Vanskelige vers i Bibelen

(skrevet ut fra ideer fra Del 4 i boka 'Bibelen for hode og hjerte': Vanskelige tekster i Bibelen; Luther forlag, Anne-Margrete Saugstad)


2 Tess1v9: Straffen deres blir en evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt

Matt 25v45-46: Da skal han svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.' 46 Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.

Guds dom- helvete?

Ett av de vanskeligste punktene for vår tids mennesker, kanskje særlig i Vesten, er Bibelens syn på livets to utganger. Hvordan kan en kjærlig Gud behandle mennesker, som han elsker, på det viset?


La oss først se litt mer generelt på hva Bibelen faktisk sier: Etter tidens opphør, tales det i motsetninger i Bibelen om disse to: evig liv vs. evig død, evig frelse vs. evig fortapelse, pine vs. glede etc. Det er et poeng at det er snakk om åndelige størrelser her. Våre fysiske legemer legger vi av i døden, og vi får nye åndelige kropper.


Om en går tilbake til startpunktet, ser vi at valmuligheten har ligget der hele tiden. Gud kunne ha valgt å skape roboter, uten annen mulighet enn å lyde Ham. Da ville vi ha sluppet krig, nød og annen elendighet. Ulempen, som sikkert bidro til at Gud valgte som han gjorde, er at da hadde ikke menneskene kunnet elske Gud, og hverandre, fordi de ville det! Med den frie vilje mennesket er skapt med, så var det onde tilstede der som en mulighet. Gud lar mennesket få velge, og da kan de velge både det onde og det gode. Så er de også skapt som ansvarlige individer, som må ta konsekvensen av sine valg. Om de velger ikke å ha med Gud å gjøre, så presser ikke Gud seg på noen, og tvinger dem til å ta hans side. C.S.Lewis skrev en gang flg. "Det finnes bare to typer mennesker: De som sier til Gud: Skje din vilje. Og dem som Gud må si til: Skje din vilje." Gud har fullgod rett til å behandle mennesker etter som de behandler ham: Gud har skapt mennesket, i sitt bilde. Gud har forsonet menneskene med seg selv, ved å gi sin kjære sønn, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Om mennesker fremdeles ikke ønsker å ha med ham å gjøre, verken tvinger Gud seg på noen, eller gir dem noe valg etter døden, da alle skal måtte bekjenne at 'Jesus er Herre'. Guds frelsesplan er alene knyttet til Jesus Kristus, derfor er det så viktig hvordan menneskene forholder seg til ham.


Et slikt valg har evige konsekvenser, ettersom vi er skapt som åndelige vesener, 'i Guds bilde'. Ett menneske som hele livet selv har valgt å holde seg langt unna det som har med Gud og hans Sønn å gjøre, vil måtte ta konsekvensen av sitt valg -også etter døden. Det er grensen som er satt for menneskets råderom. Det som følger blir konsekvenser av dette. Det som da bestemmer livskårene for individene, er deres nærhet til Gud. I følge bibelen er det bare én som er god, det er Gud. I hans nærhet, vil godhet og kjærlighet få råderom. Borte fra ham, finnes det ikke noe slikt. Det blir ett innenfor, og ett utenfor. Dette har også sammenheng med oppfatningen av Guds rettferdighet. Om mennesker tar avstand fra Guds rettferdighet, i Jesus Kristus, så finnes det ingen annen måte de kan møte Guds krav på. Om Gud slapp ikke-tilgitte syndere inn i himmelen, ville den fort bli et like dårlig sted som jorda nå er. I så måte har ikke Gud noe annet valg enn å beskytte Paradiset, liksom ett isolasjonsavdeling på sykeshus beskyttes. Han klarer det også bedre.


Jødene kjente til dette: Innenfor murene i Jerusalem, var de trygge. Utenfor murene lurte røvere, rovdyr og om en ikke ble funnet verdig en begravelse innenfor, f.eks. p.g.a. kriminalitet, så ble det døde legemet plassert i Gehenna (Hinnoms dalen). Det var et forferdelig sted, der det alltid brant og i frafalls-perioder hadde det visstnok forekommet bareofringer der (til Molok). En slik jødisk forestilling om Gehenna, uavhengig av Hinnoms-dalen, forelå visstnok et par århundrer før Jesu komme til jorda. Det var i en slik kultur Jesus kom og også forkynte helvetes straff til dem som sto Guds gjerning i mot.


Så spørs det hva som ligger i betegnelser som 'evig fortapelse'? Er det snakk om evig pine, eller evig død. At tiden ikke lenger eksisterer, innebærer at alt føles som 'Guds evige nå'. Det brukes ulike bilder i Skriften, noen taler om evig pine noen om 'den annen død'. Som nevnt er det her åndelige størrelser -og bilder. Etter det undertegnede forstår, er det avgjørende hvorvidt mennesket er skapt til å leve evig (aldri dø), eller ikke. Personlig mener jeg at i betegnelsen 'Guds bilde' ligger også at mennesket alltid vil bestå, likesom 'Gud er'. Gud hater synd, men elsker synderen. Det fysiske livet har sin avgrensning her på jorda, men åndelige legemer som det tales om i 1.Kor.15 vil ikke ta slutt. Det er også slik at samtlige mennesker en gang skal oppstå, noen til frelse og noen til 'evig avsky'. I en spesiell sammenheng, står spesifikt at dommen skal innebære evig pine.

Det å overlate hevnen til Gud, er bedre enn å ta hevnen i egne hender. Vi ser nok av eksempler på det fra motsatt side. Om døden var det siste, så ville livet være enda mer urettferdig. Da ville det gå på samme vis med forfølgeren og den forfulgte, med Hitler og Stalin som med den uskyldig forfulgte jøde eller sigøyner. Håpet, som blir understreket i Bibelen, er at Jesus har siste ord. En gang skal forholdene bli som de var det i begynnelsen. Ingen skal volde andre noe ondt. Gud vil sørge for det, men det er en pris å betale. Vi vil en gang møte Jesus igjen, inntil da har vi muligheten til å la det bli et Frelsens møte! Om vi ikke benytter den muligheten, vil det uvegerlig bli et dommens møte!


Utfordring: 84% av verdens hinduer eller muslimer kjenner ikke personlig noen etterfølger av Issa (Jeshua/Jesus). Vi har muligheten til å endre på det her i Norge.

Sangvers: "Å hellig håp, og sanne sikre løfte" av Ronald Fangen

Trosbekjennelse: 2.Trosartikkel: Jesus .. 'skal derfra komme igjen for å dømme levede og døde'..

 

Satt opp ut fra tematikk i boka og Bibeltime under Sommer i Sør, 16.7.2016.

Asbjørn E. Lund