Organismenes gjenopprettelse

Fra kap. The Restoration of the Living Organism i boka 'A Meaningful World' (Wiker/Witt).

Argument

Tilsvar/motargument

Bilder:


Fysiker Steven Weinberg hevder at 'dess mer vi vitenskapelig kan forstå om universet, dess mer synes det å være hensiktsløst'. Han hevder vitenskapelig å ha vist at universet er meningsløst.

Ironisk nok tror Weinberg at vitenskapen har en slags 'frelsende kraft', at en kan frembringe mening ut av meningsløshet ved å bygge teleskoper, satelitter og akseleratorer. Og at han kan finne mening ved å tolke dataene de samler.

 

Om universet er en hensiktsløs kjede av tilfeldigheter, så ..

.. er det rart at man kan finne mening ut fra dataene det produserer

Vitenskapens mål blir å ta ting fra hverandre, inntil en når de minste deler.
Så må en finne ut gjennom hvilken ikke-styrt prosess disse produserte sitt absurde resultat. En kan ikke si tragisk i en verden uten mening

Ved å teste virkeligheten mot harde bevis, finner en at dette synet feiler. Ikke-reduserbare komponenter og hele celler kan ikke settes sammen av deler. Det må skje ved en 'top-down', ikke 'bottom-up', prosess.

Vitenskapens historie beretter om mange teorier som hjalp vitenskapelig fremgang, men viste seg feilaktige -her.

De styrte vitenskapen for en tid, men viste at det ikke finnes noe i den virkelige verden som korresponderte med dem. . Uten en tilfredsstillende teori for formdannelse, synes neo-darwinismen å havne i samme kategori.

 

 

Fiasko-resultater fra materialismen er med å vise mening og hensikt i den virkelige verden. Delene er ikke bare ettervirkninger av enda mindre deler, ut fra ikke-styrt sammensetning av enda mindre deler.

I følge den nye grenen struktualisme/systembiologi, forstås funksjonelle enheter  i lys av den levende cellen de hører til. En bakteriell celle består av minst 300 millioner molekyler, flere tusen ulike slags molekyler og krever 2 tusen gener. (1)

Opprinnelig ble det antatt at sammen-binding av signal proteiner med regulerende elementer skjedde ved at de bare tilfeldig støtte sammen inni cellen.

Men det benyttes en prosess som er 100 million ganger mer effektiv: Signal proteiner må finne og binde seg til regulerende elementer for at et gitt gen skal uttrykkkes. Signal-proteinet tar tak i en DNA-streng og vandrer langs den, og 'ser' etter sekvensen.

Bakterieflageller svømmer ikke tilfeldig omkring. De gjør det 'for å finne mat' utfører beregninger for å kunne svare å lokale endringer.

Celler er responsive til endringer over fem størrelsesordener (nano til milli-molekylære). Hver celle utfører en serie raske beregninger og handler ut fra deres resultat.

 

 

En organismes titalls billioner av celler (av 200 ulike slag), samhandler over hele organismen.

Samme form for helhets-teleologi, som finnes i enkeltceller, finnes i celler i den multi-cellulære organismen.

Formålet seees i celleveksten, der  cellens funksjoner og organer som de dannes ut fra, blir bestemt lenge før de faktisk kan fungere i organismen. Liksom den kommende livsorganismen utøver en organiserende/formende kraft, ut fra den ultimate struktur/form den ender opp som.

Tidligere ble DNA oppfattet å være alt som trengtes for å styre en organismes vekst.
Men samme informasjon i DNA kan styres til å uttrykkes på mange ulike sett.

Flere og flere biologer konkluderer at den levende helheten er den sanne organiserende virkeligheten. Struktualister nedprioriterer DNA's rolle, fordi det ikke er det materialistiske geni som får alt til å skje.

Eks. ved fødselen: Lunger og lever starter sin funksjon i en siste-minutt operasjon. (starter med arterier, oppblåsing av lunger, og leder så blodet, som før gikk utenom, gjennom dem og leveren.) Uten dette også kom med, ville det dø.

Eks. ved døden:
10-15% av demens-pasienter får et klart øyeblikk før døden, der de kan gjenkjenne og ta avskjed med pårørende.

Troen at gener i seg selv er tilstrekkelig forklaring for biologisk orden, er ikke resultat av grundig forskning, men ut fra det reduksjonistiske paradigmet i seg selv.

Et mer vanlig syn på gener er nå at de er den passive materie-kilden, som en celle kan nyttiggjøre seg. (2) Gener spesifiserer ikke i forhold til tid og sted, hvilke materiale som trengs når og hvor. (3)

For Ch. Darwin var fokuset alltid på det spesielle, de individuelle variasjonene. Artene er i seg selv ikke reelle, men er en ikke-tiltenkt framtreden langs et spekter av kontinuerlig, spesifikk variasjon.

Darwin uttrykte selv at han så termen 'art' som noe tilfeldig gitt, av bekvemmelighetsgrunner. Også termen variasjon er, til sammenligning med individuelle forskjeller, bare anvendt av bekvemmelighetsgrunner.

Hvis organismer ikke er reelle, men tilfeldige ansamlinger av genotype-trekk, så er substantivene som refererer til dem bare konstruksjoner, inkl. 'mennesket' som utfører dem.

Som følge av dette vil nåværende reduksjonistisk tenkning fortelle oss at hverdags-språk og erfaringer, er en reflekterende speil-sal, tom og frakoblet virkeligheten. Bare menneskelige referanser på ansamlinger av materie, som bare består av sine atomdeler, og ikke har noen ontologisk status.

Om en velger en hypotese ut fra en rimelig formodning ut fra dataene, og det synes å vise noe om verden, så styrkes den. Om den etter en tid synes å fordunkle mer enn den klargjør, bør den settes til side.

Til tross for at materialisme så langt har vist seg hovedsakelig hjelpsom, har en overlevd sin nytte og fordunkler nå mer enn den klargjør. Forutsetningen for den vitenskapelige revolusjon, var troen på orden og eleganse i kosmos, ut fra en skaper.

Om militante materialister utgjør en minoritet, så har de klart å befeste sentrale posisjoner i styring av akademisk utvikling og læresteder.

Organismer viser hvordan felles kvaliteter ved menneskelig genialitet, dybde og bredde, harmoni og eleganse, som er elegant tilpasset et menneskelig publikum, og overrasker det konstant .

Om en ut fra bruk av metalldetektor benekter at det finnes annet enn metaller, går en ut over dens bruksområde. Slik fordreide filosifisk naturalisme virkeligheten, til at det ikke finnes noe annet enn det vitenskapen kan måle.

Reduksjonens kollaps, gjenoppretter vitenskapen. I motsetning til reduksjonisme som forsøker bortforklare vår hverdagsverden

-så er vitenskapens hensikt å forklare den. Da viser den at naturen har både klarhet og dybde, og ikke er en illusjon.

Reduksjonismen grep en del av sannheten, men behandlet den så hardt og eksklusivt, at den også ble fordreid og misformet.

Ved å benekte virkelighet og dybde i naturen, reduserte de den til en 'flat jord' på et vis som tilhengere av denne, bare kunne misunne.

Det makroskopiske liv er like reelt som den mikroskopiske kompleksitet som det er bygd på. Det som i seg selv gjør vitenskapelige oppdagelser mulige.

Referanser.

1. Franklin Harold, The Way of the Cell: Molecules, Organisms and the Order of Life (Oxford Univ. Press, 2001), s.10-11.
2. H.F.Nijhout, "Metaphors and the Role of Genes in development," BioEssays 12, no. 9 (1990), s444
3. Brian Goodwin, "What are the Causes of Morphogenesis?" BioEssays 3, no.1 (1985): 33. Pleiothrophi er et kallenavn på at ett gen kan ha multiple effekter på organismen, eller phenotypen. s.35.