Augustin og skapelsens rekkefølge

(Bokanbefaling: Aquinas and Evolution; M. Chaberek, fra kap. III)

Som vi så i tidligere innlegg (pkt.12) fremholder noen Thomister at teistisk evolusjon er kompatibel med Aquinas sin lære fordi skapelsens måte og rekkefølge, ikke er essensiell for troen. Men dette er et ugyldig argument (non sequitur): Selv om måten verden ble dannet ikke er av vesentlig viktighet for kristen lære, så følger ikke nødvendigvis at kristen doktrine er kompatibel med teistisk evolusjon. For å hevde det siste, må en vise at teistisk evolusjon ikke inneholder noe som motsier troens substans.


Et enda større problem med dette argumentet, er at det utvider betydningen av de to latinske ordene modus og ordo, til ting som Aquinas ikke hadde i tanke. I argumentet blir det formodet at 'skapelsens måte og rekkefølge' refererer til alt som kan sies om artenes opprinnelse, inkludert alternativet mellom skapelse og evolusjon. Siden, i følge de lærde, en forklaring på hvordan artene ble til, ikke er avgjørende for troen, så er det like akseptabelt å si at artene ble overnaturlig formet, som at de dukket frem gjennom naturlig evolusjon. Noen bibellærere benytter samme type argument når de sier at Bibelen sier bare at verden ble formet, men ikke forteller noe om hvordan Gud gjorde det. Ved å si det, fritar de hvilken som helst opprinnelses- teori.
Så hvordan forstår Thomas rekkefølgen og måte ved framtredenen til universet? I Summa Theologica forklarer Thomas videre forskjellen mellom Augustin og andre forfattere fra urkirken, som dreier seg om deres forståelse av ord som 'lys', 'jord', 'grunnvoll' (S.Th.I,74,2, co) For Augustin betød skapelsen av jorda og vannet den første skapelse av totalt formløs kroppslig materie. Til forskjell mente andre forfattere i urkirken skapelsen av ulike deler av verden med sine egentlige former, helt fra starten av, og bare da deres videre forskjellighet i løpet av de 6 dagene.


Basert på dette kan vi konkludere at for Thomas innebærer måten og rekkefølgen 1. de historiske detaljer i skapelsesberetningen (1.Mos.1); 2. tidsrammen i samme fortelling (seks dager forstått enten som ett øyeblikk/dag, eller seks naturlige dager eller en annen tidsperiode) 3. fremdukkingen av utseende til ulike skapninger i universet. 4. hvorvidt planter og dyr først ble skapt potensielt eller aktuelt. Ved å anvende denne forståelsen på samtidig historie, vil det ikke være avgjørende for troen hvor lenge skapelsen varte. .. Men når det kommer til hvordan skapninger ble til (hvordan de begynte å eksistere), lærte Thomas at noe dukket naturlig opp, og andre overnaturlig, og det er ved skapelse som er den direkte guddommelige årsaks-kraft. (99) Så sier han at blant de ting som ikke kan dukke naturlig frem, er den første identiteten (hypostasen) til levende vesener. Siden de ikke kan dannes ved bevegelse eller utvikling, så må de være skapt. Men skapelse tilhører Gud alene og tilordne skapende krefter til noen annen skapning (som engler), er en form for vranglære. Derfor må deres skapelse av Gud alene, holdes i følge troen (secundum fidem.) Vi ser at Thomas ikke lærer på en positiv måte at skapelse av arter, er et trosprinsipp. Men han lærer at enhver annen trosposisjon faller i vranglære-grøfta. Således er direkte skapelse eneste akseptable posisjon, uansett om det er vesentlig eller tilfeldig for troen. Enn videre ville å tillate noe annet enn skapelse av arter, ødelegge Thomas' metafysikk. Av denne grunn, er enhver annet alternativ enn skapelse filosofisk uakseptabelt.


Dermed faller argumentet av to grunner: 1. Selv om doktrinen om opprinnelsen av arter ikke var vesentlig for troen, innebærer det ikke at arter ble dannet naturlig. 2. Forestillingen om felles avstamning er ikke forenlig med noen av de kristne fortolkningene av 1.Mosebok.


3. Thomas og Augustins senere innflytende (seminale) grunner'
I følge Augustin ble alle arter skapt under ett, men i en skjult form av seminale grunner (rationes seminales/logoi spermatikoi -gresk), som bare utviklet seg senere i tidens løp. Aquinas påpeker at den Ambrosianske tilnærming er fremtredende blant kirkefedrene, og mer forenlig med skriften ( i det minste ved første blikk), men også mer sårbar for kritikk og latterliggjøring blant ikke-troende. Til forskjell deles den Augustinske tilnærmingen av en minoritet, og er mindre kompatibel med Skriften, men mer rasjonell og mer motstandsdyktig mot angrep fra ikke-troende, noe som gjør at Thomas sier han foretrekker den Augustinske versjonen. Men han trekker ikke noen praktiske konsekvenser av den konklusjonen, tvert om lander han til slutt på å forsvare begge tradisjoner og besvare alle argumenter mot dem begge. Men selv om Thomas favoriserer den Augustinske, favoriserer det bare teistisk evolusjon dersom det kan vises at Augustins fortolkning virkelig er kompatibel eller støttende for teistisk evolusjon. Derfor trenger vi nå å undersøke hvordan Augustin så på artenes opprinnelse og hvordan det henger sammen med teistisk evolusjon.


Hovedgrunnen til at teistiske evolusjonister benytter Augustin til å støtte sine syn, er at han benytter ordet 'evolusjon' i forbindelse med 1.Mosebok. Men som E. Gilson observerer, benytter Augustin og Darwin ordet på substansielt ulik måte. (100). For Augustin refererer 'evolusjon' til noe som allerede eksisterer i skjult eller innelukket (enveloped) form, mens for Darwin er evolusjon en 'kreativ' prosess, som kan produsere bokstavelig talt alt i biologi. Augustin er langt fra denne form for vitalisme. Han snakker om skapelse av alle levende vesener i begynnelsen, i form av seminale grunner. Det er klare hierarkiske ulikheter mellom Augustins form for skapelse og teistisk evolusjon: I følge Augustin skapte Gud alt levende i én handling, selv om noen bare utviklet seg til sin endelige form senere. Problemet med Augustins måte, er at ingen, inklusive han selv, vet hva han legger i seminale grunner. Ett sted forstår Thomas dem som aktive og passive prinsipper innsatt i naturen i skapelsens arbeid. Imidlertid forvanskes problematikken ved at Thomas holder for at spontan generasjon er mulig..


Men siden Thomas ikke ser noen stor forskjell på Augustin og andre kirkefedre, innebærer det at den potensielle eksistens av arter i den Augustinske tilnærming på en måte må være definert og etablert. Noen steder taler Augustin spesifikt mot felles avstamning eller endring av arter: "Bønner blir ikke produsert fra hvetekorn, eller ikke mennesker fra dyr eller dyr fra mennesker" (106) I følge Augustin ble alle artene skapt samtidig, under ett, selv om bare i skjulte eller potensielle former, mens i følge moderne evolusjonær teori, eksisterte ikke arter fra begynnelsen, og så utviklet de seg fra hverandre ved naturlig utvikling. Så en kan si at Augustins idé at dyre og plante-arter ikke aktuelt eksisterte i den første skapelse, er kompatibelt med teistisk evolusjon, men Augustin er i motstrid med resten av historien fra teistisk evolusjon.


Å lese teistisk evolusjon inn i Augustin møter en hindring til: denne gang ikke fra hans fortolkning av skapelse, men fra hans positive lære om opprinnelsen til ulike naturer. Augustin var, i likhet med Thomas, mot den oppfatning at en natur kunne endres til en totalt annen ved tilfeldige endringer. Tilfeldige endringer kan bare føre til tilfeldige forskjeller. For at en organisme skal anta en totalt annen natur, krever en endring i substansen. Augustin forklarer det slik: Jeg tilordner det skapende og opprinnelige arbeid som ga eksistens til alle naturer til Gud.. og naturene er resultat av ingen annen enn den høyeste Gud. (107)


Mens Darwin hevder at fullstendig nye naturer kan bli til ut fra lavere årsaker, ser ikke Augustin noen slik mulighet (endog med englers hjelp). "Gud alene er den Ene som 'skaper og gjør opprinnelig alle naturers vesen (being)." Et annet sted benekter Augustin i klare termer at noen annen enn Gud kunne ha skapt dyr og mennesker:
"Vi har ikke noe å gjøre med dem som ikke tror at den guddommelig bevissthet laget eller bryr seg om verden. OM dem som tror sin egen Platon, at alle dødelige vesener.. ble skapt ikke av den høyeste gud, som laget verden, men av lavere guder skapt av den Høyeste og utøvde en delegerende rolle under Hans kontroll. Om bare disse personer kunne bli fritatt fra overtroen som får dem til å søke en plausibel grunn for å gi guddommelig ære og offer til disse 'guder' som sine skapere, så ville de også bli frigjort fra denne sin feil. For det er blasfemi å tro eller å si (selv før det kan bli forstått) at noen annen enn Gud er skaper av noen natur, det være seg liten eller dødelig. .. Og selv for engler kan vi ikke kalle dem skapere, noe mer enn vi kaller gartnere for skapere av frukttrær. (108) Dette impliserer at heller ikke noen sekundær årsak tok del i skapelsen av dødelige vesener heller. Vi skal sette opp en tabell over forskjellen mellom kirkefedrenes syn og det til teistisk evolusjon:

 

Teistisk evolusjon

De to kristne tradisjonene

Årsaker

Instrumentell (sekundær)

Umiddelbar (primær)

Årsaker

Naturlig

Overnaturlig

Varighet

Non-stop

Avsluttet på den 6. dagen

Opprinnelse

Universell felles avstamning

Forskjellige arter fra deres opprinnelse av

Vi kan trygt konkludere at til tross for noen overfladiske likhetspunkter mellom det Augustinske begrepet 'rationales seminales' og teistisk evolusjon, er disse to begrepene om skapelsen ulike. Herav er det ikke mulig å benytte Aquinas argument fra kommentaren om Peter Lombards Sentences, til å rettferdiggjøre teistisk evolusjon i kontekst av den kristne forståelsen av 1.Mosebok.

Referanser:

99. Super Sent. Lib. 2 d.1 q.1 a.4 co; Super Sent. Lib 2 d.18 q.2 a.2 co.
100. E. Gilson, From Aristotle to Dawin and Back Again, ss.50-52, 87
106. Augustine, De Genesi ad Litteram, Book IX, 17,32
107. Augustine, De civitate Dei, XII, w5, c.374, On the Trinity, III,8,15
108. Book XII, On the Trinity, III,8,13

 

Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund