Hvor tok nåden veien?

( Hentet fra: D. Bonhoeffer, Etterfølgelse; Luther forlag -gjengitt i 'Krigene i GT'; Lunde forlag).

Hvordan kan tilsynelatende onde og vanskelige ting som Gud har bedt mennesker utføre, særlig i GT, harmonere med hans nåde? Kristendommen er og blir både en kjærlighetens og nådens religion. Da er det for det første viktig at vi leser Guds Ord ut fra hans eget verdensbilde. Derom vi prøver å lese Bibelen ut fra en allmenn humanisme, der mennesket står i sentrum og betraktes som tvers igjennom godt, så må det bli krasj i forhold til forståelse av Guds nåde overfor menneskene.

I følge Bibelen er mennesket på mange måter, etter skapelsen, ett fordervet vesen. Ved synden har det vendt ryggen mot sin skaper og blitt innkrøkt i, og sentrert omkring, seg selv. Innerst inne er mennesket derfor ikke bare godt, men også ondt (Matt7v11; Mark7v20-23). Det er på den bakgrunnen vi skal prøve å forstå syndens evne til å skille oss mennesker fra Gud. Det at vi alle er syndige, gjør at vi i grunnen vil være våre egne herrer, og leve selvstendig i forhold til vår skaper. Og dette gjør at Bibelen, i sin tur, taler om oss mennesker, ikke bare som 'skapt i Guds bilde', men også som onde (Rom3v12). Godheten vi fikk gjennom skapelsen ble forvrengt fra den dagen vi gjorde opprør mot Gud i syndefallet.

Ut fra dette kan en forstå alvoret i vår stilling innfor Gud: Rom3v23; Ef2v3, m.fl. Bibelens budskap er at Guds nåde mot oss, ikke er noen rettighet. Ingenting vi gjør, kan veie opp for det at vi lever i opprør mot vår Skaper.
Det eneste som kan redde oss fra evig fortapelse, er i stedet Guds nåde, altså at Gud uten vår fortjeneste griper inn i våre liv. Og ettersom Herren griper inn helt uten at vi har fortjent det, skal vi aldri ta det for gitt, slik at vi starter å anklage Gud, når han av en eller annen grunn ikke griper inn. Om vi gjør det, har vi begynt å betrakte frelsen som en rettighet. Og da har vi misforstått hele meningen med nåden.
John Wenham skriver: -Sannheten om Guds nåde var kjent på GT-tid. Eller med Esras ord: "Du vår Gud, har likevel straffet oss mindre enn våre synder fortjente." I GT er Guds ufortjente nåde det stadig tilbakevendende tema. Det rare er i grunnen ikke at Gud dømmer mennesker, men at noen kan bli frelst til tross for det onde de gjør. (129)

Ingenting gleder vår skaper mer enn når han får vise oss sin nåde og barmhjertighet (Hos11v8-9; Mika 7v18-19, m.fl.) Det er som sagt den utbredte misforståelsen i vår tid, som gjør Guds nåde til en rettighet vi besitter, som vi må reservere oss mot. D. Bonhoeffer skriver:
-Billig nåde er vår kirkes dødsfiende. I dag står kampen om den dyre nåden. Billig nåde er nåde til utsalgspris, tilgivelse og trøst på billigsalg. Billig nåde er som et kammer man lettvint, grenseløst og uten betenkeligheter øser av. Nåden uten noen pris, som ikke koster (noen) noe. Problemet med den 'billige nåden', er at den ikke er forankret i virkeligheten. I lengden gjør den oss fremmede overfor Herren. Billig nåde makter ikke å sette oss i forbindelse med den hellige Gud, etter som den gjør ham til noe annet enn han er. Billig nåde', gjør universets Herre til en lykkepille, eller en frelses-automat. Det gjør Gud til noe forutsigbart og håndterbart, og undergraver Bibelens tale om Gud som hellig og respektinngytende.

Dyr nåde på sin side er evangeliet vi stadig må søke på nytt og på nytt, gaven vi må be om, døren vi må banke på. Den kan uten problemer gå hånd i hånd med en respekt for Guds hellighet. Et eks. har vi i Sal.130v1-4. Logikken her er: Gud er den eneste som har makt til å forlate våre synder. Denne forlatelsen er ingen rettighet. Derfor kan vi ikke ta lett, verken på Gud eller hans nåde -nåden blir tvert imot et argument for å 'frykte' Herren. Eks. Hebr10v28-31. Det en kristen kan forundre seg over, er ikke først og fremst Guds dom, men at hans dom er uteblitt. Siden nåden aldri kan være en rettighet, må det betraktes som en nåde fra Gud at hans dom blir utsatt. Se f.eks. 2Pet3v9.
Det er først på denne bakgrunnen at det store i Bibelens tale om nåden ytterligere kan gå opp for oss. Når vi har forstått hvilke konsekvenser synd, under normale omstendigheter, vil få, kan vi på en måte som er vår Gud verdig, formidle nåden videre til andre. De som i GT ble kalt til å være nådens formidlere, levittene, ble ikke det uten at de hadde tatt klar avstand fra, og vist at de satte Gud og hans vilje først, framfor familie og venner (2Mos32v9-10). Her må jo kristne lure, om det virkelig er Bibelens Gud som taler til Moses. Men sett på bakgrunn av at israelittene i praksis hadde tatt avstand fra Gud, ved å bygge en avgudsstatue av gull, og tilbe den, da er de i virkeligheten åndelig døde for Herren som har skapt menneskene. Da uttaler de også en dødsdom over seg selv. Prinsipielt var ikke de som ble drept, i noen verre situasjon enn de som tok avstand fra Ham, og ikke ble det. Ved å ta avstand fra Herren hadde de dømt seg selv til en evighet uten Ham. (131)

En slik lojalitetstest som levittene ble utsatt for, kunne bare skje i GT, og bare spesifikt på Guds befaling. Like fullt kommer Jesus med et budskap som er forbløffende likt, som kommer fram i Jesu forkynnelse (Matt10v34-39). Det er ved å sette Jesus foran alt annet, at vi behandler ham som Guds Sønn. Gjennom Jesus søker Gud mennesker som er rede til å ta konsekvensen av at han er den han er; mennesker som er fullstendig overgitt til Ham. Akkurat som Gud i relasjon til levittene, forventer Jesus en ubrytelig lydighet av sine etterfølgere. Det er ved å miste vårt liv for Jesu skyld, at vi skal finne det. (Matt10v39) D. Bonhoeffer skrev i nazistenes dødscelle, jula 1943: -Bare når en lar Guds lov gjelde for sitt liv, kan en også våge å tale om nåden, og bare når Guds hevn og vrede mot sine fiender få ha uinnskrenket gyldighet, kan noe av tilgivelse og fiendekjærlighet berøre våre hjerter. (133) (Bilde. D. Bonhoeffer)

NT viser oss hva som er den fullkomne åpenbaring av hvem Gud er: Golgata kors. Det er det stedet Gud selv valgte å bli en forbannelse, for på den måten å kunne beseire ondskapen innenfra (Gal3v13). Og det nye i NT er at Gud viste at korset er det sted en fullkommen seier kan vinnes, ved selv å dø, ikke som i GT ved å seire i krig. På korset viser Gud at han elsker sin falne skapning til døden. Jesu kors-død er det endelige beviset på at Gud virkelig elsker oss. Om vi tidligere har tvilt på at Gud elsker oss, og står fast ved sine løfter til sitt folk, må vi løfte blikket mot hans sønn Jesus Kristus (4Mos21v8-9; Hebr12v2-3) Det som hendte på korset kan beskrives som at Gud tok på seg straffen for all den ondskap, som siden syndefallet hadde fått prege vår verden. Heriblant også den forferdelige virkeligheten fra GTs utslettelseskriger, som dermed også er sonet for. På korset falt dommen over hele verdens synd, og det er bare takket være denne dommen at vår personlige skyld overfor Herren kan bli gjort opp. Tilgivelsen bi ber om i den nye pakt, bygger på at synden vi ber om tilgivelse for, har fått sin rettmessige straff på korset; se Jes. 53v5.

Endelig får korsdramaet fram en side ved Gud, som ikke nevnes for ofte i mange sammenhenger. Det perspektivet handler om at Gud viser sin rettferdighet, ved å ta straffen for synder som det tidligere var båret over med (Rom3v25-26). At Gud skulle ha noe med synd å gjøre, strir mot hans hellige natur. Derfor er han tro mot den, og viser sin rettferdighet, ved at universets ytterste rettsinstans ikke lar menneskenes ondskap forbli ustraffet. Selv om det viktigste for oss, er at vi selv kan 'slippe unna' på dommens dag (Rom8v1), så er det viktigste for skapningen som helhet at Gud viser seg akkurat så hellig, rettferdig og samtidig god, som Bibelen sier han er. Uten å dømme ondskap, og ta seg av ofrenes sak, ville han ikke vært rettferdig. Men nettopp fordi han er det, er han verdt hele skapningens tro og lydighet. Det er Jesu kors-død et tegn på at så er tilfelle.

Referanser:

129. John Wenham, The Enigma of Evil, s.70 (2Mos34v6-7; Esra 9v13)

131. Det som kommenteres her, er selve domdimensjonen. Hvordan levittene måtte ha opplevd dette, tas opp under avsnittet i boka 'Ga ikke GTs kriger spillerom for hevnlyst og hat?'

133. Gjengitt av Ylva Eggehorn, i hennes forord til D. Bonhoeffer, Efterføljelse (Verbum 1995); s.9-10.