Mammut-støtte for devolusjon
Michael Behe; 15. august 2022 Oversatt herfra


mammutBilde 1. Mammut


Jo mer vitenskapen utvikler seg, jo mer ulykkelig virker Darwin.
I min bok fra 2019 Darwin Devolves, viste jeg at tilfeldig mutasjon og naturlig utvalg er kraftige devolusjonære krefter. Det vil si at de raskt fører til tap av genetisk informasjon. årsaken er at i mange miljøomstendigheter kan artens parti forbedres raskest ved å bryte eller gjøre eksisterende gener sløve. For å få frem poenget brukte jeg en analogi til en rask måte å forbedre en bils bensinkjøring - fjern panseret, kast ut dørene, bli kvitt overflødig vekt. Det vil hjelpe bilen til å gå lenger på en tank, men det reduserer også antallet funksjoner i bilen. Og det forklarer absolutt ikke hvordan noen av de nå kastede delene kom dit i utgangspunktet.

Bilde 2. Vitenskapsfilosof Karl Popper

Bunnlinjen
PopperDet samme gjelder biologi. Nyttige mutasjoner som kommer raskest, er mye mer sannsynlig til å forringe genetiske egenskaper, enn å konstruere nye. Den omtalte illustrasjonen i Darwin Devolves var isbjørnen, som har akkumulert en rekke fordelaktige mutasjoner siden den forgrenet seg fra den brune bjørnen for noen hundre tusen år siden. Likevel var det store flertallet av disse fordelaktige mutasjonene nedbrytende - de brøt eller skadet allerede eksisterende gener. For eksempel ble et gen involvert i pelspigmentering skadet, noe som gjorde dyret hvitt - det hjalp; et annet gen involvert i fettmetabolismen ble degradert, slik at dyret kunne konsumere mye selspekk, dets viktigste mat i Arktis - det hjalp også. Disse mutasjonene var bra for arten i øyeblikket - de forbedret sjansene for å overleve. Men nedbrytende mutasjoner forklarer ikke hvordan de fungerende genene kom dit i utgangspunktet. Enda verre, den nådeløse forbrenningen av genetisk informasjon for å tilpasse seg et miljø i endring vil gjøre en art evolusjonært skjør og mer utsatt for utryddelse. Poenget: Selv om tilfeldig mutasjon og naturlig utvalg hjelper en art å tilpasse seg, kan ikke darwinistiske prosesser forklare opprinnelsen til sofistikerte biologiske systemer.


I Darwin Devolves nevnte jeg også arbeid med DNA ekstrahert fra frosne ullaktige mammutkadaver som viste devolusjon: "26 gener ble vist å være alvorlig degradert, hvorav mange (som med isbjørn) var involvert i fettmetabolisme, kritisk i ekstrem- kulde miljøer som mammuten streifet rundt i." Det viser seg at det var en undervurdering. En ny artikkel (1)som har sekvensert DNA fra flere ullaktige mammutrester, sier at det sanne antallet er mer enn det tredobbelte - 87 gener ødelagt sammenlignet med deres elefantslektninger. Forfatterne skriver om fordelene gitt av ødelagte gener (referanser utelatt for lesbarhet):

Bilde 3. Genoppbygning i alleler


Aleller-Gentap som en konsekvens av innsettinger og slettinger kan være adaptive, og flere casestudier som undersøker skjebnen til slike varianter har avdekket assosiasjoner mellom gentap og pattedyrfenotyper under positiv seleksjon. I laboratorieutvelgelsesforsøk er gentap en hyppig årsak til tilpasninger til ulike miljøforhold. Gitt at vi fokuserte på de innsettingene og store slettingene som er fikset blant ullhårede mammuter, har de fleste av disse proteinendrende variantene sannsynligvis formidlet adaptive effekter og kan ha vært under positiv seleksjon, på et tidspunkt under mammutevolusjonen. Vi fant ikke spesifikke biologiske funksjoner overrepresentert blant disse genene (se metoder), men mange av de berørte genene er relatert til kjente mammutspesifikke fenotyper, som total kroppsfett- og fettfordeling (EPM2A, RDH16 og SEC31B), pelsvekst, hårsekkform og størrelse (CD34, DROSHA og TP63), skjelettmorfologi (CD44, ANO5 og HSPG2), øremorfologi (ILDR1 og CHRD) og kroppstemperatur (CES2). I tillegg finner vi flere gener assosiert med kroppsstørrelse (ZBTB20, CIZ1 og TTN), som kan ha vært involvert i den avtagende størrelsen på ullmammutter under sen Pleistocen-tid.

Bilde 4. Innholdsbestemmelse av devolusjon

Det er mye mer
DevolusjonPoenget er at disse gentapene ikke er sideshow - de er hendelsene som forvandlet en elefant til en mammut, som tilpasset dyret til dets skiftende miljø. En godt utført jobb, ja, men nå er disse genene borte for alltid, utilgjengelige for å hjelpe med neste miljøskifte. Kanskje det bidro til eventuell mammututryddelse.
Som sitert ovenfor, bemerker mammutforfatterne at gentap kan være adaptive, og de siterte en artikkel som jeg ikke hadde sett før. Jeg sjekket den ut, og det er en fantastisk laboratorie-evolusjonsstudie av gjær. (2) Helsen et al. (2020) brukte en samling gjærstammer der ett av hvert forskjellige gen i genomet hadde blitt slått ut. De dyrket knockout-gjæren i et stressende miljø, og så for å se hvordan mikrobene utviklet seg til å håndtere det. Mange av gjærstammene, med forskjellige gener i utgangspunktet slått ut, kom seg, og noen overgikk til og med egnetheten til villtypegjær under omstendighetene. Forfatterne understreket faktumet med den evolusjonære utvinningen. Imidlertid sa de også tydelig (men ser ikke ut til å ha lagt merke til viktigheten av det faktum) at alle stammene kom tilbake ved å bryte andre gener, de som hadde vært intakte i begynnelsen av eksperimentet. Ingen bygde noe nytt, alle 'devolverte'..

Vel, som sagt..
Det er neppe noen overraskelse. I det minste i ettertid er det lett å se, at devolusjon må skje - av den enkle grunn at nyttige nedbrytende mutasjoner er mer rikelig enn nyttige konstruktive, og dermed kommer raskere for naturlig utvalg å formere. De nyere resultatene som er fortalt her, samler bare flere bevis på det som er samlet i Darwin Devolves som viser at Darwins mekanisme er kraftig devolusjonær. Denne enkle erkjennelsen forklarer pent resultatene som spenner fra den evolusjonære oppførselen til gjær i et komfortabelt moderne laboratorium, til spesifikasjonen av megafauna i rå natur for millioner av år siden, og nesten helt sikkert, til alt i mellom.

Referanser

  1. Van der Valk, Tom, et al. 2022. Evolutionary consequences of genomic deletions and insertions in the woolly mammoth genome. iScience 25, 104826.
  2. Helsen, J. et al. 2020. Gene loss predictably drives evolutionary adaptation. Molecular Biology and Evolution 37, 2989–3002.

 

Bilde 5. Fanget -i en parabel/parabol

Natralismens parabel -hentet herfra.

parabol-lukketRegler enten inkluderer noe, som lovlig, eller ekskluderer noe, som ulovlig.

Slik fungerer vitenskap for tiden: Det tillates bare naturlige årsaker, ellers har man ikke noe å komme med.

En kan kritisere n-hypoteser for f.eks. livets opprinnelse. De sier de har (n+1) og slik fortsetter det.

De er ikke bundet til noen bestemt hypotese. En er surret til masta, om kun å forholde seg til naturalistiske årsaker.

Det kan sammenlignes med Sisyfos, som er bundet til å fortsette med et uendelig prosjekt.

Problemet ligger i vår antaglelse, om hva som er sant, og premisset om at 'inntil vi finner (den naturalistiske) årsaken, må vi bare fortsette å lete.

Evolusjon har ikke noe mål i seg selv, mens evolusjonær teori har det -å forklare utviklingen.

 

Design-advokater tror han forholder seg til vitenskap, men evolusjonister hevder implisitt at 'naturalisme trumfer alt du sier'.

Bundet i paradigmeNår noen er overgitt til noe, kan man ikke nå fram til dem, fordi de er 'bundet til noe annet'.

Den mest tiltrekkende framstilling, kan være det som lokker fram en holdningsendring.

En kan forsøke vise hvilke nye, positive ting intelligent design kommer med.

En bør lokke folk til å leke med de mest morsommer tingene.

11-fold paradox og the interactom Eks. her.

Kan man lokke folk til å se verden fra et design-perspektiv, så er det håp om å få folk ut av sin lukkede parabol-sløyfe.

Bilde 6. Fanget av et dogme

Du finner lydfilen her -lenke.

 

Stoffutvelgelse og oversettelse ved Asbjørn E. Lund