Apostelen Johannes

(Ut fra saklig grunnlag i boka 'Bibelen for hode og hjerte': av Anne-Margrete Saugstad)


Johannes evangeliets særpreg har gitt teologer tankestoff, arbeid og levebrød. En har hatt ulike retninger som varierer i synet på evangeliet etter ham, helt fra å være menighets-teologi, til en blanding og til å være det eneste sanne øyenvitneskildring. Det er da også store forskjeller: Johannes har med mange flere taler og Jesus og mange færre under. Jesu undre sees i Johannes evangeliet som tegn, tegn på hvem som utfører dem. Hos Johannes strekker Jesu virksomhet seg over 3 år, mens hos synoptikerne ser det ut som det er komprimert ned til ett drøyt år. Vi skal ikke her gå inn på dyptgående teologiske spekulasjoner, det mangler jeg forutsetninger for. I utgangspunktet skal vi bare anta den enkle forutsetningen at de synoptiske evangeliene var kjent av Johannes, og forutsatt av ham. Så vil han som sto Jesus nærmest, komplettere med det forhold som kunne ha noe å si for troens oppfatning av Jesus.


Vi skal her først se på noe vi har vært opptatt av hos Paulus, og Bibelen for øvrig. Dualismen som den greske filosofien i antikken var gjennomsyret av: En finner noe av det samme hos Johannes. Evangeliet er preget av motsetninger (dualisme) mellom lys og mørke, liv og død, sannhet og løgn. I tillegg åpner Johannes med en prolog, der Logos var betegnelse på den guddommelige verdensfornuft, som i følge gresk (dualistisk) tankegang ikke hadde noen befatning med det materielle, er starten på det hele. Skeptikerne hevder her at Johannes, en jøde, tilpasser det Jesus sa til gresk tankegang for å nå ut til sitt publikum. I følge urkirkens 1. århundre, virket Johannes i Efesos, før sitt ufrivillige fangenskap på Patmos.


Dette synes å skape problemer for evangeliet, og muligens for forfatterskapet. Liberale teologer spant mye omkring dette, inntil plutselig -nærmest ved en tilfeldighet (gudfeldighet?) at det ble gjort funn av skriftruller i Qumran (1948) (lenke). Disse viste seg å stamme fra en jødisk sekt (esseerne), som bodde ute i ørkenen for å dyrke sin egenart og motstå påvirkning av noe slag. I deres skrifter finner man nettopp motsetninger mellom mellom lys og mørke, liv og død, sannhet og løgn. Hva Logos begrepet angår, fant man etterhvert at det har klar bakgrunn fra GT, nemlig beretningen i 1.Mos. 1, der Gud skaper ved sitt talte Ord. Hos Johannes blir Logos til menneske (Joh.1v14), noe som er grensesprengende i gresk filosofi. Ved å knytte det til verdens skapelse, gir han det en jødisk forståelse, som setter begrepet i en ny sammenheng.

Hva forfatterskapet angår, viser Johannes klar kjennskap til geografiske og historiske detaljer, som senere er bekreftet ved utgravninger, f.eks. Betesda-dammen ved Saueporten samt de fem søylegangene (Joh.5v2) og Helleplassen der Pilatus' dommersete sto. Tidsmessig er det mer sannsynlig at Johannes har beholdt opprinnelig tidsperspektiv -et 3-årig virke, mens synoptikerne har pakket beretningen sammen (ned mot drøyt ett år). En annen sak, er at Johannes har en annen rekkefølge på sine fortellinger, f.eks. at tempelrenselsen skjer nesten i starten av hans virke (Joh.2v14-17). Det virker gjennomgående at beretningen er vitnesbyrd om hvem Jesus var, bevitnet av ulike vitner (disiplene, Jesu gjerninger, Skriftene, Gud selv, Johannes-døperen..-Joh.5v31-39) Johannes har også med flere detaljer, som de andre utelater, f.eks. Jesu forkynnelse ved løvhyttefesten, der han viser inngående kjennskap til jødiske ritualer om vannbæring og skriftlesning om tempelets hellige vann (Joh.7v37-39).

De aller fleste forskere har nå forlatt tesen om at Johannes-evangeliet hadde en hellenistisk bakgrunn. Johannes forklarer i detalj arameiske uttrykk som Jesus benytter, og viser altså en inngående kjennskap til både jødiske skikker, geografi og kultur. Evangeliet bærer tydelig preg av å være skrevet av 'den disippelen som Jesus hadde kjær' (lenke). Det var Johannes oppfatning av Jesus, og det kan også ha vært de andre disiplenes oppfatning.

 

Nedskrevet av Asbjørn E. Lund