Er Bibelen blitt amputert på 500 år?
(Kommentar til innlegg fra Harald Hegstad i Luthersk kirketidende; http://www.lutherskkirketidende.no/index.cfm?id=434620 )


Hegstad og undertegnede er enige om noen sentrale forhold:
A. "I sitt sentrale innhold er Bibelen klar og trenger ingen andre instanser ved siden av seg."
B. "Fordi Bibelens midtpunkt er Kristus, må den tolkes i lys av sitt midtpunkt."
C. "Fordi dette budskap (evangeliet) er nedskrevet i Bibelen, blir den det avgjørende grunnlag all kristen teologi og forkynnelse."

Bilde 1. Martin Luthers formalprinsipp 'Skriften alene'


Likevel må det sies at Hegstad synes å operere med en amputert Bibel, i og med at en synes innsnevret til ett forhold: "Bibelen er ikke en bok som vil gi oss kunnskap om alle mulige slags forhold, men som vil peke på Guds gjerning i Jesus." Eller som han sier det annensteds i artikkelen: "Som Jesu Kristi kirke er kirkens utgangspunkt og grunnlag det evangelium som apostlene forkynte."
Det er rett nok i vår lutherske tradisjon, men spørsmålet det her dreier seg om, er hvorvidt denne har fjernet seg fra reformasjonens ”formalprinsipp”: Bibelens grunnleggende rolle for som norm for teologi og kirke. Her vil jeg henvise til det han selv skriver: "Når Luther i det hele tatt var i stand til å ta et oppgjør med de mange problematiske trekk i sin samtids kirkeliv, var det nettopp fordi han påberopte seg en mer grunnleggende autoritet enn den han fant i tradisjonen og i kirkeledelsen." Det synes også å gjelde i luthersk tradisjon, 500 år etter reformasjonen, etter min mening.


Et eks. på et slikt trekk -hvor tradisjonen bryter med 'Bibelens grunnleggende rolle som norm for teologi og kirke', finner vi i det Hegstad skriver sentralt plassert i sitt innlegg: "I noen spørsmål kan vi ikke gjøre tekstens ordlyd gjeldende som noe vi er bundet av i dag (f.eks. å forstå skapelsesberetningene som en historisk kilde til verdens tilblivelse)." Her kommer det an på hva en legger i historisk kilde, men ut fra det en kjenner fra tradisjonell luthersk teologisk holdning, så godkjennes ikke nødvendigvis at Gud står bak skapelsen av universet, livet og menneskene. Da er det igjen på tide å minne om det Hegstad skriver: "En luthersk teologi i dag må derfor både være tradisjonsforankret og tradisjonskritisk."

Enig i det, problemet er bare hvor den skal være det ene eller det andre. Etter mitt syn bør den være tradisjonsforankret i det Skriften lærer f.eks. om treenigheten, Guds kjærlighet utvist i denne treenigheten og inkarnasjonen, samt tonatur-læren om Jesus som Gud og menneske. Dette regner jeg også med full enighet om i en luthersk sammenheng, selv om det ikke er selvsagt dersom en tolker utsagnet: "Bibelen er ikke en bok som vil gi oss kunnskap om alle mulige slags forhold, men som vil peke på Guds gjerning i Jesus," ut i syn mest minimalistiske form. Selv om det er dette NT's evangelier beretter om, så skjer det likefullt med et bakteppe fra GT, som tas for gitt og underforstått i NT.

Bilde 2. Skapelse gjengitt så det kunne forstås


Noen ganger spesifiseres det i evangeliene at Jesus forutsetter dette som kjent. I Matteus (Matt19v4: Han svarte: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne. Matt19v6: Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» og Johannes (Joh.1v3-4: Alt er blitt til ved ham (Kristus), uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til 4 i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.) Hadde en holdt fast ved slike grunnleggende forhold, så hadde grensedragningen i "Den aktuelle debatten om homofili og likekjønnet ekteskap" vært mye lettere i praksis. Her har Hegstads poeng: "Innsikten at Skriften alltid må tolkes, og at det må skje i lys av dens sentrum, må samtidig ikke bli en unnskyldning for ikke å ta de bibelske tekster på alvor," god mening. Likedan gis han rett i at hensikten med Bibelen ikke er å beskrive eksakt hvordan det hele foregikk, se bilde til høyre. Men erfaringen viser at det er fort at verden dyrker det skapte framfor Skaperen (Rom1v25). Da er det viktig at ikke den lutherske kirke legitimerer det, ut fra en billedlig/symbolsk tolkning verdens, livets og menneskets opprinnelse.


For å ta et sentralt poeng for sammenhengen i hele Bibelen, så er det nettopp at den treenige Gud, i sin kjærlighet skapte en verden, der mennesker fritt kunne velge om de ville høre Gud til. Kristus var en sentral aktør i dette (Joh1v3-4), og om en ikke vil forringe hans verk, så beholder en skapelsen som en reell, ikke bare teologisk, virkelighet. Dersom dette valg skulle utøves på fritt grunnlag, kunne ikke menneskenaturen være bundet, verken av åndsmakter eller egen avhengighet til det onde. Gud er god, og er ikke å laste for det onde som skjedde, annet enn at han ga sine skapninger (åndelige og fysiske) en fri vilje. Kanskje gjorde han det fordi han ville at mennesket skulle elske ham av fri vilje. Det hadde det muligheten til, ut fra en direkte skapelse, der Gud fysisk skaper mennesket i sitt bilde (1.Mos.1v27)


Om en f.eks. følger et alternativt scenario, kjent som evolusjonsteorien, som bare dårlig harmonerer med Bibelen, så innebærer det at Gud overlater skapelsen til blinde naturprosesser. En finner en parallell til det i urkirkens fordømmelse av gnostisismen, med dens demiurg. I følge gnostisismen ble den materielle verden skapt av denne demiurgen, noe som gjorde at både død og levende materie opprinnelig var ond. Hvordan dette er forenlig med et syndefall, også en viktig faktor i bakteppet for evangeliet, virker gåtefullt. Hvem eller hva er det onde å klandre for i en slik setting?

Vi trenger fortsatt Bibelens hele budskap fra den gode start, via syndefall, inkarnasjon, forsoning og rettferdiggjørelse. Samt at det opprinnelig gode forhold endelig gjenopprettes og stadfestes ved Kristi gjenkomst, og en ny himmel og jord.

Bilde 3. Mennesket setter seg opp mot Skriftens skapelse


Skrevet av Asbjørn E. Lund