Aquinas og opprinnelsen

(Bokanbefaling: Aquinas and Evolution; M. Chaberek, fra kap. II og III)


Påstand I. Argumentet fra sekundære årsaker
At Gud er årsak til noe, ekskluderer ikke naturlige årsaker i verden Således er evolusjon en sekundær eller instrumentell årsak, som Gud benyttet til å danne dyre-rekker/klasser. Dette henger sammen med Aquinas sekundære årsaker, og forklarer hvordan nye arter kan dukke opp gjennom naturlige prosesser. Gud handler gjennom naturen for å frembringe biologiske nyheter (27).

Svar til I.

Siden bare Gud kan skape (64) tilhører sekundære årsaker til området av opprettholdelse og frelsesorden, ikke til skapelsesordenen. Således stammer dette populære argumentet fra en sammenblanding mellom frelses -og opprettholdelses-ordenen. Spesielt tilhører artenes opprinnelse til '6 dagers verdenen', mens deres videre frembringelse til opprettholdelses-ordenen. Forfattere som aksepterer sekundær frembringelse i dannelsen av universet, refererer bare til disse deler av Aquinas lære når han snakker om Guds opprettholdelse, og ikke om skapelseshandlingen. Det fullstendige svaret til denne innvendingen, er gitt av Aquinas selv: Det hender at noe deltar ved iverksettingen fra en annen årsak, ikke i egen kraft, men instrumentelt, slik som luft kan hetes og antennes ved bruk av ild. Slik har noen foreslått at selv om skapelse er den egentlige handling og universelle årsak, så kunne likevel en mindre årsak handle i den førstes kraft også skape noe. Den virkelige effekten av at Gud skaper, er det som forutsettes forut for alle andre effekter (absolutt væren). Herav kan ikke noe handle instrumentelt i forhold til denne effekten, siden skapelse ikke er fra noe som er forutsatt, som kan anvendes av den instrumentelle agenten. Dermed er det umulig for noen skapning å skape, enten ved egen kraft eller instrumentelt.. (S.Th. I,45,5 co).


Likevel vil nok teistisk evolusjon hevde at denne resoneringen er for generell og bare skulle anvendes i forhold til den første utstrømning (emanasjon) av alt ut fra ingenting. Det ville følge at selv om ingen skapning kan skape noe av ingenting, så kan den medvirke til nye substansielle former i materien som allerede er skapt, slik det forekommer ved fremdukking av nye dyreformer. I forhold til denne påstanden, svarer Aquinas ved å sette fram sin positive doktrine: I den første produksjon av kroppslige legemer kan det ikke ha forekommet noen transmutasjon fra potensialitet til handling, og følgelig kom de kroppslige legemene direkte fra Gud, som materie adlyder som sin egentlige grunn. For å kjennetegne dette, forut-stiller Moses for hver skapelseshandling uttrykkene: "Gud sa", "La det bli" etc. for å betegne dannelse av alle ting ved Guds Ord, fra hvem, i følge Augustin, er "all form og egnethet og samvirke av deler." (S.Th. I, 65, 4 co).
Dermed ekskluderer Aquinas sekundære årsaker ikke bare i dannelse av væren som sådan, men også i dannelse av nye former i begynnelsen. Fra dette avsnittet ser vi også hvordan Thomas forstår ordene fra 1.Mosebok 1: "La det bli" -de betegner direkte utøvelse av guddommelig kraft som bringer fram nye dyreslag og planter.(67)


Likevel vil noen argumentere at selv om arter med levende vesener bare kunne ha blitt til direkte fra Gud, så kunne mange nye arter ha blitt til senere gjennom naturlig dannelse. Og til denne påstanden svarer Aquinas som det ble hevdet over, at fremdukking av levende vesener hører til arbeidet med formasjon (utarbeiding og forkjellighet) som ble fullført med menneskets skapelse. Dermed kan ingen naturlig prosess av noe slag, inkludert den evolusjonære, tjene som instrumentell eller sekundær årsak i produksjonen av nye rekker/klasser.


Referanser i I.

27: Ryan: "Aquinas and Darwin" i: Darwin and Catholocism, red. L. Caruana; NY: T&T Clark, 2009, ss.54-55); W. TKacz, "Aquinas vs. Intelligent Design" This Rock, Nov. 2008: "Gud som årsak består ikke i en mirakuløs inngripen, heller ikke ugyldiggjør det den reelle årsaks-tyngden i alle naturlige agenter involvert i den evolusjonære prosessen. På det viset er Gud på det mest intime involvert i evolusjonsprosessen, og handler gjennom de naturlige årsakene som vitenskapen studerer."
64: Herren holder for at det er mulig for en skapning å motta kraften til å skape, ikke ved egen kraft eller autoritet, men instrumentalt (ministerally). Men ved nærmere øyesyn er det umulig: Handlingen til noe, selv om det utføres instrumentelt, må fremgå fra den tingens iboende kraft. Og siden kraften i hver skapning er endelig, så er ingen skapning i stand til, selv som instrument, til å skape noe, siden skapelse krever uendelig energi i sin kraft når det framtrer (De Pot. q. 3a.4 co; cf. Super Sent. Lib.2.d 14q. 1a. 3co)
65. Etter å ha presentert Avicennas' mening at himmelske legemer er medier, gjennom hvilke Gud skaper ulike ting på jorden, kommenterer Thomas: "Denne posisjonen er, imidlertid, i motsetning til troen som lærer at hele naturen i sin første framtreden ble skapt direkte av Gud {oversetters understreking}. Men at en skapning skulle bli beveget av en annen, er ikke i motsetning til troen. (De Veritate, q. 5 a. 9 co.) På et annet sted forklarer Thomas: "I tråd med andre forfattere (utenom Augustin), kan det bli sagt at den første sammensetning av arter tilhører verket i de 6 dagene, mens reproduksjon blant dem av like fra like, til universets styrelse. (S. Th. I, 69, 2 co).

67. Den samme ideen blir presentert i neste spørsmål, da Aquinas svarer på innvendingen: "Naturen i sitt virke imiterer Guds virke, som en sekundær årsak imiterer en første årsak. Men i naturens virke, går formløshet forut for form i tid. Dermed gjør det også det i Skaperens virke" Svar: "Naturen produserer virkning i handling fra væren i potensialitet; og som konsekvens må potensialitet gå forut for handling i tid, og formløshet gå forut for form. Men Gud produserer væren i handling ut fra ingenting, og kan derfor produsere en perfekt ting på et øyeblikk, ut fra storheten i sin makt." (S.Th. I, 66,1 2) "Og fremfor alt er det absurd å anta at en kropp kan skape, for ingen kropp handler uten å berøre eller bevege seg, og dermed krever den i sin handling en forutgående ting, som kan bli berørt eller flyttet, noe som er motsatt ideen med skapelse. (S. Th. I,45,5 co) "Den første produksjon av legemlige skapninger er ved skapelse" (S.Th. I,65,3 co)

Påstand II. Om tilstrekkeligheten til sekundære årsaker.
Naturlige sekundære årsaker, som mutasjoner, naturlig seleksjon, biologisk generasjon, genetisk drift etc. er tilstrekkelige til å frembringe høyere effekter, slik som nye arter av levende vesener, fordi:
a) Sekundære årsaker i dette tilfellet er bare instrumentelle, som innebærer at Gud frembringer effekter som er uoppnåelige for disse årsakene ut fra deres egen kraft. Gud overstiger naturens evne når han benytter evolusjon som den instrumentelle årsak til frembringelse av nye arter. (28: Det ville synes filosofisk umulig å hevde at en ontologisk sett mer perfekt organisme, er den evolusjonære effekt av mindre perfekte organismer.. Vi kan løse dette mulige dilemmaet mellom filosofi og vitenskap ved å benytte forestillingen om instrumentelle årsaker. Så høyere arter kan frembringes fra lavere arter, dersom de naturlige årsakene til denne prosessen også er instrumentelle årsaker til en høyere prinsipiell årsak. M. Dodds, op.cit. pp.201-202.
b) Effekten er inneholdt i alle sine årsaker, ikke bare i én av dem. Selv om ikke én sekundær årsak kan produsere en ny art, kan ett sett av ulike årsaker, som arbeider sammen mot en effekt -gjøre det. Så selv om ikke tilfeldige mutasjoner og naturlig seleksjon er tilstrekkelige, så fremkaller de produksjon av nye arter, kombinert med mange andre årsaker (inkludert ukjente sådanne.) (29)
c) Aquinas lærer at "den samme effekten ikke er tilordnet til guddommelig natur på en slik måte at den delvis utføres av Gud og delvis av den naturlige agenten; heller er det slik at det blir utført helt og fullt av begge, på ulike måter, slik som den samme virkningen helt og fullt tilegnes instrumentet og også helt og fullt den prinsipielle agenten (ScG III, 70, 8). Herav kan evolusjon som sekundær årsak frembringe nye arter, fordi deres fremdukking er forårsaket av Gud, like mye som de er frembragt av evolusjon. (30).

Svar til II:
Forfattere som forklarer hvordan Gud virker i dannelse av nye dyre-rekker/klasser, antar at den Thomistiske beretning om sekundære årsaker kan forklare hvordan Gud frembringer nye naturer. Men denne tilnærming stammer fra den falske formodning at Gud arbeider i essensielt ett modus gjennom hele den naturlige historien. Således ender de forfatterne opp i en helhetlig systematisk tilnærmingsmåte, som trekker bort fra en realistisk historisk forståelse av universets opprinnelse, og guddommelig årsak bak dette. (68) Det er sant at i dag arbeider Gud gjennom naturlige sekundære årsaker, bortsett fra gjennom mirakler, men det er ikke hvordan Gud alltid har arbeidet i universet. Den kristne forståelse av guddommelig årsak, er ikke reduserbar til denne systematiske tilnærmelsen. I stedet involverer det nødvendigvis en realistisk historisk forståelse i forhold til universet som er karakterisert av ulike tilstander av guddommelig årsaks-sammenheng. Etter første akt av skapelse av universet, ut fra ingenting, valgte Gud å arbeide indirekte i universet, ved å sørge for naturlig vedlikehold av de skapte ting ved ordinært forsyn, men også direkte, ved unike skapelseshandlinger som la til nye naturer og nye ordener av vesener over tiden som er beskrevet som de '6 dagene'. Vi ser effekten av disse unike guddommelige handlinger i naturens historie i universet, ved fremdukking av nye høyere fysiske ordener, blant hvilke de mest distinkte er nye livsformer. Imidlertid ble denne modus av guddommelig handling fullført med menneskets skapelse.


Det er hvorfor vi i dag ikke ser nyheter dukke frem i den biologiske eller kosmiske sfæren, men heller svekkelse og entropi. I fysikken ser vi disintegrasjon av materie ved forvandling til stråling. I kosmologien ser vi ekspansjon av universet, svekkelse av gravitasjonskrefter som følge av fortynning av materie og degradering av alle kosmiske systemer. I biologien observerer vi konvergens av klasser og utdøing av arter (devolusjon), i stedet for fremdukking av biologiske nyheter (kreativ evolusjon). Likevel vedlikeholder Gud alle eksisterende vesener og arbeider i dem gjennom ordinært forsyn. I noen tilfeller velger han også å arbeide utenom den naturlige orden via mirakler. Likevel dannes ikke noe nytt i forhold til rekker/klasser, men noe blir gjenreist i sin naturlige orden. Liksom oppreisning av en død bringer et dødt menneske til liv, eller ved å gi syn tilbake til en blind, eller antall eksemplarer av en art forøkes som ved underet med fisk og brød. Herav kan ikke fremdukking av rekker/klasser i biologien forklares ved noe Thomistisk begrep om sekundære årsaker, fordi i følge Thomas ble ikke rekkene/klassene forårsaket av sekundære årsaker, men direkte av Gud. Det er hvorfor det ikke finnes noe slikt som en 'Thomistisk forståelse' av 'hvordan Gud arbeider i evolusjonen.' (underforstått gjennom makroevolusjon) Det er imidlertid mulig å vise at alle de foreslåtte forestillingene om Gud som arbeider i evolusjonen atskiller seg fra Thomas lære om sekundære årsaker. Siden tesen er feilaktig, blir også argumentene som bygger på den ikke solide.


Teistisk evolusjon havner i en fallgruve (å skille naturlig og guddommelig årsak) når de sier at vitenskapen har sin og teologien sin egen (dypere) forklaring til artenes opprinnelse. Når dens talsmenn hevder at Gud arbeider parallelt med evolusjon faller de i en annen type fallgruve (identifisere guddommelig årsak med naturlige årsaker), når de hevder at nye rekker/klasser kan tilordnes både Gud og naturen. Om to årsaker produserer samme effekt samtidig og i samme betydning, må de ha én årsak: "Det er umulig for to fullstendige årsaker å skape en og samme ting." (S. Th. I, 52,3 co) I det tilfellet ender teistisk evolusjon i monisme; (enten teistisk når Gud identifiseres som årsak, eller materialistisk når naturen identifiseres som årsak.)

Rereranser i II:

29: Ashley anerkjenner at Aquinas ekskluderer sekundære årsaker fra selve skapelsen, og (i så henseende) distanserer han seg fra Aquinas doktrine (s.229-230 i B. Ashley: "Causality and Evolution i: New Blackfriars, Vol. 94 (1054), Nov. 2013, ss. 676-700, 698).

30: M. Heller et al, The Dilemmas of Evolution, Tarnow, Biblos, 1996, ss.158-159.)


Påstand III. Fra det 'bedre bildet av Gud'
Guds makt manifesteres ved at Han gir makt til noen årsaker til å være sekundære skapelses-årsaker. Dess mer fullkommenhet Gud overfører til naturen, dess mer manifesteres Guds fullkommenhet gjennom virkningen av sekundære årsaker. Thomas argumenterte: "Perfeksjonen av virkningen demonstrerer fullkommenheten til årsaken, for en større makt frembringer en mer perfekt virkning. Men Gud er den mest perfekte agenten. Derfor oppnår ting som er skapt av Ham fullkommenhet fra Ham. Så å trekke fra skapningens perfeksjon, er å trekke fra fullkommenheten ved guddommelig makt... I følge Thomas er det større fullkommenhet, og dermed mer passende for Gud, å dele sin årsaks-kraft med sine skapninger, ved å gjøre dem til autentiske årsaker som ved sin egen natur kan være årsaker, enn at Gud skulle være den ene årsak som handler innen skapelsen. (31)

Svarforslag til III.
Et kort tilsvar til denne innvendingen er at Aquinas tilordner til ulike vesener de handlinger som korresponderer med deres natur, i følge det mer generelle prinsippet at "Enhver agent, så langt som den er perfekt og i virksomhet, produserer sin like." (S. Th. I, 19,2 co) (70).
Men denne innvendingen trakk fram et nytt premiss i at vår forståelse av Gud og vår forståelse av skapningens verdighet, er mer sublim når Gud benytter en sekundær årsak for å skape nye rekker/klasser. Dette argumentet har en lang historie, som daterer seg tilbake til det 18-århundres deisme. Det var David Hume og Erasmus Darwin som sa at 'det ikke var passende at Gud skulle skape alt separat'. Den sanne Gud, 'den høyeste kraft' skulle heller skape årsaken til virkningene og ikke selve virkningene. Ikke bare deister og tidlige evolusjonister aksepterte denne måten å tenke på.


William Paley, en velkjent kristen apologet som kjempet for gjenkjennelse av guddommelig design i naturen, ved å benytte en analogi av ei klokke. Som en klokke er laget med en hensikt, og vi vet at den er laget av et menneske, er det samme tilfelle for levende vesener, som arbeider ut fra sin hensikt, at de må være skapt av en høyere bevissthet. Men Paley stopper ikke der, han utviklet forestillingen av en håndverker som kunne produsere ikke bare klokker, men klokker som kunne produsere andre klokker. I følge Paley åpenbarte denne type arbeid, produksjon av årsaker som kan produsere virkninger av egen kraft, mer av Guds oppfinnelseskrefter, enn en enkel produksjon av virkninger. Denne forestilling av Gud, som en "Årsak til årsaker" forble i akademiske kretser, og ble én av grunnene til at teistisk evolusjon nøt en overveldende seier blant kristne lærde ett hundre år etter Darwin.


Ikke desto mindre er ikke forestillingen om Gud som ligger under begrunnelsen, i samsvar med Thomas syn. For selv om det for Thomas er mer ære knyttet til å være en årsak, så var det enda større å skape direkte: "Det er en større handling å lage noe i samsvar med dets hele substans, enn å lage noe i forhold til dens substansielle eller tilfeldige form." (S.Th. I, 45, 3 sc.) Enn videre er Guds allmakt åpenbart ved å produsere endelige effekter/virkninger. Skapelse er også mer perfekt og fullkommen enn dannelse eller endring. (71) Derfor utvider ikke teistisk evolusjon bildet av Gud, men forminsker heller argumentet for Guds allmakt.


Vi skulle også legge merke til at direkte skapelse av rekker/klasser, ikke ekskluderer sekundære årsaker; Det flytter dem bare fra opprinnelsen av disse. Det Thomistiske begrepet med sekundære årsaker forblir gyldig. Dets plass er imidlertid ikke i skapelsen, men i den guddommelige styrelse over det skapte. Det viser seg ifølge Thomas, at Gud arbeider på begge måter, direkte og indirekte i universets historie, som i seg selv åpenbarer mer av guddommelig visdom, kraft og godhet. Enn videre er en direkte guddommelig årsak til universets dannelse, en typisk kristen ide, ukjent for andre religioner og filosofier.

Referanser til III.

31.Thomistic Evolution, op. ci. s.186) Således selv om Gud kunne ha frembragt arter direkte, så valgte han å produsere årsaker til arter, som generelt er utviklende natur. (32:M. George, "What Would Thomas Aquinas Say about Intelligent Design?" op.cit. s. 700)
70. Et annet sted forklarer Thomas: "Siden hver agent ønsker å introdusere sin likhet i sin virkning, i den grad dens effekt kan motta den, gjør denne agenten det mer perfekt, ettersom den er perfekt i seg selv; Nå er Gud den mest perfekte agent. Det var hans forordning derfor å introdusere hans likhet i skapte ting på mest perfekte vis, på en måte i samsvar med naturen til de skapte ting. (ScG, II, v45, 2)
71. "Det er en handling ut fra mye større makt å lage en ting fra ingenting, enn fra dens motsetning."(S. Th. I, 45,5 ad2) "Skapelse er mer perfekt og strålende enn dannelse og endring, fordi termen "til hva" er tingens hele substans; mens det som forstås i termen "fra hva" er faktisk ikke-væren". (S. Th. I, 45, ad 2)

 

Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund