Er Jakob på kollisjonskurs med Paulus?
-'tro vs. gjerninger'


Dette er en kjent, gammel problemstilling. Forfatterne benytter samme ord og kommer til motsatt konklusjon, m.h.t. tro og gjerninger. Er NT i strid med seg selv, jfr. Luther om 'Jakobs stråbrev', eller hva er bakgrunnen?
Det er viktig å se på motivasjon og hensikt med et skrift, samt tema og hvem som er adressater:


Jakobs brev ble skrevet ut fra en frykt hos Jakob for at 'nåden skulle bli en sovepute'. Liksom Paulus kom han fra en jødisk kontekst, og i overgang fra lov-fokusert jødedom, til evangelisk kristendom, kunne mennesker gå fra den ene grøfta til den andre. Det er viktig å poengtere at både for Jakob og Paulus, var det et poeng at når en blir kristen, skulle det innebære en endring av liv, enten en kom fra jødisk eller hedensk bakgrunn (Gal.5v16-24).


Dernest er det et viktig poeng at Jakob og Paulus bruker ordene tro og gjerninger helt ulikt, i hver sin kontekst. Den 'døde troen' som Jakob vil til livs, er en intellektuell for-sant-holding. I så måte er han helt på linje med Paulus, i at det ikke er noen frelsende tro. Selv de onde ånder, den Onde inkludert, har den type tro. Paulus snakker om tro ut fra et jødisk helhetssyn på mennesket, der legeme, sjel og ånd virker sammen. Slik sett fører troen til gjerninger, men ut fra sin kontekst og bakgrunn, er Paulus opptatt av ikke å blande inn lovgjerninger.


Det nye som skjedde, da Paulus ble en kristen, innebar at han ikke lenger kunne fortjene frelsen ut fra sin uklanderlige lidenskap i forhold til Loven. Han så klarere enn noen at å blande inn gjerninger i forhold til frelsen, var dømt til å mislykkes. Samme hvor godt et menneske var, ville det alltid komme til kort i forhold til Guds hellige standard. Som tidligere fariseer, var det et kjernepunkt for Paulus å ta avstand fra alt selvrettferdig strev, som frelsesgrunn. Når Paulus snakker om det kristne livet, som han gjør ganske mye i sine formaninger, så kaller han det oftest et liv i Ånden, for å skjelne det fra egenrettferdig strev for å fortjene frelsen. Åndens gjerninger og frukt virkes av Gud selv, ut fra hans nåde i Jesus Kristus. Ja, selv troen er ikke noe et menneske kan prestere, men er virket av den samme Guds Ånd når et menneske hører Guds Ord.


Når Jakob henviser til at Abraham måtte utvandre i tillit til Guds løfter, så er det som motsats til teoretisk for-sant-holding. Hos Paulus er tro og gjerninger integrert, sml. Luthers utsagn om at 'troen aldri er alene'. I følge Paulus var ingen fortjeneste hos Abraham, uten den at han hadde slik tillit til Guds løfter -at han satset på dem, som gjorde at han ble frelst. Om Abraham, ad absurdum, hadde trodd at Gud kunne holde sine løfter, men blitt boende der han var, så ville det knapt vært noen frelsende tro for Paulus heller.

Ikke for å forvirre, men for å illustrere at det kristne livet var et sentralt anliggende hos apostlene, skal vi trekke inn apostelen Johannes. Han som fikk kallenavnet kjærlighetens apostel, er også nøye med å poengtere at det kristne livet leves med Jesus som Herre, og hans ord som rettesnor. Les bare hva han skriver i 1.Joh.2v1-5.

Om apostlene kan variere i ordenes mening og ordbruk, så står de sammen i sak. Det er det viktig å få med oss.

 

Ut fra seminar v. Tove Rustan Skaar

 

Nedkrevet av Asbjørn E. Lund