Kap 3. Adam og Eva

Oversatt* fra boka "Should Christians embrace Evolution?" -kap. 3 Michael Reeves 2009.

Evangeliske kristne har tradisjonelt motstått demytologisering av begivenheter i evangeliene, der f.eks. Jesu oppstandelse tolkes mytisk som et prinsipp for evig liv. Men når det kommer til de bibelske figurene Adam og Eva, har det vært en mye større vilje til å tolke dem mytisk eller symbolsk. Det enkle siktemålet ved dette kapitlet er å vise, at i stedet for å være en perifer sak for geskjeftige bokstavtroende, så er det bibelsk og teologisk sammenhengende og konsistent å tro at Adam var en første, historisk person som deretter ble stamfar til hele menneskeheten.

Tekstlig bevis

De tidligste kapitlene av 1.Mosebok benytter av og til ordet 'd m' for å betegne menneskeheten, og siden det er en litterær struktur i de kapitlene, har noen sett Adam som en litterær, heller enn en historisk, skikkelse. Spørsmålet melder seg allerede om vi må velge mellom de to. Gjennom Bibelen kan vi se eks. på litterære forekomster for å presentere historisk materiale. F.eks. vekten som legges på Jesu soningsdød samtidig med offerseremonien i tempelet. De fleste kommentatorer ville gladelig erkjenne at litterære mekanismer benyttes for å få fram teologisk betydning av de historiske begivenhetene som blir gjenfortalt. Det litterære trenger ikke å ekskludere det bokstavelige.

Neste spørsmål blir hvorvidt det litterære ekskluderer det bokstavelige i tilfellet Adam? Ikke i følge andre deler av Bibelen som refererer tilbake til Adam. Stamtavlene i 1.Mos.5, 1.Kr. 1 og Luk. 3 starter alle med Adam. Mens bibelske ættetavler av og til utelater noen navn, så er de ikke kjent for å legge til fiktive eller mytiske personer. Når Jesus snakket om ekteskapet i Matt19v4-6 eller Jesu bror Judas om Henok i Jud. 14, så var det ingenting som antydet at de betvilte Adams historiske realitet, eller tenkte annerledes om ham enn andre GT-skikkelser. Og da Paulus snakket om Adam som først ble formet og kvinnen som kom fra ham (1.Kor11v8-9 og 1Tim2v13-14), så måtte han formode en historisk beretning i 1.Mos.2. Paulus sitt argument ville kollapse dersom han mente at Adam og Eva bare var mytologiske symboler på en tidløs sannhet.

Teologisk nødvendighet

Vi kan tenke på passasjene ovenfor som sekundære bevis på at Adam og Eva var historiske personer. Men vi har noe som er viktigere enn det: Det innebærer den rollen Adam spiller i Paulus sin teologi. Den gjør Adam til en historisk realitet, integrert i basislinjen i Paulus evangelium. Og om det er tilfelle, så kan ikke historisiteten ved Adam være et sidetema, men må være med i grunnlaget for kristen tro. Et første eks. ser vi i Rom.5v12-21 der Paulus kontrasterer det ene menneskets (Adams) synd, med rettferdigheten til det ene mennesket (Kristus). Det ene mennesket blir flere ganger kontrastert med de mange, og at det er ett menneske underbygger Paulus sitt argument. Det dreier seg om omstyrting av den énes synd, og av frelsen ved det éne menneske (Kristus).

Gjennom avsnittet snakker Paulus om Adam på samme måte som han snakker om Kristus. Hans språk om at døden fikk herredømme gjennom ett menneskes fall, er av samme art som da han skriver om at Abrahams velsignelse skulle komme til folkeslagene i Jesus Kristus. Paulus kunne tale om en tid før den ene mannens overtredelse, da det ikke var synd eller død, og han er i stand til å snakke om en tid etter, fra Adam til Moses. Paulus kunne knapt vært klarere på at han gikk ut fra Adam som en like virkelig og historisk figur, som Abraham, Moses og Kristus. Det er ikke bare språkføringen hans som viser dette, men hele argumentasjonen beror på det. Logikken ville falle sammen, om han sammenlignet en symbolsk mann (Adam), med en historisk mann (Jesus). Om Adam og synd var bare billedlig, så ville det ikke være behov for en historisk soning. En mytisk/billedlig forsoning ville være tilstrekkelig for å gjøre opp for et mytisk fall. Med en mytisk Adam, så ville Kristus fungere bedre som et symbol på guddommelig tilgivelse og nytt liv. I stedet er Paulus sin historie om et historisk problem ved at synd, skyld og død kom inn i verden, et problem som krevde en løsning i historien.

Å fjerne det historiske problemet med den ene mannen -Adams synd, ville endre Paulus sitt evangelium utenom gjenkjennelse. For hvor skulle synd og det onde da komme fra? Enten måtte det ha vært der fra starten, som en integrert del av Guds skaperverk, eller så må det ha blitt brakt inn i verden nesten 'ut av intet' ved hvert menneske. Førstnevnte alternativ vitner ikke om en god Gud, og er ikke-kristent i sitt monistiske eller dualistiske fornektelse av en god Skaper og hans gode skapning. (I monisme ville det onde ha sin opprinnelse i Gud selv; i dualismen ville det onde være en rivaliserende kraft, som eksisterte evig ved siden av Gud og før skapelsen. I førstnevnte alternativ er ikke Gud god, i det andre alternativ er han ikke sann -eneste, Gud). Det andre alternativet ligner Pelagianisme, der gode individer blir syndige når de gjør samme feil som Adam (-og så formodentlig blir rettferdige ved å kopiere Kristus). Pelagianisme, kalt etter sin grunnlegger Pelagius, var en lære i det 5. århundre som hevdet at individer er født totalt syndfrie, uten spor av opprinnelig synd. Etter å ha blitt beseiret av Augustin, ble Pelagianismen offisielt fordømt som vranglære ved konsilet i Efesos (431).

Den andre stykket som viser en fundamental betydning av en historisk Adam i Paulus sin teologi, er 1.Kor.15v12-22 og 15v45-49. Igjen pakker Paulus ut en nær parallell, mellom det 1.menneske Adam, som døden ble introdusert gjennom -og Kristus som nytt liv kom gjennom. Adam snakkes om på samme måte som Kristus, og Adam sees som opphavet til døden, liksom Kristus er opprinnelsen til livet. Ved denne anledning behandler Paulus problemer som korinterne hadde i forhold til å forstå legemlig oppstandelse. Paulus legger grunnlaget for å gi dem til tillit til realiteten i deres egen framtidige, legemlige oppstandelse -ved å demonstrere det historiske faktum ved Jesu legemlige oppstandelse. Den historiske realitet ved Jesu oppstandelse er kjernen i hans svar. I og med at det er tilfelle, så ville det være toppen av retorisk dumhet av Paulus å trekke en parallell mellom Adam og Kristus, OM han mente Adam ikke var en historisk person. For dersom Adam bare var en mytisk figur, så kunne Jesu oppstandelse også betraktes mytisk, og hele sammenhengen i brevet ville miste sitt poeng, hensikt og slagkraft. Om Paulus sin teologi er korrekt gjengitt i disse avsnittene, så ville det være umulig å fjerne en historisk Adam fra Paulus sitt evangelium og beholde det intakt. Å gjøre det ville framtvinge en annen årsak til opprinnelsen for det onde, og ville kreve en annen frelsesvei.

Denis Alexanders 3.vei

Tidligere nevnte Denis Alexander har foreslått en vei til å unngå den skarpe todelingen mellom det tradisjonelle synet med en historisk Adam, og synet at et slikt syn sliter ut fra evolusjonært synspunkt. Hans 3.vei går på at en skulle se Adam som en historisk person, men definitivt ikke det 1. menneske. I følge dette synet eksisterte mennesket lenge før Adam, men det var i hans levetid Gud åpenbarte seg for ett menneskelig par, og gjorde dem til 'guddommelige mennesker' (Homo divinicus) -de første mennesker til å kjenne Gud og være åndelig i live. Selv om dette er et 'kreativt' syn, så skaper det flere problemer enn det løser. Det første gjelder dem som var Adams samtidige. Alexander ser dem som fullt ut mennesker, men det nye var at de var de første til å forstå hva det innebar å være skapt i Guds bilde. Det skaper problemer i forhold til bibeltekster, at ikke bare noen mennesker var skapt i Guds bilde. Det innebærer at enten måtte mennesket være skapt i Guds bilde før den 'Adam' det ble åpenbart for -og vi har to Adam-er, eller om dette var noe som sakte utviklet seg, så får vi en samling av første mennesker i Guds bilde, og flerfoldige Adam-er.

Adams forhold til resten av menneskeheten

Debatter omkring Adams relasjon til resten av menneskeheten har alltid en tendens til å komme tilbake til den gamle debatten mellom Augustin og Pelagius. Pelagius hadde satt søkelyset på den fysiske forbindelsen mellom Adam og resten av menneskeheten, men i frelsessammenheng argumenterte han som om enhver slik forbindelse var fullstendig irrelevant. I følge Pelagius er frelse og fortapelse helt avhengig av individet fra start til avslutning: en person går fortapt, ikke i anledning noen underliggende forbindelse med Adam, men ved å etterligne hans synd, tilsvarende ble, ifølge Pelagius, en person frelst ikke i kraft av noen underliggende forbindelse med Kristus, men ved å imitere hans rettferdighet. M.a.o. har ikke frelse og fortapelse noe med å å ha en annens status, men å imitere den hvis skjebne du ønsker å dele. Augustin viste bl.a. i sitt svar at dette ikke kunne forenes med Rom.5v12-21, der mennesker sies å gå fortapt etter Adams synd, og bli erklært rettferdige ut fra Kristi rettferdighet. Slik Augustin forsto Paulus er at Gud behandler menneskeheten gjennom to mennesker: Adam det opprinnelige, første menneske og stamfar til menneskeheten, eller Kristus hodet og den første av Guds gjenskapte nye menneskehet.

Hvorfor er det slik at en stadig kommer tilbake til debatten mellom Augustin og Pelagius, i forbindelse med synet på Adam? Emnet for debatten synes å være uunngåelig grunnleggende i den forstand at det representerer en debatt mellom det kristne evangeliet og en ganske annen tilnærming til Gud og frelsen. Det dreier seg da om å bestemme personlige skjebner til en viss grad individualistisk. Og i desto større grad det skjer, desto sterkere synes tendensen til å betrakte Kristus som mer ett eksempel enn en frelser.

Fra Adam til Kristus

Om vi skulle skifte fra å snakke om hvordan vi er født 'i Adam', til hvordan kristne er 'i Kristus', så skulle nødvendigheten for reell forbindelse bli klarere. I NT blir ikke kristne gitt noen ny fødsel eller rettferdighet, uten grunnlag i noe virkelig som skjer med dem. I stedet er det en reell enhet med Kristus, som etableres da den troende blir integrert i Kristi legeme. Om Ånden ikke etablerte noe slikt fellesskap, så ville den kristnes rettferdighet hvile på en legal fiksjon. Og prinsippet virker begge veier, både i forening med Kristus ved Ånden, og i forening med Adam ved legemet. Ingen av delene kan være en lovisk fiksjon, om verdens dommer skal handle korrekt. Bibelsk og teologisk kommer vi til den konklusjon at om ikke Adam var fysisk stamfar til alle, så kunne han ikke være overhode til alle, og siden Adam sees som menneskehetens representant, må han være dens stamfar. {Vi har en Bibelsk typologi-betraktning ( av typos, som betyr forbilde eller modell), der Adam og Kristus står som hverandres motstykker og representant for hver sin 'populasjon' -oversetters andmerkning.}

Når teologiske doktriner blir løsgjort fra historiske fortøyninger, så blir de alltid lettere å harmonisere med andre data og ideologier. Den historiske realitet ved Adam er et viktig middel for å bevare en kristen beretning om Gud, en god skapelse, synd og fall, behovet for inkarnasjon, soning/kors og oppstandelse. Adam som fysisk stamfar til menneskeheten opprettholder Guds rett til å dømme oss i lag med den falne Adam, og tilsvarende hans rett til å erklære oss rettferdige i Kristus, så vel som å begrunne nødvendigheten ved inkarnasjonen. Om en løsriver noen av disse bærebjelkene, får det teologiske konsekvenser..

 

 

Oversatt og tilpasset .htm-format ved Asbjørn E. Lund