristendommen ble statsreligion i Romerriket, og før den store forfølgelsen på 300-tallet. De omtalte funn benevnes P45 og P46 og befinner seg på samme side som denne.

 

Fakta om Papyrus 46:
Navn: Papyrus Chester Beatty II.
Symbol i tekstforskingen: P46.
Sidestørrelse: 27,5-16,5 cm
Skrivemateriale: Papyrus
Ark: 86 ark bevart av ei bok på 104 ark
Tekst i 1 spalte
Inneholder deler av tekst fra: 2 8 Paulus-brev (samt Hebreerbrevet): Rom, 1.-2.Kor, Gal, Ef, Fil, Kol, og 1.Tess-brev.
Datering: Ca. år200 e. Kr.
Oppbevares i Chester Beatty Library i Dublin (56 ark) og University of Michigan (30 ark)

Papyrus 46 er det eldste manuskriptet vi har som Paulus skrev fra år 50 til sin død omkring år 65 e.Kr. Paulus oppfordrer Kollosæ-menigheten til selv å utveksle brev med nabomenigheten i Laodikea. (Kol 4,16 Når dette brevet er lest opp hos dere, så sørg for at det også blir lest opp i menigheten i Laodikea, og at brevet fra Laodikea også blir lest opp hos dere. ) Slik har de kristne menighetene trolig endt opp med å ha flere av brevene fra Paulus i samlinga si. Ganske tidlig må de ha begynt å samle disse i brevene i ett bind. Senest år 100 e.Kr. fantes brevene som en samling, og sirkulerte blant de kristne menighetene i ett bind. I en slik brevsamling ble det nyttig å sette overskrifter over hvert brev, og slik kom de korte overskriftene: 'til romerne', 'til galaterne' osv.

Det vanligste omkring år 100 var å skrive i en bokrull, men de kristne valgte å forme skriftene sine som bøker i stedet. I ei bok kunne de nemlig samle mer tekst enn en bokrull kunne inneholde. Det finnes ikke ett eneste manuskript som bare inneholder ett brev. I alle manuskriptene som er godt nok bevart til at en kan studere flere sider om gangen, er det alltid flere brev. Papyrus 46 er det aller tidligste av dem.

Papyrus 46 er datert til ca. 200 e.Kr. Noen forskere vil datere det mye tidligere, gjerne til midten av 100-tallet. Men standarden har blitt å datere dem til tida rundt det andre århundreskiftet.

Chester Beatty-funnet var som nevnt en sensasjon for bibelforskerne. Aldri tidligere var det funnet så tidlige, så store og så gode manuskripter fra perioden før 300-tallet fra skrifter vi har i vår Bibel.

 

 

 

Omsatt til .htm-format ved Asbjørn E. Lund