Opprinnelsen av arter i følge Aquinas

(Bokanbefaling: Aquinas and Evolution; M. Chaberek, fra kap. II)

Om termbruken i boka: Aquinas bruker ordet species i forhold til begrep som: planter, fugler, fisker, mennesker -som vi benytter termen (phylum) rekker/klasser på. Derfor benyttes oversettelsen (dyre)rekker, der hvor termen species benyttes.

Forfatteren (Chaeberek) svarer at: Svaret kan bli gitt på to måter: Den ene måten er å vise at Aquinas lære ekskluderer teistisk evolusjon (et eksplisitt svar -A). Et annet er å vise at Aquinas lærer overnaturlig og direkte formasjon av arter -og det ekskluderer også teistisk evolusjon, ikke eksplisitt, men ved et sterkere argument (a fortiori -B). Dette siste svaret kan også gis på to måter: i) Ved å vise Aquinas forståelse av skapelseshistorien -hvordan ting hendte i tid (B.1), som er en historisk tilnærming; En annen er å vise hans positive doktrine hvordan nye arter ble produsert, og det er et systematisk svar (B.2).

A. Det er fem grunner til at Aquinas lære ekskluderer teistisk evolusjon.

1. I følge teistisk evolusjon kan den lavere (mindre perfekt årsak) føre til en høyere effekt (mer perfekt). Men i Aquinas syn kan ikke noe vesen befordre mer handling enn det selv besitter (50).
50: "Hver ikke-perfekt ting" er forårsaket av en perfekt (S.Th. I.44.2, ad2) Virkningens fullkommenhet viser fullkommenheten til årsaken, for en større kraft frembringer en mer perfekt virkning (ScF, III,69,15). "Virkningen er ikke mer kraftfull enn dens årsak." (S.Th. I,45,8, 2) Noen kunne argumentere at i den moderne forståelse av biologi og evolusjon, vil ikke forestillingen om mer/mindre perfekt spille noen rolle. Men teistisk evolusjon gjenkjenner ulike nivåer av fullkommenhet i biologi (cf. M. Dodds, s. 202) Desto mer gjør Aquinas: "I naturlige ting synes arter å bli arrangert i grader; i det blandede ting er mer perfekte enn elementene, og planter enn mineraler, og dyr enn planter, og mennesker enn dyr; og i hver av disse er den ene arten mer perfekt enn andre." (S.TH. I,47,2 co) Selv om biologiske evolusjonister ikke gjenkjenner ulike grader av perfeksjon i biologisk henseende, så følger det ikke at de ikke eksisterer. Det er umulig å fastholde vedvarende at det ikke finnes grader av perfeksjon i biologien. Selv begrepet "the fittest" som anvendes i evolusjonær biologi, impliserer eksistens av ulike grader av egnethet (fitness), som i termer av underliggende metafysikk innebærer det samme som 'mer perfekt'. Dermed anerkjenner også evolusjonær biologi noen nivåer av fullkommenhet.


2.a. Den andre grunnen til at teistisk evolusjon motsier Aquinas doktrine er at den forutsetter at naturen (eller den substansielle formen) til et levende vesen kan bli endret til en annen natur ved en tilfeldig endring. Men dette er umulig i følge Aquinas syn: Tilfeldige endringer kan bare føre til tilfeldige forskjeller, mens en endring i natur krever en substansiell endring. Dette er hvorfor endring av (dyre)rekker, ved noen slags naturlig utvikling, faktisk er umulig ved noen fysisk prosess. Evolusjonære prosesser kan, i likhet med andre fysiske prosesser, kan endre tilfeldigheten ved et levende vesen, men det vil aldri produsere en ny substansiell form. Det er to mulige feil i forståelsen av dette argumentet. Det første angår forvirring om substansiell og individuell form. Tilfeldige endringer kan aldri endre den substansielle formen til en art, en som aldri har eksistert; som ville være tilfelle om teistisk evolusjon er sann. Således gjennom en tilfeldig endring, kan endre et individ substansielt, så kan det ikke endre arten eller produsere en ny natur i denne. (51)
51. G.P. Klubertanz artikkel "Causality and Evolution" begår denne feilen. Han forveksler produksjon av en ny tilfeldig form med produksjon av en ny substansiell form. Se "Causality and Evolution" i The Modern Schoolman, Nov. 1941, 19(1), ss.11-14

2.b. Den andre feilen dreier seg om hva substans er. Noen kunne si: at om jeg tar salt og løser i vann, så lager jeg saltoppløsning som er en annen substans enn vann eller salt. Men i dette eks. dreier det seg ikke om substanser, men bare med elementer og sammensetninger. Substans er noe som er det mest selv-oppholdende, separerte, ensartede og distinkte. Herav er den eneste sanne substans Gud, fordi han er den mest individuell, mest udelelig og ganske enkelt den mest 'værende' (Jeg er). Alt annet er substans bare ved deltakelse. Det er et hierarki av substanser som nedstiger fra engler, til mennesker, til dyr, til planter, til sammensetninger og elementer. Dermed er den høyeste substans blant sammensetninger av materie og form er mennesker, fulgt av dyr og planter. Levende vesener konstituerer substans på en mye sterkere måte enn ikke-levende vesener, i en slik grad at sistnevnte ikke skulle kalles substanser, men elementer og sammensetninger. Og om vi betrakter en substans, er det ingen måte å endre den til en annen substans ved en tilfeldig endring. F.eks. er hybrider av ulike naturlige arter umulige, (å blande en hund og en katt får ikke noen effekt), og av samme grunn kan ikke evolusjon endre en dyre -eller plante -rekke til en annen.

3. den tredje grunnen er at teistisk evolusjon forutsetter at en natur kan være en årsak til en annen. Til kontrast produserer i følge Aquinas ingen "perfekt ting" sin egen natur, men deltar bare i naturen den arver. En perfekt ting, i følge Aquinas, er et vesen som har en høyt spesifisert form eller essens. Gode eks. på 'perfekte ting' er ulike rekker av levende organismer. Aquinas trekker selv fram et menneskelig vesen som det mest perfekte av sammensatte ting. Således kan ikke et menneske være årsak til menneskeheten, en hund kan ikke forårsake en hunds natur etc. Men om et levende vesen ikke er årsak til sin egen natur, kan det mye mindre produsere en annen natur. (52) Og det er hvorfor Thomas sier at "utvikling (generation) av noe annet enn en mann, resulterer ikke fra en manns sæd," (53) som innebærer at rekker av levende vesener er faste og ikke endrer seg til ulike rekker ved utvikling.

4. I følge Aquinas har hver sammensatt ting fire årsaker: finale, formale, effisiente og materiell. I teistisk evolusjon er den virkningsfulle (effisiente) årsaken til dyre-rekker er kraften i utvikling, bare styrt av den finale årsaken som er Gud. Så selv om teistisk evolusjon involverer final kausalitet, så nedgraderer det effisiente årsaker til tilfeldige endringer i materien og naturlige prosesser. Og i følge Aquinas, kan ikke denne type årsaker danne nye naturer. I skapelsen er nye substansielle former produsert i materien ved direkte guddommelig kraft, som informerer materien i følge den klare idéen i det guddommelige intellekt. I teistisk evolusjon kan ikke dette skje, fordi hver ting tenderer til å bli noe annet, og således bare er en overgang mellom dette og noe annet. (54) Og siden det er en formell årsak (ikke materie), som produserer den substansielle formen, mangler teistisk evolusjon den formale årsaken som blir 'redusert opp' til den finale årsaken alene.(55) Derfor mangler teistisk evolusjon både formelle og effisiente årsaker.
52. "En perfekt ting som deltar i naturen, danner en likhet til seg selv, ikke ved absolutt å produsere den naturen, men ved å anvende den i tilknytning til noe annet. For en individuell mann kan ikke være årsak til menneskenaturen som helhet, fordi da ville han være årsak til seg selv; (St. TH. I,45,5, ad1; dv. ScG, II,21; ScG, III,65,4) 53. ScG, III,69,c.

5. I følge Aquinas ønsket Gud ulike grader av perfeksjon i naturen. Det skjer gjennom ulike (dyre) rekker, så vel som innen en organisme -blant dens organer:
Det tilhører den beste agent å produsere en effekt som er best i sin helhet, men det innebærer ikke at han gjør hver del av helheten den absolutt beste, men i forhold til helheten. I tilfellet av et dyr f.eks. ville dets godhet/gagnlighet bli borte, om hver del av det hadde verdigheten til et øye. Således laget Gud universet til å bli best som helhet, i følge modus til en skapning, mens han ikke laget hvert enkelt individ best, men det ene bedre enn det andre (S.Th. I, 47, s, co og ad1; cf. S.Th. I,65,2 co) Herav eksister mer og mindre perfekte ting for fullkommenheten ved hele den materielle verden. Denne ordenen er ønsket av Gud: Vi må si at forskjellen og vrimmelen kommer fra intensjonen til den første agenten, som er Gud. For han bragte ting i eksistens for at hans godhet kunne kommuniseres til skapninger og representeres ved dem, og fordi hans godhet ikke fullgodt kunne representeres ved en skapning alene, produserte han mange og ulike skapninger. (S.Th. I,47,1, co)
Og dette er i motsetning til evolusjonært syn på naturen, der alle deler krever kontinuerlig endring mot større fullkommenhet, i 'kampen for tilværelsen' og 'overlevelse av den best egnede'.

B.1 Den historiske tilnærmingen. I følge Aquinas krevde ikke bare verdens skapelse, men også dens formgivning, krevde guddommelig og direkte guddommelige årsaker ( bemerk at guddommelig kausalitet pr. def. er overnaturlig). Det er tre distinkte tidspunkter i universets historie: to av dem er stadier, og en er en enkelt handling. Den enkeltstående handlingen er skapelse av himmel og jord, ut av ingenting. Og denne handlingen starter tid og alle synlige og usynlige samtidig, men uten distinkte former. For å beskrive denne handlingen, benytter Thomas termen opus creationis (skapelsens arbeid) (56) eller første skapelse (prima creatio). (57) Etter den første skapelse imidlertid, følger to påfølgende stadier, som er: dannelse av forskjellighet (distinction) og dannelse av utsmykning (opus ornatus). Dannelse av ulike slag planter, tilordner Thomas til dannelse av forskjellighet, mens skapelse av dyr til dannelse av utsmykning (cf. S.Th. I,66-74). Og etter at verket med utsmykning var fullført på den 6. dagen, kan ikke nye (dyre-)rekker bli lagt til verdens fullstendighet. (59)
I den første skapelsen, ble materie med en generell form laget med en gang, ut av ingenting, mens i arbeidet med dannelse (forskjellighet og utsmykning) ble totalt nye former overnaturlig og umiddelbart injisert av Gud til materie som var skapt i den første skapelse (prima creatio). (60) Arbeidet med formdannelse ble fullført en gang for alle med skapelse av mennesket. I dag lever vi i det 4. stadium, tiden for Guds forsyn og frelseshistorie. Derfor er i følge Aquinas, verken naturlig dannelse av (dyre)rekker, eller oppdukking av nye arter etter skapelsen var fullført, mulig, noe som motsier teistisk evolusjon.

56. Thomas innser at 1.Trosartikkel taler om 'opus creationis (Super Sent. Lib. 2 d. 17 q. 2 a.2 arg 3). Men noen ganger benytter Thomas termen 'skapelsens verk' (work of creation) for å betegne både den første skapelse (himmel/jord) og arbeidet med dannelse av forskjellighet (distinction) og dannelse av utsmykning (opus ornatus). "Skapelsesverket der jorden ble prydet med dyr og planter, ble fullført med i forbindelse med den første fullbyrdelsen av verden" (De Pot. q. 5 a. ) ad 8)

59. "Noe kan tillegges hver dag ang. perfeksjonen av universet og til antall individer, men ikke til antallet av (dyre) rekker(species-se innledning)
60. Det er hvorfor Thomas sier at skapelse ikke bare er å lage materie eller form, men "skapelse er produksjonen av en ting i sin helhet (substans)" (S.Th. I,65,3 co; cf. S.Th. I,45, 4 ad 3)


B2. Den systematiske tilnærmingen

Aquinas forklarer hvordan nye rekker av levende vesener dukker opp, i det han kommenterer Peter Lombards Sentences. Han spør hvorvidt noe utenom Gud lager eller forårsaker noe. Det var tre svar på dette spørsmålet. I følge det første forårsaker Gud alt direkte så langt at det ikke er hete som varmer, det er Gud, og ikke en hand som beveger seg, men Gud. I følge den andre har ting sin egen virkemåte, og Gud skaper ikke alt direkte. Imidlertid er Gud den umiddelbare årsak til den første skapte ting, og denne tingen er årsak til andre ting osv. (Og det er faktisk posisjonen til nåværende teististiske evolusjonister, som hevder at Gud bare skapte det første vesener, og resten er bare indirekte forårsaket av ham. Thomas fornekter denne posisjonen, fordi ved tro anser vi ikke englene som skapere, men bare Gud alene, som er skaper av alt synlig og usynlig. Det tredje svaret er at Gud forårsaker alt direkte, men spesielle ting har sin egen virkemåte der de er skikkelige grunner til ting. Likevel kan de ikke forårsake det de ønsker, bare noen ting, de som er produsert ved bevegelse og utvikling.


I følge troen trenger vi å si at bare Gud skaper ting ved skapelse. Ingen skapning kan gi noe annet eksistens, verken ved egen eller andres kraft. Ting som ikke kan dannes ved bevegelse eller utvikling, må skapes. Det er fire slag av disse: 1. Engler og rasjonelle sjeler. Disse kan ikke utvikles, på grunn av sin enkelhet, mens det som utvikles må være sammensatt av materie og form. 2. De himmelske legemer. 3. Elementenes materie og 4. de ting som krever en foreldre. Av denne grunn ble de første personifikasjoner skapt direkte av Gud, det 1.menneske, 1. løve etc. Videre kan ikke mennesket bli født uten fra et annet menneske. Det er imidlertid annerledes med ting som ikke krever en agent av lignende art, men bare himmelens kraft med aktive og passive kvaliteter. Når vi kommer til ting som blir produsert ved bevegelse eller utvikling, så kan deres årsak være en skapning. Gud er også årsaken til disse ting, og han arbeider i dem mer intimt enn noen annen årsak, fordi han alene er giver av væren (being) til ting. Andre årsaker er noe likt determinanter til det vesenet. (62).


I dette fragmentet gjør Thomas det klart at ting produseres enten ved bevegelse/utvikling (bevegelse av ethvert slag) eller av skapelse. Den første type årsaker tillater deltakelse av skapninger, men den siste tilhører Gud alene, og er således den direkte gudommelige årsak. Dette synet må holdes i tro, fordi motsatt syn, at engler eller noen annen skapning kan skape, faller i vranglære-grøfta.(63) Thomas benytter ordet personifikasjoner (hypostase) også for å illustrere at ikke bare formen, men hele det individuelle vesenet ble skapt i denne handlingen. De to eks. han benytter menneske og løve, kombinert med den metafysiske uttrykksmåten, etterlater ingen tvil at etter hans mening, kan de første individer av ulike naturlige dyre-rekker, bare kan bli frembragt ved skapelse. Det vil si direkte av Gud. Og det ekskluderer enhver sekundær årsak, slik som evolusjon.

62. Super Sent, lib.2, d.1, q.1, a.4 co)
63. Aquinas bekrefter dette et annet sted: "I følge troen kan man ikke si at noe er en årsak til noe annet etter Gud, uten ved hjelp av bevegelse eller utvikling(generation). Herav må alt som ikke begynner på utvikling, må ha Gud som sin direkte årsak. Og disse er englene, sjelene, de himmelske substanser, elementenes materie og de første personifikasjoner (hypostases) i hver rekke.

 

Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund