Jungelens lov (Dan. 6)

(fra 'Against the Stream av J.C. Lennox, tilgj. som Kindle bok)


Herskere i Mesopotamia mente at løvejakt var den skikkelige sporten for konger. Avbildninger av løver, f.eks. på keramiske glassfliser, var mye brukt i Babylonske bygninger. Løven var et mye brukt symbol på regimets makt. Kong Ashurnasirpal, som regjerte fra 883-859 f.Kr, syntes å ha vært spesielt entusiastisk. Inskripsjoner hevdet at han drepte totalt 450 løver. Det er foreslått at Ashurnasirpal prøvde å etterligne Gilgamesh, som viste sin tapperhet ved egenhendig å drepe en flokk løver. Ved å skape slike assosiasjoner, styrket det kongens rett til å regjere, ved å knytte ham til fortidens helter og symbolsk demonstrere hans tapperhet og styrke.

Daniel mot løverBilde 1. Daniels bok kap. 6


Å bruke en løvehule som et henrettelses-sted løste to problemer i ett: Herskeren ble kvitt plagsomme opponenter og palassets løver ble godt foret. Likevel er det en interesse for dyr generelt i Daniels bok, som kan indikere dypere sammenhenger. I kap. 4 tilbringer Nebukanesar 7 år på å oppføre seg som et dyr, og kap.7 og 8 inneholder visjoner om merkelige dyr. Kap. 6 beretter at Daniels Gud fridde ham fra løvene, som var datidens foretrukne henrettelsesmetode. Darius uttrykte håp om at Gud befridde Daniel fra løvenes makt, og Daniel kunne berette at Gud hadde sendt sin engel for å lukke løvenes munn.

EngelBilde 2. Finnes engler?


Makt-politikk


Folk som fornekter det overnaturlige sfære, vil uten videre betrakte snakk om engler som ren legende. Imidlertid er benektelse av det overnaturlige i prinsippet uvitenskapelig, og faktisk irrasjonelt. {At vitenskapen i nåværende paradigme nekter å trekke inn det overnaturlige, er noe annet enn at det ikke eksisterer. Det er en sak for filosofi/tro. Og om materie er alt som finnes, blir tanker ikke annet enn atomenes tilfeldige svingninger, hvordan kan en feste lit til det?-oversetters merknad} Situasjonen fortjener å bli tatt alvorlig som en maktanalyse, for situasjonen beskriver daværende maktpolitikk. Det starter med en gruppe konspiratører som bruker loven til å ha makt over Daniel, og samtidig frarøve kongen sin rett til å beskytte ham. På den annen side hindrer Guds makt løvene fra å skade Daniel.


Logikkens loverLover er et menneskelig anliggende, som krever håndheving. Det ville være umulig å gjøre det samme i forhold til løver. Løver handler, som andre dyr, ut fra instinkt. En kan ikke hindre dem å spise mennesker ved å iverksette en ny lov. Og om en løve spiser en viltvokter, blir den ikke trukket for retten. Løver, i likhet med andre dyr, er ikke moralske vesener slik som mennesker er det. Løver opererer ut fra prinsippet om overlevelse for den mest egnede. Det å foreslå og utforme lover er et spesifikt menneskelig fenomen.

Bilde 3. Mennesket et moralsk vesen


Det reiser spørsmålet: Hvor kommer begrepet om lover, slik vi kjenner det, i fra? Knapt gjennom samme prinsipp 'overlevelse for den mest egnede', som det overskrider. Satrapene uttrykte at de ønsket å gjøre ting i forhold til loven. Men i dette tilfellet var deres lov den samme som loven til jungelens løver. I følge disse sjalu administratorene, fortjente ikke Daniel å overleve, så de konspirerte for å få ham drept. De hadde ikke interesse av moralske lover. Selv om de var moralske vesener, oppførte de seg som amoralske dyr. Daniel truet deres terriotorium, derfor bestemte de seg for å eliminere ham. Da Darius sin røffe justis kastet dem selv i løvehulen, ble de offer for den samme loven. Gud holdt ikke sin samme beskyttende hånd over dem.


Denne jungelens lov om overlevelse for den mest tilpassede, kan vi observere på mange av livets områder. Vi forventer den nærmest i politikk, forretningsliv og idrett. Men om vi går et drøyt århundre tilbake, var prinsippet kjernen i den sosial-darwinistiske bølge som da rådet. Store rasehygiene program ble etablert på begge sider av Atlanteren. Og faren for det lurer i form av nye høyteknologiske- alternativer (Lenke). Postmoderne relativisme har gjort mange fiendtlige angrep på menneskers sinn, og resultert i korrosjon av menneskets sinn. Det resulterer i nedbrytning av begreper som sannhet, moral og verdien til menneskelig liv. Om en kombinerer det med ego-dyrkelse, er vi på vei mot et samfunn der Jeg-et bestemmer hva som er sannhet og moral.


Daniel berTil tross for at Daniels lojalitet overfor herskeren var etablert utenom tvil, var Daniel forberedt på å svømme mot strømmen av polyteisme, og insistere sin overbevisnint om at det finnes bare én Gud. Han var ikke beredt til å kompromisse, selv om kongen befalte det. Det la ham åpen for beskyldninger om å være arrogant, trangsynt og anti-sosial. Hvordan kunne han tro at han hadde rett og resten feil? Hvem trodde han at han var? Det er alt for kjent..

Bilde 4. Daniel ber.


Ned gjennom historien har det vært det samme. I Romerriket var det en utbredt toleranse i forhold til religion generelt. Du kunne tro på det du ønsket, forutsatt at du også sluttet opp om tilbedelsen av keiseren eller statlige gudommer, når statlig etikette krevde det. De kristne var ikke innstilt på det, og som konsekvens ble mange av dem kastet ut som offentlig forlystelse i den store løvehulen, Colosseum.


religion og toleranseHva er det ved kristendommen som gjør at den vekker motstand? Er det ikke dens krav om å være unik? Sml. Joh 14v6 der Jesus sier: "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg". Et slikt krav gjør dem som hevder at det ikke finnes absolutte sannheter rasende {andre enn denne de selv hevder, oversetters merknad}. For dem representerer dette toppen av uakseptabel intoleranse.

Bilde 5. Toleransens religion?

Sann toleranse

Hva betyr toleranse? Forfatteren spør om dette fordi det virker som den samtidige forståelsen av ordet 'toleranse', er en av de tingene som innebærer en reell trussel mot menneskelig frihet. Den opprinnelige betydningen av toleranse som innebar noe godt, er forlatt til fordel for en svikefull og farlig forståelse. Den opprinnelige betydningen blie uttrykt av Voltaire: "Jeg er uenig i det du sier, men jeg vil forsvare til døden din rett til å si det." Toleranse forsikrer retten til å ha overbevisninger, å foreta bedømninger av rett og galt, som skiller seg fra dem omkring oss. Ordet kommer fra det latinske 'tolerare', som betyr å 'bære, holde ut, utholde prøvelser'. Toleranse krever ikke at vi skal akseptere oppfatninger, meninger eller livsstil fra andre, men at vi lærer å leve uten å forsøke presse dem til å 'stille på geledd med oss'. Filosofen John Locke fra det 17.århundre anbefalte toleranse for å beskytte religiøse tilhengere fra statlig forfølgelse. Slik makt eller tvang var jo én av grunnene til at pilgrimsfedrene dro fra Europa til Amerika.

Sann toleranse kan begrunnes prinsipielt, men vet likevel hvordan den kan ta til motmæe mot ting eller folk, så vel som å vite når den skal kritisere. Sann toleranse kommer med bedømninger, uten å virke dømmende. Den er dermed i stand til å kritisere fanatisme, både religiøs og sekulær, som hemmer menneskelig frihet. Et klassisk eks. på et feilaktig syn, ble uttalt i 1691 da den franske teologen J. B. Bossuet skrev: "Jeg har rett til å forfølge deg, fordi jeg har rett og du har feil." Et slikt syn virker selvsagt fornærmende, og sann toleranse er forsiktig for å unngå fornærmelse, om mulig. {I 2007 adopterte Europarådet, som skal fungere som en menneskeretts-organisasjon, en resolusjon der ID ble kalt 'en trussel mot menneskerettighetene', etter flere tilfeller av angrep mot akademisk frihet i USA -oversetters tilføyelse.}

Den nye type toleranse er imidlertid annerledes. Den griper fatt i tanken om fornærmelse, og står for at vi aldri må fornærme noen ved å uttrykke uenighet ved noe aspekt av Intoleransevedkommendes oppførsel eller idéer. Den nye toleransen er uenig i alle absolutter, unntatt denne: 'Du skal være tolerant mot alle andres syn, mot intoleranse derimot -må du være intolerant'. Den nye toleransen er intolerant mot den gamle betydningen av ordet, og reverserer den i virkeligheten. For å si det annerledes: Den opprinnelige toleransen aksepterte eksistensen av andre syn, selv om den kunne ytre seg uenig med dem. Den nye formen for toleranse insisterer på å akseptere selve synene, og ikke bare deres eksistens.

Bilde 6. Klare grenser for dagense toleranse

Slik toleranse fungerer som en gift som løser opp sannhet og moral, andre syn skal aksepteres som like sanne som ditt eget. Om vi ikke lenger kan foreta bedøminger eller ha overbevisninger lenger, så gjenstår å synke ned i en slags etisk likegydighet. {Alt blir like gyldig, og dermed kan det bli likegyldig -oversetters merknad.} Til slutt blir toleranse et synonym for ubetinget godkjennelse. Dermed kan vi miste våre menneskelige dimensjoner om verdier og sannhet. I så fall blir vi i den forstand lik dyrene. (Se bok om 'Tolerance' av D.A. Carson, 2012).

I første omgang synes dette lysår unna det Medo-Persiske rettssystemet. Satrapene var ikke innstilt på å tolerere verken Daniel eller Darius toleranse overfor ham. Relevansen i Daniels historie i forhold til toleranse, ligger i at at det foreligger en sterk drivkraft til å integrere denne nye toleransen i statlig lovgivning. Den nye lovgivningen ønsker å påkalle staten for å tvinge sitt intoleranse forkledd som toleransesyn igjennom. Den bryr seg ikke om advarselen fra J. St. Mill om offentlig meningstyrrani i forhold til folkeopinionen som stigmatiserer og stilner minoriteters oppfatninger.

Bilde 7. Intoleranse i toleransens navn

Vi skal litt kritisk kikke på FN's deklarasjon om toleranse-prinsippet: "Toleranse er respekt, aksept og verdsetting av det rike mangfold av verdens kulturer og deres uttrykksformer... " Den britiske sosiologen Fr. Furedi påpeker: "For UNESCO blir toleranse en vidtrekkende og utvidbar, diffus mottakelighet som automatisk aksepterer og tilbyr ubetinget aksept av ulike syn og kulturer." Som han viser løsner dette toleranse fra ethvert spesifikt objekt og oppmuntrer barn til automatisk å tolerere mangfold og ulikheter. En slik pedagogikk unnlater å oppmuntre barn til å utvikle deres kapasitet til å ressonere moralsk, eller komme med moralske vurderinger.

Resultatet blir at vi forstørrer moralsk usikkerhet, heller enn å forminske den. Det er sant at noen har problemer med å skjelne mellom å ha vansker med å differensiere mellom å angripe personer og å kritisere deres meninger. Nå er imidlertid faren å bli helt avsondret fra ærlige ytringer, noe som leder til paralysering av robust diskusjon som det går an å lære noe av.

Å temme tungen.

Endelig skulle vi lande denne diskusjonen med noe som angår oss alle. Når vi tenker på mennesker som oppfører seg som dyr, er det fare for å tro at det gjelder de andre og ikke oss. Men Bibelen påpeker at vi trenger praktisere det mot oss selv. Apostelen Jakob sier i sin diskusjon av problemet (Jak 3v7-10: Alt i naturen, både ville dyr og fugler, krypdyr og fisk, kan temmes og er blitt temmet av mennesket, som selv er en del av naturen. 8 Men tungen makter ikke noe menneske å temme, skiftende og ond som den er, full av dødbringende gift. 9 Med den lovpriser vi vår Herre og Far, og med den forbanner vi menneskene som er skapt i Guds bilde. 10 Fra Daniel i løvehulensamme munn kommer det både lovprisning og forbannelse. Slik må det ikke være, mine søsken!)

Sammenligningen er edruelig. Vi makter å temme ville dyr, enda feiler vi i å temme vår egen tunge. Jakob skriver til troende og peker på det ubehagelige faktum at selv om vi 'velsigner Gud' og så lite konsistent kan benytte samme tunge til å ødelegge et medmenneske, skapt i Guds bilde. Beveget av en dyrisk besettelse om å hindre Daniel i å bli 'leder i flokken', fikk satrapene gjennomført en lov som ville få Daniel til å bryte den ved tungens bruk (bønn). Så ville de ved tungens bruk, ødelegge ham ved å angi ham til Dareius

Bilde 8. Daniel i løvehulen

 

Apostelen Peter, som er kjent for å fornektet Jesus, forteller at det trengs en overnaturlig ressurs for å ta seg av vår tunge (1 Pet.1v23: For dere er født på ny, ikke av forgjengelig sæd, men av uforgjengelig, ved Guds levende ord som er og blir.) Vi trenger Guds Ånd som blir innpodet i oss, når vi blir Guds barn. Vi trenger Guds kraft til å følge Jesus som frelser og Herre, og følge Peters lære. {Frans av Assisi blir tilegnet ordene om å formidle evangeliet, om nødvendig med ord. Men det opprinnelige sitatet er et annet-etter apostelen Johannes: 1 Joh 3v18: Mine barn, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet. . -Oversetters merknad}. Livsstilen må ikke stryke over det vi sier, men livsstil alene er ikke nok.

Pinsens kraftKristne er kalt til å være vitner, og for de fleste innebærer det at de må trenge gjennom en barriere av frykt. Vi kan lære av peter i så måte: Han fornektet Kristus av frykt, men det var ikke slutten på vitnesbyrdet hans. Kristus ikke bare tilgav ham, men ga ham styrke til å stå opp i Jerusalem på Pinsedagen og kraftfullt dele evangeliet. Daniel mottok også styrke fra Gud til å stå i mot intrigene fra satrapene. Peter har noen ord for å sette vår frykt i relieff.

Bilde 9. Pinsen -kirkens fødselsdag

Vi er kalt til alltid å være rede til å forsvare håpet som er i oss. For å være det, trenger vi å vite hva som er grunnen for vårt håp. Det vil involvere tanke og diskusjon om hva våre grunner er for å tro at Jesus er Guds Sønn. Det vil involvere å besvare misforståelser og vrangforestillinger, og kan lede til noen skremmende situasjoner. I oldkirken var en vanlig taktikk å anklage kristne for 'statsfiendtlig aktivitet'. Apostelen Paulus opplevde det i Tessalonika, der noen jøder var misunnelig på hans suksess, samlet en mobb og anklaget noen lokale troende for styresmaktene.

Vi kan være redd for hva folk vil tro om oss. Men det verste vi kan gjøre er å late som vi vet noe vi ikke vet. Vi skulle ikke være redd for å være ærlige og bekjenne at vi er uvitende, og si at vi trenger å tenke på det, evt. gjøre en ny avtale om å treffes.. Vi kan også være redd for hva folk kan gjøre med oss. Daniel var truet med løvene, fordi han ba. Peter og Johannes ble arrestert for å en brølende løveevangelisere i Jerusalem, og halt framfor det høye råd. De nølte imidlertid ikke med å fortelle det de religiøse herskerne ikke ønsket å høre. Slik eksklusivitet gjore rådet rasende, og de ble beordret om ikke å tale i Jesu navn. Disiplene nektet og ble kastet i fengsel. De ble overnaturlig befridd den gangen. Men det skjer ikke alltid. Peter ble til slutt korsfestet (opp ned -i følge tradisjonen), og Johannes ble forvist til øya Patmos.

Bilde 10. Symbol på en åndelig fiende

Det som befridde dem fra angst, var ikke så mye kunnskapen om Jesus, men det Peter sa at vi er født på ny, ved Guds levende Ord. Det var tillit til den oppstandne Kristus som gjorde ham i stand til å slåss mot ville dyr i Efesus (1.Kor 15v32) Endelig forteller Peter oss at vi møter en spesielt farlig løve. Det er ikke mennesker, eller dyr, av kjøtt og blod vi har å kjempe mot, men åndelige krefter vi ikke kan beseire på egen hånd.

 

 

Oversatt og omgjort til .htm-format ved Asbjørn E. Lund