Paulus og hans korsteologi

(Ut fra idé i boka 'Bibelen for hode og hjerte': av Anne-Margrete Saugstad)


Paulus tar opp det kristne livet i flere av sine brev til menigheter med ulike utfordringer. Avhengig av type utfordring menigheten står ovenfor, trekker Paulus inn Jesu soningsverk på korset, og hevder det er Guds svar på menneskenes problem.


Helliggjørelse

Menigheten i Galatia var kommet under innflytelse av jødiske 'evangelister', som forkynte for dem at de måtte anstrenge seg for å holde loven, for å bli akseptert av Gud. Dette går Paulus mot allerede i starten av brevet (Gal.1v6-8). Paulus minner galaterne om at de fikk Ånden ved å høre og tro, og spør om de nå vil fullføre ved menneskeverk (Gal3v1-5)? De jødiske predikantene syntes å forkynne at det var Kristi kors + galaterne selv som skulle fortjene frelsen. Paulus framhever at det er Kristi verk både for oss og i oss, som gjør at Gud kan godta oss, i Kristus.

Som i det meste, er her også to grøfter: To (diametralt) ulike mennesketyper, vil gå hver sin vei i forhold til helliggjørelse. Den pliktoppfyllende, koleriske typen, vil gjerne vektlegge hva vi kan gjøre og gå i gang i egen kraft. Den mer nytelsesbetonte sangvinske/flegmatiske, vil gjerne ikke binde seg til noen plikter, bare nyte. Til begge disse sier Paulus: den gamle menneskenaturen må korsfestes med Kristus. Korsfestelsen var en langvarig og pinefull dødsform: kroppen strevde med å heve seg for å få luft, og i bestebelsene skar smertene gjennom kroppen. I åndelig forstand skal vi heller være villige til å la selvlivet dø, og i stedet skal vi: Leve et liv i Ånden, selvstrev nytter ikke. Kristent selvstrev bare flytter egenrettferdigheten ett hakk 'oppover'.


Heliggjørelse innebærer å bli hva vi allerede er, i troen på Jesus Kristus: rettferdige, fullkomne og hellige. Det kan aldri det falne mennesket utrette. Problemet er synden som siden syndefallet er blitt integrert i oss. Eneste mulighet for Gud å virke i oss, er at vi dør fra oss selv. Det kan skje ved å få del i Kristi korsdød, slik Paulus beretter skjer i dåpen til Kristi død. Da dør det gamle mennesket, og det nye reises opp i Kristus. Da er det ikke lenger oss selv, det dreier seg om, men han som skal leve sitt liv i oss.


Visdom

Paulus brev til menigheten i Korint, var delvis på bakgrunn av stridigheter i menigheten. Der holdt man seg til ulike visdomslærere, Apollos, Paulus, Kefas og Kristus. Paulus rydder kraftig opp i forvirringen, og spør om Kristus er blitt delt? Noe av bakgrunnen for splittelsen i Korint-menigheten, er nok deres greske kulturbakgrunn, der visdom var høyt verdsatt. På den bakgrunn forkynner Paulus en korsfestet Kristus, som Guds visdom. Det som oppfattes som en dårskap blant grekere, at Gud kunne bli menneske, innebærer Guds visdom. Denne visdommen kjente ikke noe menneske til, i så fall var ikke herlighetens Herre blitt korsfestet. Mennesket brukte ikke sin visdom til å nå fram til Gud, det kjenner bare det som hører det skapte til. At mennesket i sin sårbarhet, egoisme og overlegenhet, ikke vil vite av noe utenfor seg selv og sin egen forstand, som grunnlag for frelse, er en følge av syndefallet, 'å bli som gud'. Paulus skiller klart mellom å bli som gud, og å være i Kristus. Da blir det klart at det ikke er oss det dreier seg om lenger, vi er jo avdød med Kristus, som selv er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning (1Kor1v30).


Herlighet

Hva er Guds herlighet? Det er Guds nærvær. Intet er mer dyrebart, intet er mer forvandlende enn det. Akkurat som jorden har en atmosfære av luft, er Guds herlighet himmelens atmosfære. Når den himmelske herligheten kommer ned på jorden - og det skjer av og til - så er det en del av himmelens atmosfære som kommer ned til oss, og som vi får del i. Det er en smak av Hans manifesterte nærvær. Jesu herlighet -den disiplene fikk se på fjellet, var noe han hadde fra evighet av. Til den kristne forsamlingen i Korint skriver apostelen Paulus: "Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd. " (2.Kor 3v18) Når vi opplever Guds herlighet, er den livsforvandlende. Ingenting annet kan tilfredsstille deg, om du har fått smakt Guds manifesterte nærvær. Da skapes en dyp lengsel etter mer. (Fra blogg til Bjørn Hansen)

I lutherske sammenhenger var det (mest) tidligere en tendens til å trekke seg selv fram som elendig, nærmest som en konkurranse om å være den største av syndere. Men det kan og skal bare være bakteppe for hva som skjer med oss i Kristus, i det kristne livet. Kanskje som en motvekt vokste det fram en motsatt fløy, som vektla andre Bibelvers som kan misleses uten sin sammenheng, der vi kunne hevde autoritet over onde åndsmakter, og 'kreve våre rettigheter'. De lærer at 'vi er i stand til å leve liv der vi har fremgang på alle livets områder, og klatre oss til toppen, i dette livet'. Mens det første er kalt 'elendighetsteologi', er det siste kalt 'herlighetsteologi'. Den først kan tale mye sant om mennesket, den andre mye sant om Gud. Poenget er å leve ærlig og ha en virkelighets- eller ærlighetsteologi. Paulus grunner sin virkelighetsteologi i beretningen om korset.

 

 

 

Skrevet ut fra påminnelser og studier i Paulus brev til Galatere og Korintere, av Asbjørn E. Lund