Ett menneske i verden

Vi har lett for å skille ut områder som særlig åndelige, og behandle det øvrige som nøytralt eller sekulært. Dette er problematisk ut fra et Bibelske skapelsessyn. Hele verden er Guds, og det finnes ikke områder som er Ham uvedkommende. Han skapte hele verden god, etter syndefallet havnet den i det ondes domene, like fullt er vi kalt til å være Guds forvaltere og fremme hans rike i denne verden. I nyskapelsen skal Gud skape en ny himmel og jord, der nyskapte mennesker av legemer som har ånd -og sjel, skal befolke den nye jorden.

Det viktigste skille når det gjelder menneskesyn, går ikke mellom legeme og sjel som i gresk filosofi. I Bibelen sees legeme, sjel og ånd som en helhet (1Tess5v23). Det viktigste Bibelske skille, når det gjelder mennesket, er mellom det skapte, det falne og det frelste menneske. Det skapte mennesket er godt, skapt i Guds bilde. Det falne mennesket, er mennesket i seg selv, uten Gud. Til det hører en ond menneskenatur, etter at mennesket brukte sin frie vilje til å sette seg opp mot Gud, og er blitt preget av det onde, siden syndefallet. Det frelste mennesket innebærer mennesket i Kristus. I Ham har det del i all himmelens velsignelse, og har fått del i Guds Ånd, slik at det igjen kan ha fellesskap med Gud, som skapt i Hans bilde.

Bilde 1. Mennesket består av legeme, sjel og ånd.

I NT ble jøden Paulus kalt til apostel for den gresktalende verden. Han bar da med seg sitt hebraiske tankegods, men måtte knytte greske termer til det. Problemet var bare at i hellenistisk kultur, hadde disse termene sin egen kulturelle betydning. I stedet for sjel (psyché) og legeme (sarx), som var knyttet sterkt opp mot den greske dualismen, bruker Paulus gjerne hjertet (kardia), som 'et senter for hele mennesket', både kropp og sjel, fornuft, vilje og følelser. Hjertet kan romme godt og ondt, Guds kjærlighet kan være utøst i det, hjertet kan være forherdet. Menneskets indre vesen (personlighet) er uløselig knyttet sammen med det ytre, og bestemmer hvordan lemmer og kropp reagerer. I avsnittet om syndefallet i Rom. 5, skriver Paulus: Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange rettferdige (Rom5v19).

Ordet for legeme (sarx) benyttet Paulus både om den kroppslige siden ved mennesket, og om den onde naturen mennesket har hatt siden syndefallet. Det er sammenhengen som må avgjøre hvilken betydning det er snakk om, og vi skal passe oss for automatisk å tenke gresk, dualistisk gnostisisme inn i versene. I følge gnostisismen hadde ikke Gud en gang skapt den onde materien, det hadde en laverestående skapergud (demiurg) gjort. Likeså benyttes samme ord kosmos, om både om den fysiske verden og den onde, gudfravendte verden, etter syndefallet. Igjen må en ut fra sammenhengen se hva som menes, la oss se f. eks. på: Kol.3v2-6. Lest dualistisk (skarpt skille mellom fysisk og åndelig), blir dette oppfattet 'verdensfjernt'. Men hva er poenget? Vi ser at det er Kristus, og hvor han er, som avgjør. Vi skal bli mer opptatt av Ham, og Han er også kommet til oss. Leser vi videre hva som forbindes med det jordiske her, finner vi negative termer: hor, urenhet, lidenskaper, ondt begjær...

Mennesker har alltid hatt problem med å forholde seg rett til dette. Det er ikke snakk om å være mer opptatt av verden på bekostning av Gud. Vi kan aldri bli for mye opptatt av Gud. Bibelen advarer mot å dyrke det skapte framfor Skaperen. Men Gud er interessert i hele tilværelsen, og ønsker at den falne verdens innflytelse skal begrenses og drives tilbake på alle områder, i påvente av den fulle befrrielsen. I kristen tradisjon har en gjerne i liberal sammenheng prioritert verden med problemer knyttet til miljø, klima, fordeling etc. Mens en i evangelikal tradisjon gjerne har prioritert evangelisering, som en åndelig aktivitet. Det er mer Bibelsk å holde sammen de to størrelsene (verdslig og åndelige regimenter), uten å skille dem fra hverandre eller blande dem sammen.

Bilde 2. Håpløshet er vendt til Håp.


Mennesket er en Guds skapning, opprinnelig skapt godt av Gud i hans bilde. Mennesket er verdifullt og elsket av Gud. Samtidig er mennesket skrøpelig, forgjengelig og syndig -og derfor i behov for frelse. Nettopp det syndige menneske er gjenstand for Guds kjærlighet og frelsestilbud. Fordi mennesket er et åndelig vesen med samvittighet og tankeliv, kan Gud kommunisere med det og nå det med sin nyskapende Ånd. Siden mennesket er en helhet av det kroppslige, sjelelige og åndelige, er Guds frelse tiltenkt alle sider ved mennesket, og den endelige forløsning består i en nyskapning av hele mennesket.

 

(Inspirert av 'Gjør som Gud, bli menneske', av Stefan Gustavsson; Lunde forlag og 'Bibelen for hode og hjerte'; Mennesket i NT, Luther forlag; A-M. Saugstad)

 

Ansvarlig for utvalg og redigering, Asbjørn E. Lund